Boksnakk

Winter av Ali Smith

Winter av Ali SmithDet er jul og Arthur skal besøke moren sin. Han har lovet å ta med seg kjæresten sin, Charlotte, men de har nettopp hatt en stor krangel og snakker ikke sammen. Da han møter en ung jente, Lux, som sitter og leser en takeaway-meny på en bussholderplass, får han en idé. Han betaler jenta for å bli med ham hjem i jula og utgi seg for å være Charlotte.

Winter av Ali Smith er bok nummer to i en kvartett. Da jeg leste Autumn i 2016, var jeg veldig begeistret og jeg har derfor vært veldig spent på fortsettelsen. Jeg ble, heldigvis, på ingen måte skuffet. Skrivestilen til Ali Smith er noe helt annerledes, noe helt nytt (i den grad man kan kalle en etablert forfatter for noe ‘nytt’). Hun skriver fragmentert, hopper frem og tilbake i tid helt uten noen form for forvarsel. Det gjør at boka krever noe av leseren. Man må lese oppmerksomt. Det nytter ikke å skumme seg gjennom, man må følge med, ellers går man fort glipp av en av de mange lagene.

Winter er en politisk roman, men den blir aldri for politisk. Den klarer å holde seg nyansert og oppleves aldri som belærende. Jeg blir helt satt ut av måten Ali Smith forteller om samtiden på. Mange forfattere kvier seg for å referere altfor direkte til tiden de skriver om. De fleste skriver bøker som kan være evigaktuelle. Ali Smith tør å være dagsaktuell. Hun skriver om Donald Trump, hun skriver om flyktningskrisen, hun skriver om her og nå. Og hun gjør det på en måte som føles naturlig.

Winter handler ikke bare om politikk og her og nå. Den handler også om familie og familiebånd. Arthur har et vanskelig forhold til moren sin. Han kommer hjem og finner en mor som ikke spiser, som ser syner og som ikke vil snakke med ham. Lux er den som først når inn til moren. Hun får vite mer om Arthur enn det Arthur vet selv. Og så er det morens søster, som fungerer både som et motstykke og som et irritasjonsmoment. Båndet mellom søstrene er sterkt, men likevel vanskelig. Motsetningene fungerer godt.

Ali Smith skriver på en måte som neppe fenger alle, men som er verdt å få med seg. Jeg tror Winter er en av de smarteste bøkene jeg har lest på lenge og jeg gleder meg allerede til Spring.

Har du lest Autumn og/eller Winter av Ali Smith? Hva synes du?

Lister, Skriving

10 spørsmål og svar om skriving

10 spørsmål og svar om skriving. Foto: @corinnekutz

Hvilke sjangere skriver du i? Og hvilke holder du deg unna?

  • Samtidsroman = (Eller contemporary som man kaller sjangeren på godt engelsk.) Dette er den sjangeren jeg skriver aller mest i. Det er rett og slett historier som foregår i min samtid med karakterer som lever i vår virkelighet. Jeg tror jeg liker meg best i denne sjangeren fordi jeg vet hva jeg har å forholde meg til. For meg er det relasjoner og karakterutvikling som er det mest spennende å skrive om og det passer ofte best inn i samtidslitteraturen.
  • Fremtidsdystopi = Et av prosjektene jeg alltid har i bakhodet tilhører sjangeren dystopi. Jeg elsker å skrive i den sjangeren, rett og slett fordi man kan gjøre så mye med den. Jeg liker å strippe alt mest mulig ned og skildre kaos og desperasjon. The Road av Cormac McCarthy var favorittboka mi i mange år, så jeg har nok fått mye inspirasjon derfra.
  • Fantasy = Da jeg begynte å skrive for fullt var det fantasy jeg skrev mest av. Jeg har alltid likt fantasy godt og synes det er gøy å skrive i den sjangeren, men samtidig er det for vanskelig til at det er noe jeg tør å satse på. Å skape hele verdener og få alt til å henge sammen er noe av det aller vanskeligste man kan gjøre som forfatter. Jeg har skapt mange verdener oppgjennom, men ingen jeg føler meg helt trygg på (enda).
  • Ungdomsroman = Jeg har ikke skrevet så mye for ungdom, men det er en sjanger jeg er veldig glad i å lese bøker fra. En dag håper jeg å skrive en ungdomsroman som jeg selv ville elsket å lese da jeg var 14-16 år.
  • Krim/thriller = Dette er den ene sjangeren jeg styrer mest mulig unna både når jeg leser og skriver. Jeg har forsøkt å skrive i denne sjangeren før, men fikk det ikke til og synes generelt den er ganske uinteressant (med noen veldig få unntak).

Hvordan velger du hva en karakter skal hete?

Navn er vanskelig. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer å bestemme seg for navn til barna sine, det er vanskelig nok å finne på navn til karakterer i en historie. For meg begynner det gjerne med en bokstav. En karakter kan hete L eller M lenge før jeg endelig finner det rette navnet. Jeg har samlet mange navn i løpet av livet og pleier å lete meg gjennom mine egne lister, men finner også mye inspirasjon her. Jeg tar også mye hensyn til karakterenes bakgrunn. Hvor kommer de fra? Når og hvor ble de født? Hvordan er foreldrene deres? Navnet en karakter får må være noe foreldrene deres ville kalt dem.

Fortell om prosjektene du jobber med akkurat nå.

  • Hovedprosjektet mitt er romanen jeg skrev da jeg gikk på forfatterstudiet i Bø. Det har foreløpig status som «tredjeutkast» og skal helst sendes avgårde til forlag i løpet av de neste månedene. Hva den handler om vil jeg helst ikke si så mye om, men historien har vært gjennom mange endringer og jeg håper at den en dag er god nok til å dele med dere alle.
  • Et av de store sideprosjektene mine er som sagt en fremtidsdystopi. Jeg delte litt fra det for en stund siden og etter det har det bare vokst videre. Denne skriver jeg som en punktroman og den «sjangeren» er jeg ikke er helt trygg på enda, men jeg liker den overraskende godt. Målet er å skildre desperasjon.
  • Etter at jeg fullførte NaNoWriMo i november i fjor sitter jeg med over 50 000 ord som jeg håper en dag skal bli en roman. Den må selvsagt omskrives veldig før den tid, så den er fortsatt veldig i utkaststadiet.

Hvor mange bøker har du skrevet?

Hvis vi definerer bøker som «fullførte utkast» har jeg skrevet omtrent 4-5 fullstendige historier (på over 50 000 ord). Foreløpig er ingen av dem utgitte bøker, men jeg håper det forandrer seg i løpet av de neste årene.

Hva er skrivemålene dine for dette året?

  • Fullføre og sende inn hovedprosjektet mitt til diverse forlag.
  • Jobbe videre med prosjektene jeg har liggende.
  • Begynne på noe helt nytt.
  • Skrive litt hver uke.
  • Tørre å gå ut av komfortsonen og skrive om ting jeg ikke kan.

Hva er din styrke når det gjelder skriving?

Dette er et vanskelig spørsmål, for jeg vet egentlig ikke. Jeg tror jeg er god på å skildre mennesker, jeg tror jeg kan skrive om ting folk kjenner seg igjen i. Ellers tror jeg at en av styrkene mine er at jeg vil veldig. Jeg har en skriveglede som fungerer både som motivasjon og inspirasjon.

Har du noen andre skriverelaterte eller kreative hobbyer?

Jeg er veldig glad i instagram. For et par år siden ble jeg en «bookstagrammer» og har siden den gang blitt veldig glad i å ta bilder av bøker og dele dem med andre bokelskere. En stund var jeg veldig opptatt av følgertall og jobbet aktivt med å øke antall følgere og likes, men nå er jeg mer opptatt av å dele og ha det gøy. Jeg elsker å dele mine egne tanker om det jeg leser og høre hva andre tenker om det de leser. Instagram er akkurat passe uformelt.

Hva er dine beste tips mot skrivesperre?

Mine sju beste tips har jeg allerede skrevet litt om, men sånn generelt tenker jeg at det er viktig å ta pauser, få litt avstand og å ikke legge så mye press på seg selv. Et førsteutkast trenger ikke å være bra. Ikke tenk så mye i selve skriveprosessen, tenkingen kan skje etterpå, når du skal omskrive og redigere.

Hvem skriver du for?

Først og fremst skriver jeg for meg selv. Det tror jeg man må hvis man skal overleve som skrivende, for det finnes absolutt ingen garanti for at tekstene dine kommer videre fra ditt eget arkiv. Jeg skriver fordi jeg er glad i å skrive, fordi det gir meg noe og fordi jeg må og trenger det. I tillegg skriver jeg selvfølgelig også for mulige lesere. Jeg vil skrive for de som kan kjenner seg igjen, de som vil flykte og de som vil lære noe om andre.

Hvilke fem ting mener du at en god historie bør inneholde?

  • Inkludering. En god historie må ha en variert gruppe karakterer. Med det mener jeg ulike hudfarger, seksualiteter, kjønn, språk, psykiske og fysiske sykdommer osv. Alle karakterene kan ikke være høye og blonde for eksempel. En god historie bør representere flere ulike mennesker og grupper.
  • Karakterer med utfyllende styrker og svakheter. En karakter kan ikke være bare én ting, h*n må ha både styrker og svakheter og disse sidene må utfylle og komplementere hverandre. De må altså henge logisk sammen, det holder ikke å bare slenge inn en tilfeldig svakhet for at karakteren ikke skal være for perfekt. En god historie har mange komplekse karakterer.
  • Humor. Selv de mørkeste historiene bør ha humor i en eller annen form. Jeg liker ironi og sarkasme, gjerne litt mørk humor. En god historie må gi meg enn grunn til å smile, ikke bare gråte.
  • Noe uventet. Noe av det verste jeg vet er å lese en bok jeg kan gjette slutten på allerede etter noen få kapitler. Jeg vil bli overrasket av det jeg leser, jeg vil ha plottwister som vrir seg rundt hverandre og dytter leseren i helt andre retninger enn man trodde.
  • God dialog. Når mennesker snakker med hverandre i bøker blir det ofte stivt og unaturlig. Det er dessverre mange gode bøker som blir ødelagt av dårlig dialog. Et problem er ofte at forfatteren glemmer at dialogen skal være tale og bruker for mange ord og unaturlig vendinger. Det er viktig å huske at vi snakker annerledes enn vi skriver.

Velg deg gjerne et spørsmål eller tre og svar i kommentarfeltet!

Dette innlegget er inspirert av Paper Fury som har funnet spørsmål her og her.

Boksnakk

Norrøne guder av Neil Gaiman

Norrøne guder av Neil Gaiman

I Norge kjenner mange av oss historiene om de norrøne gudene godt. Vi har hørt om Odin, Tor, Loke, Frøya, Balder og alle de andre. Historiene om konfliktene mellom gudene, om Fenrisulven og Midgardsormen, og om Lokes ugjerninger er kjente for oss. I boka Norrøne guder gir Neil Gaiman oss sin egen gjenfortelling av disse gamle historiene.

I det digre soverommet deres den kvelden sa Tyr til Tor: «Jeg håper du vet hva du gjør.»
«Klart jeg gjør,» sa Tor. Men det gjorde han ikke. Han gjorde bare det han hadde lyst til. Det var det Tor gjorde best.

Jeg kan ikke egentlig huske å ha lest noe særlig norrøn mytologi tidligere, likevel var det meste i denne boka allerede kjent stoff. Det er nok en del barneskolelærdom som henger igjen og det er jo egentlig veldig fint å vite at disse historiene fortsatt sitter igjen i meg. Ulempen med at jeg husker så mye som jeg gjør, er at jeg ikke nødvendigvis fikk så mye ut av å lese disse gjenfortellingene. Gaimans problem er at han ikke klarer å egentlig legge til noe nytt, annet enn et pent cover og en grei innføring for de som ikke kjenner disse historiene fra før. For oss andre blir det mer av det samme gamle. Men med det sagt – det hadde nok heller ikke falt i god jord hvis han hadde lagt til for mye nytt.

«Jeg liker ikke noe av dette,» sa Tor. «Jeg kommer til å drepe noen snart, bare for å lette på trykket. Bare vent og se.»

Norrøne guder er ikke en dårlig bok, men det er ikke et mesterverk. Jeg kan ikke egentlig komme med noen gode argumenter for hvorfor du skal lese denne fremfor en hvilken som helst annen utgave av de norrøne mytene. Det jeg likte best med boka var humoren, men akkurat det kan nok ikke Gaiman ta æren for, det lå allerede i stoffet. Derfor tenker jeg at man først og fremst bør lese denne hvis man ønsker en oppfriskning av det norrøne. Dette er ikke boka man leser hvis man ønsker seg noe helt nytt.

Har du lest Norrøne guder av Neil Gaiman? Hva synes du?


Norrøne guder av Neil Gaiman krysser jeg av som «en bok utgitt i 2017» i årets leseutfordring.

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg er her fortsatt

jobb. foto: Kinga Cichewicz

Jeg kunne ønske jeg hadde en jobb jeg måtte stå opp litt for tidlig for å rekke. Jeg kunne ønske jeg kunne klage over lange dager, overtid eller kranglete kolleger. Jeg kunne ønske jeg var trøtt om kvelden fordi jeg hadde jobbet hele dagen. Jeg kunne ønske jeg tjente nok penger til å ikke tenke på penger hele tiden. Jeg kunne ønske jeg hadde noe å bruke dagene mine på. Noe som føles meningsfullt.

Uten jobb står man utenfor. Man bidrar ikke, gjør ingenting som føles viktig nok. Man går bare hjemme, dag etter dag. Og det gjør vondt. Vondere enn jeg noen gang hadde sett for meg.

Jeg blir så frustrert av å sitte hjemme. Det handler ikke om at jeg ikke har noe å gjøre, det handler om at jeg føler at jeg egentlig bør gjøre noe annet. Jeg får dårlig samvittighet av å lese, klarer ikke å konsentrere meg om å skrive. Jeg kjenner på tiltaksløshet. Timene forsvinner. Dagene går. Og jeg gjør ingenting. Det tærer på meg, for jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil gjøre noe. Jeg vil være noe.

Jeg har skrevet så mange søknader. Søknad etter søknad uten noe svar. Det føles håpløst. Det føles umulig. Jeg vet at jeg skriver greit, at søknadene mine ikke er håpløse. Derfor føles det som om det er meg det kommer an på. Det er meg som person som ikke er bra nok for en eneste jobb. Selvfølgelig er det andre faktorer som spiller inn. Et umulig arbeidsmarked. Krav om erfaring. Krav om en bestemt utdannelse jeg ikke har. Likevel føles det så personlig. Som om jeg må være en annen enn meg selv.

Akkurat nå skulle jeg heller ha skrevet enda en søknad eller skrollet gjennom finn.no for ørtende gang i dag. Men jeg er sliten. Jeg er lei. Og mest av alt er jeg redd. Redd for at dette bare skal vare og vare.

Jeg har ikke mistet troen, ikke enda, men for hver dag som går blir bankkontoen tommere og frustrasjonen større. Jeg håper jeg snart finner veien ut herfra.

Hva er du redd for?

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

To søstre av Åsne Seierstad | 490 s. | ★★★★

I 2013 reiste to tenåringsjenter, Ayan og Leila, fra Bærum til Syria. Der skulle de slutte seg til Den islamske staten (IS). I Norge etterlot de seg en sjokkert og redd familie. Jentenes far dro etter døtrene i et forsøk på å få dem hjem igjen før det var for sent. Både jentenes og farens reise beskrives i denne boka. Samtidig får vi et innblikk i reaksjonene til resten av familien, venner, den norske befolkningen og det muslimske miljøet i Norge.

To søstre av Åsne Seierstad er en sterk dokumentar om årsaker til og konsekvenser av radikalisering. Boka viser mange ulike sider av hendelsene og selv om den ikke er helt nøytral, tar den heller aldri et entydig standpunkt. Jeg opplevde boka som full av respekt og verdighet. Det var ingen fordømmelse av jentene eller deres handlinger, men heller forsøk på å forklare hvorfor de gjorde som de gjorde. Tidvis føltes boka som litt mye, men alt i alt var det en veldig lærerik og interessant leseropplevelse.

Bobla av Siri Pettersen | 284 s. | ★★★★★

Kine er frustrert og lei av livet hun lever. Kine trives ikke på skolen. Hun hater å pugge ting hun ikke bryr seg om og hater at klassekameratene kaller henne for Bobla. En dag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården og tar den med seg hjem. Det tar ikke lang tid før kula vokser seg stor nok til at Kine kan klatre inn i den. Endelig har hun sjansen til å komme seg bort fra livet hun hater.

Bobla er en velskrevet og annerledes roman for barn og ungdom. Den er både virkelighetsnær og fantasifull på samme tid og jeg vet at jeg ville ELSKET denne da jeg var 12-13. Jeg liker den også nå, i en mer «voksen» alder, men kanskje med et litt annet perspektiv enn jeg ville hatt som en yngre leser. Siri Pettersen er god på å skrive troverdige karakterer og hun er god på å få frem et tydelig budskap uten å gjøre det overtydelig. Jeg koste meg veldig med denne boka, det var så herlig å bare kunne forsvinne inn i Kines verden.

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz | 170 s. | ★★★★

Skam og sosial kontroll er hovedtemaene i denne boka av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz. Jentene forteller om veien mot skamløshet og diskuterer hvordan det er å bli konstant begrenset, korrigert og skambelagt. I media blir de kalt «De skamløse jentene» og de har med ord og handling satt tematikken på dagsorden. For sitt arbeid fikk de blant annet Fritt Ords Honnør i 2017.

Skamløs er en av de viktigste bøkene fra 2017. Den er skrevet både av og for alle de som har blitt tvunget til å skamme seg i løpet av livet. Jeg følte ikke at jeg nødvendigvis lærte så mye nytt, men boka tilbyr absolutt et annerledes og spennende perspektiv. Dette er en sånn bok som bør bli en del av pensum på ungdomsskolen, ikke bare fordi den er viktig, men fordi unge stemmer bidrar til sterkere troverdighet for unge lesere.

Les mer: 3 bøker jeg har lest i det siste

Hva har du lest i det siste?

Boksnakk

Lesemål for 2018

lesemål for 2018

  • Lese minst 80 bøker totalt.
  • Fullføre leseutfordringen.
  • Lese 2 bøker fra hver av disse verdensdelene: Afrika, Asia og Sør-Amerika.
  • Lese 3 favorittbøker på nytt.
  • Lese minst 30 bøker fra egen hylle.

Siden 2017 var et veldig godt leseår, kjenner jeg veldig på presset om å fortsette den gode flyten inn i 2018. Selv om jeg leste over hundre bøker i fjor, velger jeg å sette meg et mål på «bare» 80 bøker i år. Det handler rett og slett om at jeg håper jeg ikke får like mye lesetid dette året. Jeg håper jeg etter hvert kommer meg ut i full jobb og da blir det selvfølgelig mindre lesetid. I tillegg til målet på antall bøker har jeg som dere ser satt meg mål om å lese mer variert. Jeg vil lese bøker fra andre steder enn det jeg vanligvis holder meg til. Jeg har også lyst til å lese flest mulig bøker fra egen hylle, akkurat nå har jeg altfor mange bøker som står ulest.

Hva er dine lesemål for 2018?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i desember

Bøkene jeg leste i desember

Desember ble det jeg vil definere som en middels god lesemåned. Jeg leste en del, men ikke like mye som tidligere dette året. Jeg kjente rett og slett litt på det at jeg trengte litt lesepause, spesielt på de mest hektiske dagene før jul. Likevel er jeg godt fornøyd med de jeg har lest. Bøkene jeg leste i desember var generelt ganske ok og jeg er spesielt fornøyd med at jeg klarte å ta meg god tid og kose meg med det jeg leste.

Jeg leste:

Boka jeg likte best:
Selv om jeg ikke likte A Little Life av Hanya Yanagihara så kjempegodt, var det nok den boka som gjorde mest inntrykk på meg denne måneden. Likevel må jeg nok si at Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj var den beste boka jeg leste.

Boka jeg likte minst:
Jeg likte dessverre ikke Sola er også en stjerne av Nicola Yoon spesielt godt. Den hadde et fint utgangspunkt, men ødela det med en klissete og teit kjærlighetshistorie. Jeg synes ikke den var troverdig nok.

Månedens sitat:

Wasn’t friendship its own miracle, the finding of another person who made the entire lonely world seem somehow less lonely?
-Hanya Yanagihara, A Little Life

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 
3 | Mannlige forfattere: 3 | Antall sider: 2001 | Bøker lest i 2017: 105

Mål for neste måned:
Januar er første måneden i et nytt leseår og jeg kommer nok til å prøve å begynne året på best mulig måte. Jeg skal sette meg et lesemål for året og lese så mye jeg klarer. Helst vil jeg komme meg gjennom 8-10 bøker i løpet av januar, men vi får se, det kommer litt an på hvor mye tid jeg har til å lese, selvfølgelig.

Les mer: Bøkene jeg leste i november

Hva leste du i desember?

Boksnakk

Leseåret 2017

leseåret 2017

I januar i år satte jeg meg et mål. Jeg skulle lese 70 bøker i løpet av året. Det målet knuste jeg tidlig. Som dere ser leste jeg nemlig 105 bøker og over 30 000 sider i løpet av året. Det gjorde 2017 til mitt beste leseår noensinne og jeg er så veldig fornøyd! Det har vært så utrolig fint å ha et helt år med lesing i fokus. I dette innlegget har jeg skrevet litt om de bøkene jeg likte aller best, men dere kan også finne en full oversikt over det jeg har lest i år her.

De fem beste romanene

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug var boka som fikk meg til å begynne å lese ebøker. Jeg var blakk, men jeg måtte lese den boka. Da jeg oppdaget at boka var ledig som ebok på biblioteket, kastet jeg meg rundt, lastet ned appen og leste boka nesten uten å ta pause. James Franco spytter når han snakker er ikke en perfekt bok, men jeg liker sjelden perfekte bøker. Den er ærlig og morsom og annerledes. Tenk å debutere med en roman det lyser sånn av!

Leiligheten av Nora Szentiványis var som et slag i magen. Det er den beste måten å beskrive følelsen jeg hadde da jeg leste denne boka. Romanen slår fra seg på en måte jeg sjelden har sett maken til. Å lese den var en helt spesiell opplevelse jeg enda ikke helt klarer å sette ord på.

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad er sannsynligvis den morsomste boka jeg leste i år. Samtidig er den en av de aller mest alvorlige. Det er fint å se at man kan snakke om viktige ting uten at det skal være så dystert og seriøst hele tiden. Vi må kunne le og latterliggjøre også det som gjør vondt.

Begynnelser av Carl Frode Tiller kom overraskende på meg. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke fått med meg at Tiller hadde en ny roman på vei. Jeg visste det ikke før jeg pakket opp en eske på jobb og så navnet hans på forsiden. Da Aschehoug sa at de kunne sende meg et leseeksemplar ble jeg veldig glad og boka ble en favoritt allerede etter et par sider.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar er sannsynligvis den boka jeg likte aller best i år. Den er så god at jeg vurderer å bli lærer bare for å få lese noen av de mange særemnene som kommer til å bli skrevet om boka i årene som kommer. Jeg er så glad for at Norge har fått en ny litterær stemme som virkelig skiller seg ut.

Tre viktige ungdomsromaner

Med The Hate U Give åpner Angie Thomas for en helt ny retning i sjangeren young adult. Her er det ikke klissete romanser og klisjeer som gjelder, men virkelig hardtslående tematikk. Romanen gir et bilde av hvordan det er å være svart i USA og om hvilke strukturer og hva slags forskjellsbehandling som fortsatt finnes. Denne boka har jeg tenkt mye på helt siden jeg leste den ferdig og jeg tror den kommer til å være viktig for mange.

Internett tar naturligvis litt av når John Green gir ut en ny bok og det er lett å tenke at det er litt for mye hype, at han umulig kan være så god som alle skal ha det til. Med Turtles All the Way Down starter Green et nytt kapittel i sin litterære karriere. Han har fortsatt med seg mye fra sine tidligere romaner, men i denne treffer han likevel en helt ny nerve. Han beskriver psykisk sykdom og han gjør det godt. Så godt at jeg hadde frysninger gjennom hele boka.

I jobben min i bokhandelen har jeg anbefalt Siri Pettersens Odinsbarn flere ganger enn jeg kan telle. Nå i høst kom enda en bok jeg kan anbefale på det varmeste. Bobla er på mange måter en nærere roman enn bøkene om Hirka. Verdenen er vår og problemene Kine møter er kjente for mange av oss. Dette er en bok som varmer og akkurat det tror jeg vi alle trenger.

Hva er en god bok?

Jeg er enda ikke helt sikker på hva det er som gjør en bok god. Jeg tror det har noe med helheten å gjøre, men hvilke deler skal til for å gjøre helheten god nok? Det er alltid lett for meg å avgjøre om jeg liker en bok eller ikke, men det er ikke alltid så lett å si hvorfor. Hva var det med akkurat den boka som var bra? Og hva var det som gjorde at akkurat den boka ikke var noe for meg? Hvorfor er det sånn at jeg liker noen bøker kjempegodt et år, men ikke liker dem når jeg leser dem igjen senere? Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å ha noen entydige svar på noen av disse spørsmålene, men jeg kommer likevel til å fortsette å lete etter dem. De gode bøkene kan jo dukke opp når som helst og hvor som helst.

Vi leses i 2018!

Les mer: Lesemål 2017: Hvordan gikk det?

Hvordan var leseåret ditt? Hva er den beste boka du leste?

Boksnakk

Lesemål 2017: Hvordan gikk det?

Hvert år setter jeg meg et mål på hvor mange bøker jeg vil lese i løpet av året. Av og til setter jeg meg også noen andre mål, som først og fremst fungerer som påminnelser for å lese mer variert. I år satte jeg meg disse målene. Noen mål er nå nådd, andre må jeg jobbe mer med til neste år. Under følger en liten vurdering av hvordan jeg gjorde det med målene jeg hadde satt meg.

Lese minst 70 bøker totalt

Da jeg satte meg dette målet baserte jeg meg på hvor mange bøker jeg klarte å lese i 2016. Siden jeg «bare» kom meg gjennom 68 bøker det året, bestemte jeg meg for å ikke satse for høyt. Det tok ikke mange månedene før jeg skjønte at jeg lett kom til å nå målet og at jeg måtte justere opp litt. Til slutt bestemte jeg meg for å ha et mål på å lese 102 bøker og det er jeg veldig fornøyd med at jeg klarte. Totalt leste jeg nemlig 105 bøker.

Fullføre Leseutfordringen

Å fullføre leseutfordringen jeg selv satte sammen skulle vise seg å være mer utfordrende enn jeg trodde på forhånd. Jeg glemte den rett og slett litt bort og endte med å lese de fire siste bøkene i desember. Likevel er jeg godt fornøyd med innsatsen og veldig glad for at jeg faktisk fullførte. Leseutfordringen for 2018 skal jeg prøve å være enda flinkere med.

Lese minst én bok fra hver verdensdel

Målet om å lese bøker fra hele verden klarte jeg ikke å fullføre. Som vanlig leste jeg flest bøker fra Norge, Storbritannia og USA. Dette er noe jeg absolutt skal skjerpe meg på til neste år. Jeg vil jo veldig gjerne lese så variert som mulig. Jeg håper på å få lest en del bøker spesielt fra Afrika og Asia i løpet av 2018, så kom gjerne med noen gode tips!

Lese minst 3 novellesamlinger

Jeg leste Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen og Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, men fant aldri en tredje novellesamling jeg ville lese. Dette lesemålet glemte jeg egentlig helt midt oppi alt annet. Samtidig merket jeg at noveller uansett ikke fenget meg noe særlig, jeg har rett og slett hatt mer behov for å lese historier i langt format dette året.

Lese minst 3 diktsamlinger.

Hva kan jeg si? Poesien og jeg har ikke vært så gode venner i år. Selv om jeg prøvde meg på flere, leste jeg bare ferdig én hel diktsamling i løpet av året, nemlig Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen. Jeg føler ikke at det er noe poeng å tvinge seg selv til å lese poesi hvis man ikke får noe ut av det. Derfor holder jeg meg nok mest til enkeltdikt og utdrag fremover.

Lese minst 5 klassikere.

Jeg leste Brand og Hedda Gabler av Henrik Ibsen, Alberte og Jakob av Cora Sandel, Emma av Jane Austen og A Christmas Carol av Charles Dickens, så målet er nådd. Jeg begynte også å lese Little Women av Louisa May Alcott, men den fikk jeg dessverre ganske lite ut av og til slutt måtte jeg bare gi den opp. Jeg hadde litt samme opplevelse som da jeg prøvde meg på Wuthering Heights av Emily Brontë i 2015/16. Av en eller annen grunn ble det for meg bare en masse ord som ikke ga meg noe. Det føles veldig som et nederlag fordi jeg vet at mange elsker disse bøkene, men sånn er det bare. Alle kan ikke like alt.

Hvilke lesemål hadde du for 2017? Klarte du å fullføre dem?

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Leseutfordring 2017: en oppsummering

leseutfordring 2017

Endelig kunne jeg sette det siste krysset og si meg selv ferdig med årets leseutfordring. For meg har det absolutt vært en utfordring. Ikke fordi jeg ikke har lest noe særlig, jeg har lest over hundre bøker i år, men fordi det var utfordrende å ha bestemte kategorier å forholde seg til. Noen kategorier var det enkelt å finne bøker til, mens andre var vanskeligere. Det tok for eksempel lang tid før jeg fant en bok skrevet før 1900 som jeg klarte å lese noe særlig av. Dessuten ble jeg på et tidspunkt litt demotivert og prioriterte bort hele utfordringen til fordel for helt annen lesning.

Bøkene jeg leste:

  1. En bestselger fra 2016:
    Arv og miljø av Vigdis Hjorth
  2. En bok med et navn som tittel:
    Emma av Jane Austen
  3. En bok med rødt omslag:
    The Power av Naomi Alderman
  4. En bok skrevet før 1900:
    A Christmas Carol av Charles Dickens, utgitt i 1843
  5. En bok skrevet før 2000:
    Kindred av Octavia E. Butler, utgitt i 1979
  6. En bok med handling et sted du ønsker å besøke:
    Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir, sted: Island
  7. En bok med tall i tittelen:
    A Brief History of Seven Killings av Marlon James
  8. En bok på mer enn 600 sider:
    A Little Life av Hanya Yanagihara, 720 sider
  9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner:
    Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj
  10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan:
    Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna, oversatt fra finsk
  11. En bok som bare har ett ord som tittel:
    Havende av Gunstein Bakke
  12. En bok som ble publisert det året du ble født:
    Outlander av Diana Gabaldon, utgitt i 1991

Boka jeg likte best

Å velge én favorittbok fra denne utfordringen er vanskelig. Jeg likte Emma av Jane Austen, Kindred av Octavia E. Butler og Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir veldig godt og det er nesten umulig å velge bare én av disse. Likevel er det nok Emma som sitter mest igjen i meg. Jeg tror det er mye fordi jeg leste den samtidig som jeg så Emma Approved på youtube. Det ga boka en ekstra dimensjon og jeg fikk muligheten til å se hvor relevant den fortsatt er i dag.

Boka jeg likte minst

Det er omtrent like vanskelig å velge hvilken bok jeg likte minst, først og fremst fordi ingen av bøkene jeg leste var direkte dårlige. Den romanen som ga meg minst var nok Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det handler først og fremst om at historien føltes litt for distansert og at jeg ikke fikk helt tak på humoren. Jeg forstår godt at mange liker bøker som dette, men det føltes litt som en bok som veldig fort går i glemmeboka.

Å utfordre lesingen

For meg handlet denne utfordringen om å utfordre meg selv som leser. Jeg ønsket å finne frem til bøker jeg kanskje ikke ville funnet frem til ellers og prøve meg på noe nytt. Dette fungerte til en viss grad, men jeg merket raskt hvor mye enklere det var å gå til det jeg kjenner. På samme måte som at det var vanskelig å lese bøker man ble tvunget til å lese på skolen, var det vanskelig for meg å lese bøker jeg bare leste for å kunne sette et kryss på en liste. Det jeg lærte var at det ikke er nok å bare velge en bok jeg ikke ville valgt ellers. Boka må uansett fenge. Jeg kan ikke tvinge meg selv til å lese noe jeg ikke får noe ut av, bare for å gjøre det. Lystlesing er og blir det som er aller viktigst for meg.

Et langt og kort leseår

En annen ting jeg ble bevisst på i løpet av året er at et år både er langt og kort. I januar føltes det som jeg hadde uendelig god tid. For å fullføre utfordringen måtte jeg bare lese én bok i måneden. Null problem, tenkte jeg. Likevel ble det er problem, for jeg endte nemlig med å utsette og utsette lesingen. Jeg tenkte hele tiden «jeg har god tid, jeg tar det senere» og leste heller noe annet. Det førte til at jeg i desember fortsatt satt igjen med fire kategorier jeg måtte krysse av. Å fullføre ble likevel ikke for vanskelig, men jeg lærte hvor viktig det er å prioritere. Neste år skal jeg være strengere med meg selv og aller helst lese en bok til utfordringen hver måned, uten unntak!

Konklusjon

Jeg er så glad for at jeg satte sammen utfordringen og turte å dele den. Dette året har vært mitt beste leseår på alle måter og det er mye fordi jeg har delt og diskutert mer med andre. Man får mer ut av å lese når man deler. Det er spennende å høre andres tanker og se hvor ulikt man kan oppleve de samme tingene. Nå gleder jeg meg til en ny utfordring og et nytt år. Jeg tror det blir mange gode diskusjoner og tanker i facebookgruppa vår og jeg håper at så mange som mulig vil være med.

Deltok du i leseutfordring 2017? Hvordan gikk det for deg?