Boksnakk, Leseutfordring 2018

Brooklyn av Colm Tóibín

Brooklyn av Colm Tóibín

Eilis Lacey har få muligheter i hjembyen sin i Irland. Derfor har hun ikke noe annet valg enn å kaste seg på muligheten til å flytte til USA. I Brooklyn finnes det kanskje en fremtid for henne, et liv hun kan leve på sine egne premisser. Men å flytte til et helt nytt sted, uten noen kjente, er langt fra enkelt og Eilis kjenner fort på ensomheten og hjemlengselen. På tross av selvstendigheten og uavhengigheten hun endelig har fått, sliter hun med å finne sin plass.

Brooklyn av Colm Tóibín handler først og fremst om lengsel. Den handler om å lengte etter å bli den man vil være og å finne sin plass i verden samtidig som den handler om å lengte hjem. Det er en sterk, men hverdagslig skildring Tóibín gir. Boka har lite dramatikk, den føles lavmælt og rolig, men likevel ligger det en overveldende tyngde i den. Den sorgen Eilis bærer på beskrives så fint, frustrasjonene hennes og frykten hennes kommer tydelig frem. Jeg trodde på historien, jeg trodde på karakterene og jeg ble både rørt, sint og glad.

Brooklyn beskriver følelsen av å forlate alt det kjente til fordel for noe helt ukjent. Jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i det, enten man bare har flyttet til et annet sted i byen man vokste opp i eller man har brutt opp helt og flyttet bort. I romanen må Eilis finne seg selv, finne sin rolle, og hun lever hele tiden med en sterk frykt. Frykten for å ikke være nok. Frykten for å ikke høre til noe sted.

Boka fylte meg med mye og jeg er glad for å ha lest den.

She was nobody here. It was not just that she had no friends and family; it was rather that she was a ghost in this room, in the streets on the way to work, on the shop floor. Nothing meant anything.

Har du lest Brooklyn av Colm Tóibín? Hva synes du?


Brooklyn av Colm Tóibín krysser jeg av som «en bok utgitt det året du fylte 18» i årets leseutfordring. Boka ble utgitt i 2009.

leseutfordring 2018

Boksnakk

Bok: Varm melk av Deborah Levy

Varm melk av Deborah Levy

Noen bøker treffer uten av man helt vet hvorfor. Varm melk av Deborah Levy er en sånn bok for meg. Jeg leste den etter en stressende, alt for varm arbeidsdag og mens jeg satt med hjertet i halsen i et fly over Europa, ned mot Gran Canaria. Å lese en bok som dette når hjernen var i høygir, passet egentlig veldig, veldig bra.

Varm melk er en lavmælt bok, en rolig bok, en bok uten så mye handling, der de største hendelsene skjer inne i hovedpersonens hode. Jeg forelsket meg raskt i Sofias tonefall, i måten tankene hennes fløt på, måten hun assosierte og forsvant inn i assosiasjonene på. Jeg kjente på følelsene hennes, på den sterke følelsen av å ikke helt høre til noe sted, av å være litt svevende. Det var som å lese om en litt rolig uro.

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre.
Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også.

Enkelte ting gikk over hodet på meg. Som denne stemmen som snakker om den greske jenta. Jeg fikk aldri helt tak på den. Men det gjorde ingenting. Det er fint med noen små nøtter, ting som ikke er så tydelige for meg, som jeg kanskje forstår bedre hvis jeg en dag velger å lese boka på nytt. Å lese denne boka fikk meg i alle fall til å forstå at jeg liker det lavmælte, det ikke så tydelige. Det føles på en måte mer levende, nærmere måten jeg selv tenker og føler på.

Det hender at jeg tar meg i å halte. Det er som om kroppen min husker måten jeg går på sammen med moren min. Hukommelsen kan være upålitelig. Den er ikke hele sannheten. Det vet til og med jeg.

Varm melk av Deborah Levy

Ps: Denne romanen har en veldig god norsk oversettelse.
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Status

Siden sist har jeg vært i syden. Jeg har fått sand mellom tærne, verdens styggeste skille, tatt bilder av palmer, drukket drinker, lest noen bøker og spist både god og ikke så god mat. Jeg har også oversatt åtte episoder av House MD, tatt oppvasken, svettet, skrevet notater, jobbet i bokhandelen, ledd, gått tur, og ganske mye annet.

Jeg merker at jeg ikke lenger kjenner på det sterke behovet for å dele alt. Jeg har fortsatt mye jeg vil si, snakke om, skrive om, men terskelen er høyere. Det skal litt mer til før det føles riktig å dele det med verden. Jeg tror kanskje det handler om at jeg føler meg mindre alene, at behovet ikke er der på samme måte som før. Jeg får utløp andre steder og jeg liker at jeg gradvis bryter litt ut av den internettbobla som har holdt meg fast i årevis. Plutselig er det viktigere for meg å tilhøre verdenen utenfor.

Gradvis tvinges jeg til å se virkeligheten på en annen måte enn det jeg er vant til. Jeg prøver å bryte ut av vanene og reglene mine. Det er rart å kjenne på at det som føles som så sant bare er en forestilling. Noe jeg har fått for meg. Alle disse tankene om at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke kan si det og det og det, alt jeg sensurerer bort, alt det som ikke er lov, for jeg er ikke sånn, kan ikke være sånn, jeg må bare holde kjeft og smile pent, ellers er det ingen som vil like meg. Det. Er. Ikke. Sant. Jeg har faktisk noe å si. I hvert fall av og til.

Jeg har fortsatt ikke fått fast jobb og det knyter seg i meg når jeg tenker på det. Selv om jeg har jobbet rundt ti timer hver dag den siste uka, føles det aldri som nok. Oversettelsene jeg sitter med, de korte vaktene på Norli, de teller liksom ikke. Det er ikke en ordentlig jobb. Det er bare noe midlertidig. En liten bi-inntekt. Og jeg føler meg ikke bra nok. Jeg føler meg mislykka som ikke engang blir innkalt til intervjuer for jobber jeg er kvalifisert for. Akkurat nå grøsser jeg like mye av ordet søknad som Shenzi i Løvenes konge grøsser av ordet Mufasa. Jeg er så lei.

Å dele lesingen min med dere er noe jeg har lyst til å finne tilbake til. Akkurat nå prøver jeg å finne ut av hvordan jeg skal gjøre det. Hva skal jeg prioritere, hvordan skal jeg uttrykke meg, hvilke retninger vil jeg gå i? Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg helst vil gjøre det på en litt annen måte enn jeg har gjort tidligere. Jeg vil finne noe som er litt mer meg, kanskje rett og slett bare skrive litt mindre mekanisk om bøkene jeg leser, fokusere mer på leseopplevelsen, lesegleden, ikke på hvor mange og hvor mye.

Veldig snart vil jeg skrive mer om hvordan jeg har det og om de gode bøkene jeg har lest i det siste. Jeg må bare oversette litt mer først, sånn at dere snart kan få se House MD på Netflix. Vi skrives!

Hvordan har du det?

Boksnakk, Leseutfordring 2018

Evna av Siri Pettersen

Evna av Siri Pettersen

Nok en gang har Hirka reist inn i det ukjente. Hun er i de likfødtes rike og her er det tenkt at hun hører hjemme – hun er jo tross alt datteren til en likfødt hærfører. Hos slektningene sine blir hun introdusert for de rådende familiene i den kalde verdenen hun har kommet til. De lengter etter Evna og det er Hirka som er håpet. Det er hun som kan sørge for at de likfødte får tilbake den makten de mener de har rett på. Brått forstår Hirka at den krigen hun har forsøkt å forhindre, ikke kan stanses.

Jeg liker Siri Pettersens bøker om Hirka og Ravneringene veldig godt. De har en sjelden originalitet og dybde over seg. Det er nesten noe litt unorsk over dem, selv om de jo helt tydelig gror ut fra det norske, nordiske og norrøne. Jeg liker både skrivestilen og måten både historien og karakterene bygges opp på. Det er troverdig, det er spennende og jeg rives så veldig med. Evna er siste bok i serien om Hirka og Rime og det er virkelig en god avslutning. Tråder trekkes sammen og historien når et endelig klimaks. At det avsluttes slik det gjør føles riktig. Slutten er ikke utelukkende lykkelig og positiv, og det liker jeg godt. Jeg liker at avslutningen føles naturlig.

Ravneringene har truffet mange lesere og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeg anbefaler serien på det sterkeste og håper flere og flere lesere samler seg rundt universet Siri Pettersen har skapt.

Har du lest Evna av Siri Pettersen? Likte du slutten på serien?


Evna av Siri Pettersen krysser jeg av som «en bok med kvinnelig hovedperson» i årets leseutfordring.

Boksnakk

Bøkene jeg leste i april

Innlegget inneholder leseeksemplarer.

bøkene jeg leste i april

April ble ikke en like god lesemåned som jeg hadde håpet på. Nok en gang var leselysten til tider litt fraværende og det skulle ganske mye til for at jeg ble engasjert i det jeg leste. Derfor ble det en del korte og lettleste bøker i løpet av denne måneden. Jeg har merket at det i det siste har vært viktig for meg at boka har en viss spenning. Jeg har plutselig mye mer lett for å kjede meg enn før, kanskje fordi jeg etter hvert har lest en del og at de litt mindre handlingsbaserte bøkene blir mer og mer like for meg.

Jeg leste:

  • Grunnleggende plantediversitet av Kathleen Rani Hagen
  • The Sisters Brothers av Patrick deWitt
  • Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman
  • Ildhjerter av Kamila Shamsie
  • Citizen: An American Lyric av Claudia Rankine
  • Estragons historier – Rottefangeren fra Sorø av Gaute Heivoll (leseeksemplar)
  • Nørd av Mina Lystad
  • Harry Potter and the Deathly Hallows av J. K. Rowling (lydbok)

Boka jeg likte best:

Boka som engasjerte meg mest og gjorde at jeg virkelig hadde lyst til å lese, var Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman. Jeg likte historien og skrivestilen og selv om jeg kanskje ikke likte alt like godt ved den, koste jeg meg veldig når jeg leste den. Ellers var det veldig fint å høre Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Lydbok er noe jeg vanligvis holder meg unna fordi jeg blir så lett distrahert, men med en bok jeg har lest mange ganger før gikk det veldig fint.

Boka jeg likte minst:

Flere av bøkene jeg leste denne måneden var ganske midt-på-treet, ikke nødvendigvis dårlige, men de ga meg rett og slett ikke så mye. Den som ga meg minst var nok kanskje The Sisters Brothers av Patrick deWitt. Den var på ingen måte dårlig, og til tider var den veldig spennende, men jeg satt ikke igjen med noe spesielt etter at jeg var ferdig med den.

Månedens sitat:

Nobody notices, only you’ve known,

you’re not sick, not crazy,
not angry, not sad–

It’s just this, you’re injured.”
― Claudia Rankine, Citizen: An American Lyric

Månedens tall:

Kvinnelige forfattere: 6
Mannlige forfattere: 2
Goodreads Reading Challenge: 32/80
Leseutfordring 2018:
3/12

Mål for neste måned:

I mai vil jeg bli enda flinkere til å ikke presse meg for mye når det gjelder lesing. Jeg har i det siste merket mer og mer at antall bøker har blitt viktigere enn hvilke bøker jeg leser og hvordan jeg opplever å lese bøkene. Jeg vil ikke at lesing skal handle om tall og mål, jeg vil at det skal handle om historiene, om karakterene, om selve lesingen. I mai skal jeg prøve å ikke tenke på om jeg ligger foran eller bak på de ulike målene mine og heller bare lese.

Les mer: Bøkene jeg leste i mars

Hva leste du i april?

Boksnakk

Prosjekt Bokhylle

Min bokhylle, Prosjekt Bokhylle

Alle bøkene jeg eier, er bøker jeg har valgt, bøker jeg har ønsket meg og bøker jeg på et eller annet tidspunkt har hatt lyst til å lese. Likevel forblir mange av dem uleste. De står der år etter år og bare venter, venter på å bli plukket opp, prioritert, lest. Noen av dem skal kanskje bare vente noen uker til, andre har flere år igjen før det endelig er deres tur. Andre blir kanskje aldri lest.

I løpet av de siste årene har jeg flyttet mye. Å flytte betyr at man må pakke sammen alle tingene sine og slepe dem med seg til et nytt sted. Det å flytte er kanskje noe av det jeg liker minst i hele verden, og det å måtte dra med seg et lass bøker hver gang, gjør det ikke akkurat noe enklere. Derfor har jeg blitt flinkere til både å kvitte meg med bøker og å ikke kjøpe så mange nye. I løpet av noen år har jeg nesten halvert samlingen min og akkurat det føles godt, minimalisten i meg jubler, men likevel har jeg fortsatt hyllene fulle av bøker som venter på å bli lest.

Nå vil jeg gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Jeg vil begynne å priorierte de gamle uleste bøkene fremfor de nye og spennende bøkene som dukker opp overalt. Jeg vil tvinge meg selv til å gå og se i min egen hylle fremfor å gå på biblioteket eller tigge til meg et leseeksemplar. Helt enkelt: Jeg vil lese meg gjennom min egen boksamling.

Her er noen enkle regler, eller kanskje retningslinjer, som jeg kommer til å følge så godt jeg kan:

  • Jeg skal alltid lese minst én bok jeg har funnet i egen hylle.
  • Jeg skal ikke kjøpe nye bøker.
  • Jeg skal kun si ja til leseeksemplarer av bøker jeg virkelig vil lese.
  • Jeg skal legge fra meg bøker som ikke fenger etter 50-100 sider.
  • Bøker jeg leser som ikke er fra egen hylle, skal helst være ebøker.

Første bok ut blir Et eget rom av Lotta Elstad. Den har stått i hylla siden i fjor høst. Jeg kjøpte den fordi jeg likte romanen Jeg nekter å tenke av samme forfatter veldig godt. Det blir spennende å se om jeg liker denne også. Og det blir enda mer spennende å se om jeg kommer til å klare å fortsette å plukke bøker fra hylla i tiden fremover. Målet mitt er å få lest meg gjennom så mye som mulig og finne ut av hvilke bøker jeg vil beholde i hylla og hvilke jeg vil sende videre til nye lesere.

Les også: Lesesperre

Har du mange uleste bøker i din bokhylle?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i mars

I mars kom leselysten endelig tilbake og jeg fikk lest ti bøker i løpet av måneden! Det var så deilig å kose seg med lesing igjen og ikke bare presse seg gjennom og lese for å lese. Jeg valgte å bare lese bøker jeg virkelig hadde lyst til å lese og la fra meg bøker hvis de ikke fenget. Det fungerte veldig fint og jeg kommer til å fortsette med det i april.

Jeg leste:

  • Det ender med oss av Colleen Hoover (leseeksemplar)
  • Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
  • Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert
  • The Girl with All the Gifts av M. R. Carey
  • The Beginning of the World in the Middle of the Night av Jen Campbell
  • Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
  • Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen
  • Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky
  • Svøm med dem som drukner av Lars Mytting
  • Mørk vår av Unica Zürn

Boka jeg likte best:

Denne måneden er det vanskelig å velge hvilken bok jeg likte best. The Girl with All the Gifts av M. R. Carey var nok den som underholdt meg mest, men både Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead og Mørk vår av Unica Zürn traff meg veldig. De fleste bøkene jeg leste denne måneden var egentlig gode.

Boka jeg likte minst:

Den eneste boka som ikke traff meg noe særlig var Det ender med oss av Colleen Hoover. Jeg tror kanskje det først og fremst er sjangeren som bare ikke er noe for meg. Det blir for enkelt, forutsigbart og det føles teit. Jeg skjønner at bøker som dette er underholdende og bra for mange, men jeg er nok litt for kritisk til å virkelig kose meg. Likevel skal det sies at jeg absolutt blir underholdt, så følelsene er litt delte.

Månedens sitat:

There are many different types of beginnings. And who’s to say we haven’t imagined our lives up to this point? Who’s to say we haven’t been propelled into this world from a parallel universe? One that’s just come into existence? This could be the very beginning of it, now. I mean, there’s no one else here. Listen. It’s completely quiet. – Jen Campbell, The Beginning of the World in the Middle of the Night

Månedens tall:

Kvinnelige forfattere: 6
Mannlige forfattere: 3
Ukjent forfatter: 1
Antall sider: 2460
Goodreads Reading Challenge: 24/80
Leseutfordring 2018:
3/12

Mål for neste måned:

I april vil jeg fortsette å lese akkurat det jeg føler for. Jeg har også lyst til å bli enda flinkere til å legge fra meg bøker jeg ikke liker, sånn at jeg får mer tid til bøkene som engasjerer og fenger meg.

Les mer: Bøkene jeg leste i februar

Hva leste du i mars?

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Finna kyrkjedøra i meg av Per Helge Genberg | 61 s. | ★★★☆☆ | leseeksemplar

Finna kyrkjedøra i meg av Per Helge Genberg

Han er tretten år den dagen han ser en voksen mann gå avkledd på en varm dag. Noe våkner i ham. En spenning, en tiltrekning, som går feil vei, bort fra det som er forventet av ham. Hvordan skal det nå gå med odelen, med gården og plikten han har? Skal alt ta slutt på grunn av den han er?

Finna kyrkjedøra i meg er en bok om skam og homofili. Fortellerstilen er nærmere poesi enn noe annet. Det gjør at boka føles litt svevende og vanskelig å ta tak i. Det er mye følelser, ikke så mange skildringer, og rett og slett en intensitet som føles veldig intern. Som leser følte jeg at jeg aldri kom helt inn. Det var en avstand der og en slags blokkering, som om fortelleren, eller forfatteren, ikke klarte eller ville slippe meg inn. Jeg forstår og opplever at det ligger mye fint og viktig i denne fortellingen, men jeg faller likevel av lasset og føler meg nesten litt dum. Burde jeg forstå dette? Burde jeg føle mer? Genberg er flink med ord, men han hadde vunnet på å gjøre teksten litt mer tilgjengelig.

Den ene pluss en av Jojo Moyes | 516 s. | ★★☆☆☆

Den ene pluss en av Jojo Moyes

Jess Thomas er alenemor med to barn og to jobber.  Datteren hennes er over gjennomsnittlig god i matte og ønsker å komme inn på en god privatskole. Stesønnen Nicky blir mobbet og stadig banket opp. Jess gjør sitt beste for å få alt til å gå rundt, men det er vanskelig å få til alt alene. En dag dukker den rike Ed Nicholls opp i livene deres. Han er på rømmen fra en usikker fremtid, men ønsker etter hvert å hjelp den lille familien.

Den ene pluss en tenker jeg at er sånn bok som man enten liker eller ikke liker. Selv falt jeg i den andre kategorien, men jeg kan samtidig godt forstå hvorfor så mange liker denne og de andre romanene til Jojo Moyes. For meg ble det litt for flatt. Karakterene var mer typer enn mennesker, jeg klarte ikke å tro på dem og følte egentlig at jeg hadde lest om de samme karakterene litt for mange ganger før. Mens jeg leste var jeg mer irritert enn engasjert. Hele historien, handlingen og forholdene mellom de ulike karakterene føltes litt for dumme. Det ble forutsigbart og repetitivt. Jeg klarte verken å tro på det jeg leste eller engasjere meg i hva som ville skje videre. Boka får plusspoeng for høy intensitet, men ellers var det ikke så mye jeg falt for.

Genuine Fraud av e. lockhart | 264 s. | ★★★★

Genuine Fraud av e. lockhart

Imogen er foreldreløs og på rømmen. Jules er en sosial kameleon. De to knytter et sterkt vennskap før de kastes inn i en ny virkelighet preget av forsvinninger, mord og romanser. Imogen må flykte, men hva flykter hun egentlig fra? Hvem er hun og hvem skal hun bli? Det eneste hun vet sikkert er at hun nekter å gi noen det de vil ha fra henne.

Genuine Fraud er en intens og annerledes roman med god driv og mye spenning. Den er helt annerledes fra alt annet jeg har lest og jeg opplevde den som en veldig morsom leseopplevelse. Det skjedde hele tiden uventede ting og jeg likte at man aldri fikk helt tak på hovedpersonen. Romanen fortelles fra synsvinkelen til en upålitelig forteller, nemlig Imogen. Det er aldri godt å vite hva som er virkelighet og hva som er hennes litt skrudde versjon av virkeligheten. Med et godt språk og en uforutsigbar historie treffer e. lockhart meg veldig. Boka er ikke perfekt, men den er heller ikke så langt unna. Den er virkelig gøy og annerledes.

Les mer: 3 bøker jeg har lest i det siste

Har du lest noen av disse?

Hverdag

Denne uka: utdrag fra livet som arbeidssøkende

Mandag: Jeg hadde store planer og gode intensjoner om å gjøre mye i dag. Jeg skulle skrive 2-3 søknader, lese ferdig en bok og skrive et par blogginnlegg. Det er som regel sånn jeg begynner mandagene, med planer og håp. Så går det noen timer. Mandagsfølelsen slår til for fullt og jeg synker litt sammen. Jeg skriver noen setninger, gir opp, leser noen sider, gir opp. En gang for ikke så veldig lenge siden klarte jeg å konsentrere meg og fokusere. Ikke nå. Mandag blir en ikke-dag. En dag jeg begynner på ting, men ikke fullfører.

Tirsdag: I dag satt jeg fire timer på kontoret til Plan i Oslo og oversatte informasjon til faddere. Jobben jeg gjør der er frivillig og dermed ikke betalt, noe som kan føles litt frustrerende når man er blakk og arbeidsledig, men det føles likevel fint å være der. Jeg føler både at jeg gjør noe viktig og at jeg får god erfaring med oversettelsesarbeid. I tillegg er det bra å ha noe å gjøre. Jeg holder nemlig på å bli gal av å sitte hjemme hele dagen, hver dag. Nå er jeg hjemme igjen og skal slappe av litt før vi skal spise tomatsuppe og ostesmørbrød til middag. Så skal jeg utfordre meg selv og dra på et arrangement på biblioteket. Det er sånt jeg må begynne å tvinge meg selv til å gjøre hvis jeg vil få det bedre og lettere.

Onsdag: Konsentrasjonen er så å si ikke-eksisterende i dag. Planen er å bruke dagen til å søke på to jobber jeg har veldig lyst på. Så langt har jeg skrevet ferdig én søknad og mangler bare å lese korrektur på den. Det går sakte, men det går jo på en måte fremover også, selv om jeg er så lei av å skrive søknader at alt i meg skriker. Nå som det nærmer seg et år siden jeg avsluttet studiene mine begynner jeg for alvor å kjenne på uroen. Skal jeg aldri få jobb? Hvor lenge skal jeg måtte fortsette å ha det sånn her? Hva skal jeg gjøre?

Torsdag: I dag fikk jeg første romanavslag fra et forlag. Selv om det var ganske forventet, satte det en liten demper på humøret. På samme måte som med alle jobbsøknadene jeg sender ut, er det frustrerende å legge masse arbeid i noe som bare får et nei, uten noen begrunnelse. Jeg skjønner hvorfor det er sånn, men likevel, det kan være vanskelig å akseptere. Derfor forsvant mye av dagen til å synes synd på meg selv og jeg satte ikke i gang med noe ordentlig før klokka fire. Nå sitter jeg og leser korrektur for oversettelsesbyrået jeg jobber for. Det er godt å kunne tjene noen kroner, selv om det ikke er snakk om så mye.

Fredag: Selv om jeg ikke har jobb, føles fredag alltid som en lettelse. Det føles ikke like ille å gå arbeidsledig og uten noe spesielt å gjøre når de fleste andre også har fri. I dag skrev jeg én søknad og ble kalt inn til intervju bare noen timer etter at jeg sendte den inn. Selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til at jeg klarer å få jobben, føles det fint å i alle fall bli ordentlig vurdert for den. Siden jeg sjelden får svar på søknadene jeg sender, føles det sjelden som om jeg får en virkelig sjanse. Fordi jeg skrev en god nok søknad til å få svar, gir jeg meg selv resten av dagen fri. Den skal jeg bruke på å lese bok og spille Nintendo Switch med søsknene mine i kveld.

Lørdag: Det er St. Patrik’s Day og selv om jeg egentlig ikke har noe spesielt forhold til dagen, har vi laget grønne geleshots og grønn kake og invitert til en liten feiring. Jeg er ikke spesielt sosial av meg, men det er fint med sosiale kvelder av og til. Jeg merker at jeg har veldig godt av å være sammen med venner og komme meg litt mer ut. Håper på mer sånt i månedene fremover! Kvelden endte med en kort tur på Kulturhuset og en veldig god hamburger.

Søndag: I dag våknet jeg fyllesyk og fæl og jeg får dermed ikke gjort noe særlig. Jeg har hittil sett to episoder av Fødeavdelingen Norge, én episode av En kveld med Kloppen og én episode av 4 stjerners middag. Nå er planen å spille litt Super Mario Odyssey og etter hvert tenke på middag og kakerester. Så blir det kveld og natt, som jeg gruer meg litt til. I morgen skal jeg på jobbintervju, så jeg får neppe sove noe særlig i natt.

Hvordan var denne uka for deg?

Boksnakk

The Girl with All the Gifts av M. R. Carey

The Girl with All the Gifts av M. R. CareyHver morgen trilles Melanie inn i et klasserom. Hun er spent fast i en rullestol og trilles inn av to bevæpnede menn. Jeg biter ikke, sier hun til dem, men det er ingen som ler. I klasserommet lærer Melanie om matematikk, språk og verden og hun elsker det. Hun suger til seg alt hun kan av kunnskap. Rundt henne sitter andre barn, også spent fast i rullestoler. I timene forteller Melanie favorittlæreren sin om alt hun vil gjøre når hun vokser opp. Hun vet ikke hvorfor Miss Justineau ser så trist ut når hun forteller om akkurat det.

The Girl with All the Gifts av M. R. Carey er en bok ulik det aller meste jeg har lest før. Den begynner med rare, mystiske scener. Hvem er disse barna? Hvorfor er de bundet fast? Hvorfor blir de passet på av bevæpnede menn? Gradvis får man svar, gradvis forstår man mer, men likevel ikke helt. Det er noe rart med disse barna, noe annerledes. M. R. Carey forteller med en god intensitet og kontroll på det han forteller om. Det er helt åpenbart at han vet hvordan han gradvis skal avsløre mer og mer for leseren slik at man bare vil fortsette å lese. Jeg satt med hjertet i halsen og kjente veldig på spenningen. Det er for tiden veldig sjelden at jeg leser bøker jeg opplever som så gripende og direkte spennende som denne. Carey har virkelig fått det til med The Girl with All the Gifts. Den både grep og holdt meg.

Har du lest The Girl with All the Gifts av M. R. Carey? Hva synes du?


The Girl with All the Gifts av M. R. Carey krysser jeg av som «en bok med gult omslag» i årets leseutfordring.