Bloggutfordring, Boksnakk

Bokhøsten 2017: Sju bøker det er verdt å få med seg

på motorveiene av runa fjellanger fanny og mysteriet i den sørgende skogen av rune christensen en moderne familie av helga flatland blå av maja lunde

Nå er snart høsten her, og med høsten kommer en av mine favorittider, nemlig bokhøsten! Bokhøst betyr haugevis av nye bøker, både fra etablerte forfattere og debutanter. Jeg har sett gjennom listene og kommet frem til sju bøker jeg er litt ekstra spent på.

På motorveiene av Runa Fjellanger handler om to jenter, Anna og Ida, som kjører gjennom Europa. Anna reiste langs de samme motorveiene sammen med foreldrene som barn og romanen tar for seg både nåtid og fortid. På motorveiene er en roman om vennskap, kjærlighet, begjær, makt, grenser, og om å såre de som står oss nærmest. Runa Fjellanger er tidligere forfatterstudent, så det er kanskje derfor jeg er ekstra nysgjerrig på denne romanen, men jeg synes også historien virker spennende og de få utdragene jeg har lest er gode.

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen handler om en ung, foreldreløs jente som prøver å leve på best mulig måte, alene i en liten bygd. Romanen beskrives som “både håpefull og dypt urovekkende” og tar for seg et liv som både er rolig og preget av eventyr. Rune Christiansen er en veldig god forfatter. Han skriver med en poetisk tone og tar tak i de lavmælte historiene og karakterene. Jeg er spent på om jeg liker denne boka bedre enn jeg likte Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Romanen om Lydia er god, men falt ikke helt 100% i smak hos meg. Kanskje jeg liker Fanny bedre?

En moderne familie av Helga Flatland er en roman om kjernefamilien som brytes opp. De 70 år gamle foreldrene til Liv, Ellen og Håkon har bestemt seg for å skilles og romanen skildrer hvordan “barna” takler dette plutselige bruddet. Helga Flatland er, synes jeg, en av Norges sterkeste romanforfattere. Jeg likte ikke den forrige romanen hennes, Vingebelastning, spesielt godt, men jeg elsket triologien om Tarjei, Trygve og Kristian. Jeg har høye forventninger og jeg håper veldig at Flatland lever opp til dem.

Blå av Maja Lunde handler om vann – noe av det vi mennesker er aller mest avhengig av. I 2017 seiler 70 år gamle Signe bort fra barndomsbygda på Vestlandet for å konfrontere mannen hun en gang elsket. I 2041 flykter alenefaren David gjennom et tørkerammet Sør-Europa. Det finnes ikke lenger nok vann til alle. Blå er en slags oppfølger til braksuksessen Bienes historie som kom ut i 2015. I den beskrev Lunde hvor avhengige vi er av biene – denne gangen er det altså vannet hun tar for seg. Denne gleder jeg meg veldig til, jeg tror det blir en viktig bok.

Det jeg leter etter, finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim handler om to unge jenter som vandrer hvileløst rundt. Det er en bok om et vennskap som tar slutt – hvorfor, hvordan og hva kommer etterpå. Mari Tveita Stagrim skriver veldig fint. Jeg likte veldig godt debutboka hennes, Alle nyanser av sinne, og håper at hun har klart å videreføre stilen fra novellene til et lengre romanformat (selv om boka riktignok er på knappe 95 sider).

Verda er ein skandale av Agnes Ravatn er en samling essay eller reisebrev fra et halvår på bygda. Ravatn skriver om opplevelsen av å plutselig leve på et forfallent småbruk uten internett, omringet av skog, fjell og sauer. Boka handler om livet, lykke og livet på bygda. Jeg liker godt tankene bak denne og håper at det er interessant lesning.

Lysår av Didrik Morits Hallstrøm er noe så sjelden som norsk science fiction. Solstormer har gjort jordkloden ubeboelig og et romskip med 16 passasjerer har blitt sendt ut i verdensrommet. De er på vei til en planet 319 lysår unna jorda. De tar vare på skipet på skift. Norge gjør det beste ut av vakten sin, men det er noe som ikke stemmer. En av de andre passasjerene har begått selvmord og etterlatt seg et kodet selvmordsbrev. Dette er en av de bøkene jeg er aller mest spent på. Jeg likte veldig godt Hallstrøms tidligere bøker og har stor tro på denne. Poetisk, norsk, science fiction – det må jo bli bra?

det jeg leter etter finnes ikke her av mari tveita stagrimverda er ein skandale av agnes ravatn lysår av didrik morits hallstrøm

 Hvilke bøker skal du lese denne bokhøsten?


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Mine beste tips».

De andre som er med på utfordringen er:

Ester Maria • TineSunnivaKine

Reise

Harry Potter Studios, 4. august 2017

Harry Potter Studios

4. august dro lillesøsteren min og jeg til Harry Potter studio tour i London. Det var vårt andre besøk, vår andre opplevelse av alt som har med Harry Potter-filmene å gjøre. Studioene er lagt opp som et museum, med enkelte hele sett stående akkurat slik de var under selve innspillingen. Det er så gøy å se alle detaljene og alt arbeidet som har gått med, alle timene det har tatt, alle menneskene som har bidratt.

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

En av de nye tingene som hadde blitt lagt til siden sist vi var der, var The Forbidden Forest. Hagrid sto ved porten og vi fikk muligheten til å gå inn i en liten del av skogen. Det var veldig fint laget, med gode effekter og spenning da (SPOILER!) Aragog og barna hans dukket opp.

Harry Potter Studios

Noe annet som var nytt, var at de hadde laget og åpnet opp Plattform 9 3/4. Der sto The Hogwarts Express og ventet på oss. Toget kunne man gå inn i og se på kulissene fra de ulike togturene fra filmene. Fint, men for meg ble det litt ødelagt av det var så mange folk. Vi gikk i kø gjennom toget og måtte holde tempoet oppe. Litt kjedelig når man gjerne bare vil se og se og se.

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

Enda noe nytt; man kunne gå inn i Privet Drive 4. Der kunne man kikke inn i en stue fylt av svevende brev.

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

Museet er delt inn i to studiobygninger og et uteområde. I det første studioet ligger settene med tilhørende kulisser. Uteområdet er fylt av hus, The Hogwarts Bridge, The Knight Bus, Privet Drive og Potter-familien hus i Godric’s Hallow. Det andre studioet er fylt av diverse småkulisser, tekniske ting og, selvfølgelig, all kunsten, all bakgrunnsarbeidet. Det er så uendelig mye å se på. Hvis vi ikke hadde vært så slitne etter en lang dag med mye gåing i London, kunne vi nok vært der i enda flere timer.

Harry Potter Studios

Harry Potter Studios

Hogwarts will always be there to welcome you home.

Innlegget om forrige Harry Potter-besøk finner du her.

 

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Outlander av Diana Gabaldon

Outlander av Diana Gabaldon

Bok nummer sju i årets leseutfordring ble Outlander av Diana Gabaldon. Den krysser jeg av som “en bok som ble publisert det året du ble født”, for den ble nemlig publisert i 1991.

En reise i tid

Claire og Frank har vært gift i mange år, men på grunn av krigen har de vært fra hverandre mer enn de har vært sammen. For å komme nærmere hverandre igjen, drar de på sin andre bryllupsreise, denne gangen til Skottland. Der blir Frank opphengt i å forske i sin egen slektshistorie mens Claire kjeder seg og begynner å undersøke det skotske plantelivet. En dag ender hun opp ved en stensirkel der lokalbefolkningen fortsatt utfører eldgamle ritualer. Plutselig skjer det noe ingen kunne ha forutsett. Claire tar på en av steinene i sirkelen og plutselig er ikke året 1945, men 1743. Claire har reist i tid.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Not all those who wander are lost

Hvis du er en av de som ikke likte Ringenes Herre fordi “de gikk så mye”, bør du kanskje styre unna Outlander. Claire er nemlig på reisefot omtrent like mye som Frodo og Sam. Hun oppholder seg sjelden lenge på et og samme sted før hun må reise avgårde igjen, på flukt. Hun sitter riktignok ofte på en hest, men det er likevel den endeløse reisingen som er i fokus. Slik får Claire oppleve Skottland anno 1743, ved å reise fra sted til sted med en fiende i hælene. Det er tidvis intenst, tidvis stillestående. Variasjonen fungerer, men jeg opplevde den likevel som ganske krevende. Outlander er på mange måter en tunglest bok.

You can look across the limitations of your own life, and see that they are really nothing. In that moment when time stops, it is as though you know you could undertake any venture, complete it and come back to yourself, to find the world unchanged, and everything just as you left it a moment before.

Den harde kjærligheten

I 1743 møter Claire Jaime Fraser. Jaime er en kjekk skotte med rødlig hår og en kropp som har gjennomgått all tenkelig smerte. Han er en sta og egenrådig person, men det tar likevel ikke lang tid før Claire faller for ham. Kjærligheten mellom de to vokser raskt, men den er likevel ikke uten problemer. Claire er allerede gift, med Frank som fortsatt lever i 1945, Jamie er ettersøkt av den britiske hæren, og de to er dessuten til tider dypt uenige om hvordan et ekteskap skal være.

Oh, aye, Sassenach. I am your master . . . and you’re mine. Seems I canna possess your soul without losing my own.

Claire lengter hjem til sin egen tid og da hun plutselig får sjansen til å stikke av, gjør hun det. Hun kommer riktignok ikke langt før noen får tak i henne og Jaime må risikere livet for å redde henne. Som straff for at Claire stakk av, slår Jaime henne sanseløs. Hun gjorde ikke som hun fikk beskjed om, hun fortjener å bli straffet, er forklaringen hans. Akkurat dette er det mange som har kritisert boka for. Er det greit å skrive dette bare fordi “det var sånn det var”, eller ville det vært mer riktig av Gabaldon å “pynte på det”? Personlig tenker jeg at det finnes en mellomting og at Gabaldon til tider drar det litt for langt. Det blir litt for brutalt, litt for voldelig. Jeg hadde rett og slett vanskelig for å akseptere Jaime etter at han banket opp Claire uten noen særlig anger.

En krevende roman

Outlander er en spenningsroman, en kjærlighetsroman, en historisk roman. Den er en roman som omfatter mye og dessuten bare bok nummer én i en lang serie. Jeg likte den godt, men jeg er likevel usikker på om jeg kommer til å lese videre. Boka var nok litt i lengste laget for meg. Jeg blir frustrert av å bruke over en måned på én bok. Det føltes på en måte ikke som nok til å kreve så mye tid som den gjorde. Likevel må jeg jo innrømme at jeg er nysgjerrig på hvordan det går med Claire videre.

After all, I thought, what were days and weeks in the presence of eternity?

Vurdering: ★★★★

 


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Skriving

Skrivetips: 7 tips for å bli en bedre skribent

jan-kahanek-184676 skrivetips

Skrivetips 1: Finn deg sjæl

Er du en planlegger eller må historiene dine bli til mens du skriver? Skriver du best om morgenen, midt på dagen, på kvelden eller midt på natta? Hvor skriver du best? Trenger du musikk eller stillhet? Lys eller mørke? Du må “finne deg sjæl” som skriver. Bli bevisst på hvem du er, hva du vil og hva du kan. Sannsynligvis skriver du både mer og bedre under de rette omstendighetene.

Skrivetips 2: Skriv for deg selv

Ikke skriv for å bli rik. Ikke skriv for å bli berømt. Hvis du skriver for skrivingens skyld, kommer det sannsynligvis også tydelig frem i tekstene du skriver. Engasjement smitter, skriveglede gir leseglede. Skriv fordi det er noe du liker å gjøre, ikke fordi det er noe du føler du må.

Skrivetips 3: Skriv hver dag

Om det så bare er snakk om én setning – skriv noe hver dag. Bruk ordene dine. Hold den delen av hjernen din som skriver aktiv.

Skrivetips 4: Skriv dårlig

Ingen skriver bra hele tiden. Lær deg å fortsette å skrive selv om du vet at det du skriver er dårlig. Gi deg selv lov til å ikke alltid være god. Husk at de beste tekstene uansett først blir gode i etterarbeidet.

Skrivetips 5: Lær deg å ta imot kritikk

Det er viktig å være bevisst på hvordan det du skriver oppleves av andre. Derfor kan det være veldig lurt å la andre både lese og kritisere tekstene du skriver. Husk at kritikk av skrivingen din og tekstene dine ikke er kritikk av deg som person. Ikke ta kritikk personlig, men lær deg å ta til deg den kritikken som er konstruktivt og lær av feilene du gjør.

Skrivetips 6: Ta sjanser

De beste skriverne er de som risikerer noe, de som tør å ta en sjanse. De som bryter regler, konvensjoner og forventninger. Gjør noe ingen forventer. Det finnes ingen fasit for skriving, så bare prøv deg frem og vær modig nok til å hele tiden prøve noe nytt. Hvis det ikke blir bra, kan du jo bare slette teksten og prøve igjen.

Skrivetips 7: Skriv og les mye

Dette er det ene tipset som aldri kan sies for ofte. For å bli god til å skrive må du selvfølgelig skrive mye, men du må også lese mye. Det er utrolig hvor mye hjernen din tar til seg når du leser, du lærer hele tiden, både hva du bør gjøre og hva du bør styre unna. Prøv også å både skrive og lese variert, sånn at du ikke setter deg fast i det samme sporet.

Vil du ha flere tips? Sjekk dette innlegget!

Boksnakk

Bokanmeldelse: 3 bøker jeg har lest i det siste

Jernspøkelset av Ivar Aase | 341 s. | ★☆☆☆☆ gratis leseeksemplar
bokanmeldelse Jernspøkelset av Ivar Aase

Den utviste politistudenten Eilif Gard vender hjem til stedet han vokste opp. Der har det akkurat blitt funnet et lik og det gjør at det største utbyggingsprosjektet på Jæren i manns minne står på spill. Gard begynner å grave og finner etter hvert mer enn bare jord og stein. Det viser seg at familiebedriften Gard AS kan være innblandet i saken og plutselig blir jakten på sannheten livsfarlig.

Jernspøkelset er norsk krim knyttet sterkt til et bestemt sted. Jeg liker veldig sjelden krim og styrer derfor som regel unna, men av og til velger jeg å prøve meg. Jernspøkelset var ikke noe særlig for meg. Jeg opplevde boka som veldig standard krim, med en veldig standard jakt på en morder. Det som plaget meg mest var en mangel på nærhet. Alt ble litt for fjernt. Jeg fikk ingen sympati for noen av karakterene og opplevde at jeg rett og slett ikke brydde meg om hvem som hadde drept hvem. Det er mulig dette er ok lesning for de som liker krim, men for meg var den kjedelig og intetsigende.

Every Day av David Levithan | 384 s. | ★★★☆☆
Bokanmeldelse Every Day av David Levithan

Hver dag våkner jeg som en annen. Jeg er meg selv, jeg kjenner meg selv, men jeg er også en annen. Det har alltid vært sånn. Hver morgen våkner jeg i en ny kropp. Det er aldri noen advarsel om hvem jeg kommer til å være, men det er jeg blitt vant til. Jeg har lært meg å aldri knytte meg til noen, å aldri bli lagt merke til, å aldri blande meg inn. Men en morgen våkner jeg som Justin. Som Justin møter jeg Rhiannon. Plutselig endres alle reglene.

Every Day er en veldig annerledes bok. Den bygger på en idé jeg ikke har sett noen andre bruke før. Det at jeg-et hele tiden forandrer identitet, at jeg-et ikke har kjønn – det er interessant. Dessverre synes jeg at en god tanke forsvinner inn i en litt uinteressant historie. Jeg har litt vanskelig for å tro på kjærlighet ved første blikk-historier og denne romanen går definitivt inn i den kategorien. Selv om det tillegges mange komplikasjoner og omveier til historien, blir det litt for enkelt. Jeg synes det er synd at Levithan kaster bort et såpass godt utgangspunkt på en kjedelig historie.

Lysthuset av Hilde Hagerup | 287 s. | ★★★☆☆
Bokanmeldelse Lysthuset av Hilde Hagerup

Rita vokser opp på Hammervik campingplass på Østlandet. Ritas mor, Hjørdis, tilbringer dagene i sengen hvor hun i drømmene snakker med Ritas far som reiste til Australia for lenge siden. Ritas faste holdepunkt i livet er derfor storebroren Simon og bestemor Alma som forteller historier om mennesker som elsker dem de ikke kan få. Da en engelsk marinbiolog kommer til campingplassen, står moren opp av sengen for første gang på elleve år og blir igjen en del av Ritas liv.

Lysthuset er en sommerbok. Handlingen foregår på et lite sommersted på Østlandet. Vi møter den sammensatte familien som driver stedet og får bli med på deres hverdag. Det er ingen tvil om at Hilde Hagerup skriver godt, men i denne romanen synes jeg språket hennes var en del tregere enn i de andre romanene hennes. Hele romanen ble rett og slett litt for sakte og jeg kjente at jeg ble utålmodig og ventet på at hun skulle komme til poenget. Romanen er likevel fin hvis man vil lese noe enkelt og rolig.

Har du lest noe bra i det siste?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i juli

Egentlig hadde jeg ganske klare planer for hvilke bøker jeg skulle lese i løpet av sommeren, jeg hadde laget en liste over alle bøkene som sto øverst på prioriteringslista, men så skjedde det plutselig noe med leselysten. Det var ingen av bøkene jeg hadde valgt meg ut på forhånd som fristet. Det føltes rett og slett som et ork å skulle begynne på dem. Så da bestemte jeg meg for å heller bare lese akkurat det jeg følte for og fikk til slutt lest 10 bøker i løpet av måneden.

Jeg leste:

  • Underkastelse av Michel Houellebecq
  • Cinder av Marissa Meyer
  • Det åpenbare av Kenneth Moe
  • Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg
  • Outlander av Diana Gabaldon
  • Utsyn frå sørglaset av Gyrðir Elíasson
  • A Little in Love av Susan Fletcher
  • Stallo av Stafen Spjut
  • Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen
  • Simon og homo sapiens-agendaen av Becky Albertalli

Den beste boka:
Denne måneden er det vanskelig å velge en favoritt, rett og slett fordi de fleste av bøkene jeg leste ikke var så mye mer enn ok. Boka som underholdt meg mest var nok Outlander av Diana Gabaldon, men jeg likte også Stallo av Stafen Spjut og Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen ganske godt.

Den dårligste boka:
Det er uten tvil A Little in Love av Susan Fletcher som var månedens dårligste. Den opplevde jeg rett og slett som dårlig skrevet fanfiction. Den forteller historien til Eponine fra Les Miserables, men legger ikke til noe nytt til historien hennes. Jeg hadde ikke store forventninger, men ble likevel skuffet.

Månedens sitat:

Nysgjerrighet er et paradoks: Man leter etter noe man ikke vet hva er
– Kenneth Moe, Det åpenbare

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 6 | Mannlige forfattere: 4 | Antall sider: | 3212

Lesemål for neste måned:
Jeg har lyst til å lese noen virkelig gode bøker. Akkurat nå er jeg lei av bøker som bare er middels. Kom gjerne med tips! Jeg vil også prøve å krysse av et punkt til på leseutfordringen.

Hva leste dere i juli?

Jeg vet ikke jeg bare tenker

God sommer

19893770_10159255163825727_233507492_o

Det blir litt stille. Det er sommer. Jeg skal flytte. Jeg tenker på å skrive jobbsøknader. Jeg skriver jobbsøknader. Jeg tenker på bloggen, på hva jeg vil, hva jeg kan, hva jeg skal. Jeg blogger ikke.

Det er så mye jeg vil få til, men selvtilliten svikter. Går Dette Bra?

Jeg har ikke skrevet på flere uker. Jeg har spilt Sims (selv der går det bare middels). Jeg har lest noen bøker. Jeg har sett på trylling og spilt kort. Jeg har spist kake.

Jeg vil: blogge mer, blogge bedre.

Jeg vil: skrive mer, skrive bedre.

Jeg vil: utvikle meg.

Jeg vil: spise jordbær.

Når skal jeg slutte å klage og begynne Å Gjøre Ting?

Ja, jeg sitter i sofaen og ser på Kakekrigen. Nei, jeg har ikke kledd på meg enda. Snart skal jeg reise meg. Snart skal jeg pakke bøker ned i pappesker. Igjen. Snart skal jeg. Slutte å skrive ufullstendige setninger.

I sommer kommer jeg nok til å være mer på Snapchat og Instagram enn her. Sees vi der?

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Harpiks av Ane Riel | 232 s.
33801343
Liv vokser opp på en liten øy sammen med moren og faren. Moren er for stor til å komme seg ut av soverommet. Faren fyller opp hjemmet med skrot, og melder sin levende datter død. At han også kveler sin egen mor virker helt naturlig for Liv, som i begynnelsen ikke setter spørsmålstegn ved den verden hun lever i. Hun tviler heller ikke på at hun er elsket av sin far, som holder henne skjult i en gammel container. Harpiks er en roman om en familie som lever annerledes enn alle andre. De bor alene på en liten øy og Liv vokser opp isolert og uten mulighet til å lære seg noe om hvordan resten av verden fungerer. Det er en sterk og fæl historie, men jeg savnet likevel å komme litt mer inn. Jeg ønsket å forstå, men fikk ingen forklaringer. Jeg ønsket å se mer, men følte meg veldig begrenset. Det var en slags avstand i teksten som jeg ikke helt likte. Boka engasjerer, men den når likevel ikke helt opp til toppen. ★★★☆☆

Den nye julen besto altså i at farmor nylig var død. Det hadde vi ikke opplevd før, og det hadde hun tydeligvis ikke selv heller. Hun så i hvert fall temmelig forbauset ut der hun satt i den grønne lenestolen og stirret opp på treet uten å blunke.

The Tidal Zone av Sarah Moss | 336 s.
34380383
Adam er hjemmeværende pappa for de to døtrene sine. Han lever et rolig og godt liv helt til den dagen han får en telefon fra skolen til den eldste datteren. Femten år gamle Miriam har kollapset og sluttet å puste. I det øyeblikket forandrer livet hans seg til å bli et liv preget av å vente og å ikke vite. The Tidal Zone forteller historien om hvordan en families liv plutselig snus på hodet. Det er en sterk historie, en nær historie, skrevet med en veldig nerve. Karakterene er troverdige og tydelige og forholdene mellom dem er godt utviklet. Boka er vond å lese, men også viktig. Den sier noe om hvor lite som skal til for at livet forandrer seg og hvor skjøre vi er, hvor lett vi rives ut av det vi kjenner. Jeg likte romanen godt, men jeg syntes til tider at språket var litt for tungt. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg merket at jeg brukte mer tid på å lese hver setning enn jeg pleier. Det manglet kanskje en slags flyt i språket. Likevel er det en roman alle burde få med seg. Den er verdt den tiden det tar å lese. ★★★★☆

Suddenly, your heart began; suddenly in the darkness of your mother’s womb there was a crackle and a flash and out of nothing, the current began to run. Suddenly, you will stop, you and me and all of us. Your lungs will rest at last and the electric pulse in your pulse will vanish into the darkness from which it came.

More Than This av Patrick Ness | 480 s.
21969786
En gutt drukner. Han er desperat og alene. Han dør. Så våkner han. Naken, forslått, tørst. Men han lever. Hvordan er det mulig? Og hvor er han? Hva gjør han i et forlatt hus i en forlatt gate? Han er alene og forsøker å forstå hva som skjer. Han begynner å håpe. Er det noe mer med livet? Eller er det dette som er livet etter døden? More Than This er en annerledes roman for unge voksne. Den tar utgangspunkt i en spennende tanke: Hva skjer etter døden? Så fortsetter den og forandrer seg hele tiden. Patrick Ness er god på å overraske og tenke nytt. Denne romanen er ikke forutsigbar, man vet aldri helt hvilken retning den skal ta. Det er bra, det gjør at spenningskurven fortsetter oppover hele tiden. I tillegg har boka gode karakterer. De er lett å bli glad i og man bryr seg virkelig om hva som kommer til å skje med dem. Romanen hadde ikke stått like sterkt hvis karakterene ikke var såpass gode. More Than This er ikke Patrick Ness’ beste bok, men den er likevel veldig god. Jeg vil virkelig anbefale den hvis du liker karakterdrevet science fiction. ★★★★☆

Real life is only ever just real life. Messy. What it means depends on how you look at it. The only thing you’ve got to do is find a way to live there.

Jeg vet ikke jeg bare tenker

Søknad på stilling som

bram-naus-200967

Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Jeg vet ikke hva jeg kan bli.

Jeg har to bachelorgrader. En i sosialantropologi. En i nordiske studier. Jeg sier ikke at det er de to mest ubrukelige bachelorgradene som finnes, men det er heller ikke så langt unna. Jeg har studert i seks år. Jeg har lært masse og jeg har lært ingenting. Sånn føles det. Når noen spør meg om hva sosialantropologi er, blir jeg helt blank. Det er noe med mennesker? Kulturer? Samfunn? Jeg har lest noe om gavekultur, noe om Nuerne i Afrika, noe om søtpoteten? Noen andre spør meg om forfattere, de lurer på om jeg “har jeg lest det, det og det”? Jeg har lest mye, men jeg har ikke lest alt, prøver jeg å si. Men du har jo studert nordisk litteratur, du må vel vite hva han ene svenske forfatteren heter? Og han danske som skrev den ene boka?

Da jeg var liten ville jeg bli mange ting. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle være lege på dagtid, skuespiller på kvelden. Senere ville jeg bli forfatter. Så journalist. Så lærer.

Jeg har vokst opp i et samfunn der folk sier at “man kan bli hva man vil”. På et tidspunkt innså jeg likevel at det ikke er helt sånn det egentlig fungerer. Alle kan ikke bli lege. Alle kan ikke bli pilot. Alle kan ikke bli advokat. Alle kan ikke stå i kassa på Kiwi. Vi er forskjellige. Det er ikke alt som kan læres.

priscilla-du-preez-156157.jpg

Jeg prøvde å bli lærer. Jeg var helt sikker på at jeg skulle bli lærer. Valget var så enkelt. Herregud, jeg blir bare lærer, lærer noen unger å lese og har fri hele sommeren. Men så begynte jeg på lærerstudiet og studiet sparket meg til jeg lå nede. Så stilte det seg over meg og pekte og lo. Du klarer ikke, du klarer ikke, du klarer ikke, sa studiet. Og det var jo sant. For jeg klarte det ikke. Jeg ble helt satt ut av å skulle ha rollespill foran klassen, av å skulle dra på telttur med folk jeg ikke kjente, av å skulle ha praksis etter bare én måned. Det fungerte ikke, jeg var ikke sånn, jeg var ikke der. Jeg satt med en hard angstklump i magen og ville bare bort.

Så jeg sluttet. Innså at det var lov, at man av og til må akseptere sine egne begrensninger. Det er lov å innrømme at man har valgt feil. Det er lov å feile og prøve på nytt.

luca-bravo-207676

Jeg kunne ønske at jeg hadde tenkt mer på fremtiden da jeg bestemte meg for hva jeg skulle studere. Jeg kan ikke huske å ha tenkt en eneste gang på hva jeg skulle bruke sosialantropologien til. Det eneste jeg tenkte var at det var bedre å studere enn å ikke studere.

Nå skriver jeg jobbsøknader. Jeg søker på jobber jeg ikke vet om jeg kan få, som jeg ikke egentlig vet hva vil kreve av meg. Kommunikasjonsrådgiver, journalist, bibliotekar, skribent, tekstforfatter, innholdsprodusent? Alle disse yrkene kunne jeg hatt, men hva gjør man uten helt riktig utdannelse i ryggen? Går det an? Holder det? Er jeg bra nok? Og hva med det at jeg har angst og ikke er så god på å snakke med folk? Kommer det til å hindre meg fra å nå dit jeg vil?

Jeg føler meg retningsløs. Jeg føler at jeg vil så mye, så sterkt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit. Må jeg begynne på nytt? Må jeg starte på to nye år med studier? Tre år? Fem år? Eller holder det med det jeg har? Kommer jeg til å komme noen vei eller må jeg ta til takke med en jobb som bare føles ok? Hva kan jeg? Hva vil jeg?

Dere kan godt regne dette som en jobbsøknad.

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Stupekontroll av Neha Naveen | 192 s.
24985300
Chi og Pari er to indisk-norske søstre på 17 år. De er tvillinger, og har alltid vært tett på hverandre, men etter Chis ettårige studieopphold i London har noe forandret seg i dem begge. I frykt for å miste hverandre holder de hemmelighetene sine for seg selv. Men klarer de å løse problemene sine alene? Eller vil det de skjuler drive dem enda lengre fra hverandre? Stupekontroll er en ungdomsroman om forholdet mellom søsken, om forelskelse og om hemmeligheter. Den er både velskrevet og engasjerende. Jeg likte karakterene godt, de fremsto som både tydelige og realistiske. Det som plaget meg mest var at det ble litt vel mye drama og surr som irriterte mer enn det engasjerte. Likevel er det absolutt en god roman for ungdom, liker at det blir satt fokus på kommunikasjon og tillit. Det er viktig. ★★★☆☆

The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood | 324 s.
8366074
Offred er Tjenerinne i republikken Gilead. Hun lever under et strengt, puritansk regime som er resultatet av lange tider med strålingskatastrofer, sykdommer og skremmende lave fødselstall. Hennes eneste funksjon er å produsere barn. Hvis hun ikke adlyder, vil hun, som andre, bli hengt eller sendt vekk for å dø en langsom og smertefull død. Men selv ikke en undertrykkende stat kan utslette Offreds livsvilje eller hennes begjær for de to mennene som hennes fremtid avhenger av. The Handmaid’s Tale er en dystopisk fremtidsroman om en fremtid som virker både nær og fjern samtidig. Jeg så tre episoder av tv-serien før jeg visste at jeg måtte lese boka. Lesningen min farges nok litt av at jeg så serien samtidig, men jeg ble likevel veldig grepet og tror jeg hadde blitt det uansett. Atwood beskriver en hverdag som virker både ekstrem og umulig, men likevel. Finnes det ikke allerede kvinner uten rettigheter? Har ikke verden allerede opplevd totalitære stater som til forveksling ligner Gilead? Finnes det ikke tusenvis av mennesker som mener at kvinner ikke burde ha retten til å bestemme over sin egen kropp? Jeg tror at det som gjør denne boka så god som den er, er at den beskriver en ekstrem versjon av tendenser vi allerede ser og lever med. Som leser blir man sittende med en sterk angst: Kan ikke dette faktisk skje? ★★★★★

Lufte gaupene av Julie T. Stangebye | 208 s.
35120132
En ung kvinne flytter inn på hybelen til kjæresten. Han lar henne bruke kleshengerne sine og gir henne en egen teskuff på kjøkkenet. Når han er på jobb, ligger hun under dyna og lytter etter postmannen og naboens katt mens hun tenker på den tiden da hun og venninnen var så nær hverandre at de nesten unnslapp følelsen av å være helt alene. Lufte gaupene er en roman om å se seg selv gjennom andres blikk og om å miste seg selv og sin egen selvstendighet. Da jeg leste denne boka, satt jeg hele tiden med følelsen av at jeg hadde lest den før. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er det fordi romanen handler om en ganske standard tematikk, en tematikk som tas opp mye i dagens samtidslitteratur, kanskje handlet det om at den inneholdt mange tanker jeg selv har tenkt, selv har skrevet? Lufte gaupene er ikke en dårlig bok, men jeg synes heller ikke det er en veldig god bok. Jeg følte rett og slett ikke at jeg fikk noe særlig ut av den, den føltes litt forglemmelig egentlig. Jeg satt litt med tanker som: ok, men hva så? Jeg kunne kanskje ønske det sto litt mer på spill. ★★☆☆☆