Boksnakk, Leseutfordring 2018

Leseutfordring 2018

12 måneder, 12 bøker. Også i 2018 velger jeg å kjøre i gang en leseutfordring. Denne utfordringen vil i likhet med utfordringen i 2017 ha tolv kategorier. Hver kategori tilsvarer èn bok. Målet er at alle kategorier skal være krysset av når 2018 er over. Utfordringen er uhøytidelig, noe som betyr at det er helt opp til deg selv hvordan du velger å tolke kategoriene og hvor streng du vil være. Hovedmålet er å få lest minst tolv bøker i løpet av ett år og å kanskje komme seg litt ut av komfortsonen. Utfordringen begynner 1. januar og avsluttes 31. desember 2018.

leseutfordring 2018

Hvis dere velger å delta, er det veldig fint hvis dere bruker #leseutfordring2018 når dere skriver om utfordringen i sosiale medier. Da blir det lettere for oss å finne hverandre og enklere å diskutere og hjelpe hverandre med å velge bøker.

Jeg gleder meg til å sette i gang med en ny utfordring og håper at så mange som mulig velger å bli med. Som inspirasjon har jeg satt sammen min egen foreløpige liste (selv om jeg nok kommer til å bytte ut noen av bøkene etter hvert):

  1. En bok utgitt i 2017:
    Norse Mythology av Neil Gaiman
  2. En bok skrevet av en afrikansk forfatter:
    Komme hjem av Yaa Gyasi
  3. En bok som har vunnet The Man Booker Prize:
    The Sellout av Paul Beatty
  4. En bok utgitt det året du fylte 18:
    Brooklyn av Colm Tóibín, utgitt i 2009
  5. En bok med gult omslag:
    The Girl with All the Gifts av M.R. Carey
  6. En bok utgitt det året moren eller faren din ble født:
    A Single Man av Christopher Isherwood, utgitt i 1964
  7. En bok utgitt under et pseudonym:
    The Tenants of Wildfell Hall av Anne Brontë, pseudonym: Acton Bell
  8. En bok med en tittel som begynner på F:
    Fates and Furies av Lauren Groff
  9. En bok med handling i en annen verden en vår:
    The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
  10. En bok med kvinnelig hovedperson:
    Et eget rom av Lotta Elstad
  11. En bok med en farge i tittelen:
    The Color Purple av Alice Walker
  12. En bok skrevet for barn:
    Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden

Del veldig gjerne deres egne foreløpige lister i kommentarfeltet! Hvis dere sliter med å finne bøker til noen av kategoriene har jeg samlet noen lenker som kanskje kan hjelpe:

For å gi dere litt ekstra motivasjon til å delta, har jeg bestemt meg for å dele ut en bokpakke til en av de som fullfører utfordringen. Alt dere trenger å gjøre er å sende meg en fullstendig liste over bøkene dere leste når året er slutt (kommer tilbake til hvor, når, hvordan osv.). Jeg håper at så mange som mulig blir med og at vi får et år fylt med gode og overraskende leseropplevelser!

Blir du med på leseutfordring 2018?

Boksnakk, Lister

En liste om lesevaner

lesevaner. Foto av @alfonsmc10

Har du et spesielt lesested hjemme?
Jeg sitter som regel i sofakroken og leser. Jeg liker best å sitte oppreist å lese, men leser gjerne også noen sider i senga før jeg sovner.

Bokmerke eller tilfeldig papirbit?
Okei, nå må alle puste rolig før de leser det jeg nå skal skrive. Jeg bruker veldig sjelden bokmerke. Jeg bretter nemlig nesten alltid eselører. Unnskyld! Jeg vet at det er sånn cirka en dødssynd for mange! Men jeg liker at bøkene mine ser litt (eller veldig) leste ut og har derfor ingenting imot å brette hjørnene, markere setninger jeg liker og skrible i kantene. I lånte bøker bruker jeg selvfølgelig alltid bokmerke, men de eneste av mine egne bøkene som slipper eselører er spesialutgaver eller innbundne bøker jeg tenker jeg kanskje skal gi videre til noen andre en dag.

Kan du stoppe å lese midt i eller må du vente til kapittelet er slutt?
Jeg kan egentlig stoppe når som helst og kommer lett inn i det igjen når jeg plukker opp boka senere, men aller helst leser jeg ut kapittelet. Det skjer ofte at jeg leser lenger enn jeg hadde tenkt til nettopp fordi jeg “bare må lese ferdig kapittelet”.

Spiser eller drikker du mens du leser?
Jeg drikker som regel pepsi max og spiser sjokolade hvis jeg har. Noe mer komplisert mat enn det spiser jeg sjelden mens jeg leser. Hvordan skal man da klare å holde og bla i boka? Jeg har ikke tid til å legge fra meg boka for hver bit jeg skal ta…

Hører du musikk eller ser på TV mens du leser?
Jeg leser best når det er stille rundt meg, så det er veldig sjelden jeg hører på musikk. Det hender at jeg leser samtidig som jeg ser på tv, men da leser jeg veldig sakte og får ikke med meg så mye som jeg bør.

En bok om gangen eller flere på en gang?
Aller helst leser jeg bare én bok om gangen. Skal jeg lese flere på en gang bør det helst være i ulike sjangere eller ulike formater. Nå for tiden leser jeg som regel en bok i papirform og en ebok samtidig. Det fungerer bra for meg, men jeg tror nok jeg har en øvre grense på kanskje tre bøker før det blir for mange på en gang.

Leser du hjemme eller alle andre steder?
Jeg leser stort sett hjemme, men jeg leser også nesten alltid på bussen og av og til i kø i butikken. Det har også hendt at jeg har lest litt i stille stunder på jobb (men siden jeg jobber i bokhandel er det nesten innafor, tenker jeg).

lesevaner. Foto av @rumandraisin

Leser du høyt eller stille inni deg?
Jeg leser stille inni meg. Høytlesing er jeg ikke spesielt glad i.

Leser du flere avsnitt om gangen eller hopper over sider?
Hvis jeg er lei av en bok og bare vil bli ferdig, hender det at jeg skumleser og hopper over litt (oops). Men jeg har alltid vært en leser som leser alle ord i en bok. Jeg har aldri lært meg noen gode skumlesingsteknikker og leser egentlig ganske sakte.

Knekker du bokryggen eller behandler du boka som om den var ny hele tiden?
Selv om jeg liker at bøker ser leste ut, er jeg ikke så glad i å knekke bokryggen. Jeg synes det er greit at ryggen bøyes litt, men liker ikke når pocketbøkene får en stor knekk midt på. Jeg prøver derfor å bøye/knekke bøkene litt gradvis, men det hender jo at det skjer litt av seg selv.

Skriver du i bøkene dine?
Ja, som sagt, jeg liker at bøker er skriblet og markert i, men jeg gjør det ikke så ofte likevel. Som regel er jeg så langt inne i boka at jeg glemmer å markere eller skrive noe som helst og ofte har jeg uansett ikke en blyant eller penn i nærheten. Men når jeg husker det eller kommer over noe som får meg til å tenke noe jeg vil huske senere, skriver jeg gjerne notater i margen. Likevel blir det mer markering av setninger og avsnitt jeg liker godt enn at jeg skriver egne ord.

Hva med deg, hvordan er dine lesevaner?

Denne lista fant jeg her.

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Når konkursen kommer inn gjennom døra, flyr kjærligheten ut gjennom vinduet.

Tiende bok i årets leseutfordring ble Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den krysser jeg av som “en bok som er oversatt fra et språk du ikke kan”. Kollektivt selvmord er originalt skrevet på finsk.

Romanen handler om direktør Rellonen som etter sin fjerde konkurs går inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som er i ferd med å henge seg i en bjelke. De to bestemmer seg for å utsette selvmordene til senere og drikker seg gjennom natten. I løpet av natten blir de enig om en løsning. De skal samle alle selvmordskanditatene i landet til et seminar. På seminaret blir en liten gruppe enige om at de skal begå kollektivt selvmord.

At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

På tross av sin dystre tematikk, er Kollektivt selvmord en roman med mye humor og varme. Historien er satt helt på spissen og skrives frem i en stil som minner en del om Erlend Loe. Det at historien settes såpass på spissen, gjør at både historien og karakterene føles ganske karikerte, men akkurat det tenker jeg at fungerer godt i en roman som dette. Paasilinna er god på å kombinere alvor med humor, han sørger for at det aldri blir for mørkt, men passer også på at humoren aldri tar helt over. Balansen i romanen fungerer godt.

Noen mulighet for å overleve kunne ikke Uula love busspassasjerene. Det syntes de var betryggende.

For meg er Kollektivt selvmord en helt grei roman. Det er fint lite avbrekk fra de litt tyngre romanene. Jeg smilte en del mens jeg leste, men ble nok likevel aldri helt revet med. Helt konkret følte jeg på en litt for sterk avstand fra karakterene i tillegg til at skrivestilen ikke helt klarte å engasjere meg. Jeg ble også forvirret av at det var så mange karakterer og navn, jeg klarte aldri helt å skille dem fra hverandre.

Liker du Erlend Loe, liker du sannsynligvis Arto Paasilinna også. De har litt den samme humoren blandet med alvorlige temaer eller eksistensielle spørsmål. Paasilinna klarer fint å ta for seg det tunge temaet selvmord og gjør det både morsomt og interessant. Jeg anbefaler å lese denne boka hvis du er lysten på noe som er litt annerledes.

Men det er alltid en gledesdreper til stede. Uten å spørre om lov begynte frilansservitør Seppo Sorjonen å mimre om Finland. Og det som verre var, minnene om hjemlandet var utelukkende positive.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Skriving

NaNoWriMo: en oppsummering

NaNoWriMo 2017

Dere begynner sikkert å bli litt lei av å høre om NaNoWriMo nå, men jeg tenkte likevel at jeg skulle skrive en liten oppsummering av hvordan jeg opplevde å skrive over femti tusen ord i løpet av en måned. På forhånd var jeg jo egentlig litt skeptisk til om jeg i det hele tatt kom til å klare å fullføre. Heldigvis for meg viste det seg å ikke være så vanskelig for meg som jeg hadde sett for meg. Jeg skriver nemlig veldig fort og kan skrive mye hvis jeg først går inn for det.

Å nå målet

30. november satte jeg siste punktum på førsteutkastet jeg begynte å skrive 1. november. Totalt skrev jeg 65 842 ord på 30 dager. Det betyr at jeg skrev litt over to tusen ord i snitt hver dag. Målet på femti tusen nådde jeg 19. november, omtrent en og en halv uke før fristen. Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle klare å skrive hver dag (med kun én fridag), men det gjorde jeg. Konkurranseinstinktet mitt slo til og jeg ble veldig ivrig på å vinne og nå målet mitt. Jeg er veldig stolt av at jeg klarte det.

NaNoWriMo 2017

“The first draft is just you telling yourself the story.”

Historien jeg skrev i november, er en historie jeg har tenkt på i mange år. Akkurat det tror jeg var en stor fordel. Jeg visste allerede mye om hvem karakterene mine var og hva som skulle skje. Likevel gikk det ikke mange dagene før alt plutselig vred seg i en annen retning enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Terry Pratchett sier at å skrive et førsteutkast er å fortelle seg selv historien. I november ble jeg klar over hvor sant det er. Historien min ble til mens jeg skrev. Jeg er ikke like fornøyd med alt og i et eventuelt andreutkast, vil nok mye endres, men likevel, jeg er glad for å ha hatt muligheten til å fortelle meg selv denne historien. Det er definitivt en historie jeg har lyst til å jobbe videre med.

Å prioritere skrivingen

Det sier seg selv, hvis man skal rekke å skrive så mye som 50 000 ord i løpet av èn måned, må man skrive mye. Skrivingen må rett og slett prioriteres foran mye annet. For meg har det for så vidt vært ganske enkelt. Jeg elsker jo å skrive. Jeg liker å sitte i timevis og bare la fingrene suse over tastaturet. Likevel er det jo ikke sånn at jeg skriver hver dag til vanlig, i hvert fall ikke på ett og samme prosjekt. NaNoWriMo hjalp meg med å finne fokus. Det å ha et mål og en bestemt tidsfrist viser seg å være veldig viktig. Jeg tror nok at det er det jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg må begynne å gi meg selv mindre frihet.

Problemet med å skrive mye og fort

Et av problemene med å skrive mye fort og sammenhengende er at man gjerne henger seg opp i de samme vendingene og formuleringene. Selv om man skriver om ulike ting, skriver frem ulike scener, blir mye likt. Karakterene får seg gjerne noen faste fraser, gestene deres blir de samme hele tiden. Det er sånt man lett luker ut i en redigeringsprosess senere, men likevel merket jeg hvordan det påvirket skrivingen. Jeg ble demotivert av å føle at jeg hele tiden skrev det samme. Et annet problem er at man fort mister oversikten. Sekstifem tusen ord er mange ord. Det er vanskelig å huske alle detaljer. Dermed ender man gjerne opp med å være litt forvirra, spesielt hvis man som meg ikke skriver notater underveis.

Opplevelsen av NaNoWriMo

Jeg har hatt lyst til å delta på NaNoWriMo i mange år, men hvert år har noe stått i veien. Selvfølgelig går det an å delta uten å nødvendigvis nå målet, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at hvis jeg først deltar, kommer jeg til å gjøre alt jeg kan for å fullføre. I år hadde jeg endelig nok ledig tid til å gjennomføre. Opplevelsen ble ganske som forventet. Jeg fikk skrevet mye og koste meg veldig med skrivingen. Det føltes ekstra motiverende å delta på noe som så mange andre også deltok på. Jeg tok ingen stor del i fellesskapet knyttet til NaNoWriMo, men det var likevel gøy å følge med på hvordan andre gjorde det. Om jeg kommer til å delta igjen vet jeg ikke, men det er definitivt gøy å ha fullført minst en gang.

Les mer: NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 1, 2, 3 og 4.

Hvordan gikk NaNoWriMo for dere andre som deltok?

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Little Life av Hanya Yanagihara

A Little Life av Hanya Yanagihara

Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it. We all cling to it; we all search for something to give us solace.

Bok nummer ni i årets leseutfordring ble A Little Life av Hanya Yanagihara. Den krysser jeg av som “en bok på mer enn 600 sider” nettopp fordi den er 720 sider lang.

Jude, Willem, Malcolm og JB flytter fra en liten høgskole i Massachusetts til storbyen New York. Der følger vi dem gjennom begynnelsen på karrierer, gjennom mislykkethet og suksess, gjennom forelskelser og brudd, gjennom vennskap og krangler. De fire lever ulike liv, med ulike karrierevalg, men de knyttes likevel sammen av et sterkt vennskap. Romanen følger dem gjennom livet og legger spesielt vekt på Jude og hvordan han lever med sin tragiske og vonde fortid.

Friendship was witnessing another’s slow drip of miseries, and long bouts of boredom, and occasional triumphs. It was feeling honored by the privilege of getting to be present for another person’s most dismal moments, and knowing that you could be dismal around him in return.

A Little Life er en roman som drukner litt i seg selv. Med det mener jeg at den på alle punkter er litt for mye. For det første er den minst hundre sider for lang. Det handler først og fremst om at det er for mange gjentakelser og for mye unødvendig informasjon. Jeg tror historien hadde gjort et sterkere inntrykk på meg hvis den var litt mer konsentrert, litt mer nøktern. Av og til lønner det seg faktisk å holde noe tilbake.

En annen ting jeg ikke helt likte, og følte at ble for mye, var historien til Jude. Det ble rett og slett litt for ekstremt, det var liksom ikke grenser for hvor tragisk livet hans skulle være og det tok heller aldri slutt. Hver gang jeg tenkte at “nå må jeg ha fått vite alt”, dukket det opp ny informasjon eller det skjedde noe nytt og forferdelig. Spesielt mot slutten kjente jeg at troverdigheten ikke helt var det der lenger. Forfatteren hadde gått for langt og for meg ble det tydelig at det tragiske ble et grep, heller enn en ærlig fremstilling av Judes liv.

Med det sagt, er det ikke vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange elsker denne romanen. Den er utrolig godt skrevet. Språket og fortellerteknikken til Yanagihara er i en klasse for seg selv. Hun kjenner karakterene sine ut og inn og gir dem liv på en måte som virker helt uanstrengt. Jeg likte spesielt godt måten hun beskrev forholdene mellom de ulike karakterene på. Vennskapene deres føltes realistiske, med både oppturer og nedturer. Dessuten klarte hun fint å vise ettervirkninger av å bli misbrukt og hun fikk frem psykisk sykdom på en god og troverdig måte.

Harold sighs. “Jude,” he says, “there’s not an expiration date on needing help, or needing people. You don’t get to a certain age and it stops.

Jeg hadde veldig lyst til å like A Little Life like godt som “alle andre”, men jeg fikk det rett og slett ikke til. Det er for all del en god bok, men det var for mye som irriterte og skurret til at jeg helt falt for den. Jeg kunne ønske at forfatteren hadde holdt litt mer tilbake og gitt både leseren og boka muligheten til å puste. Likevel er ikke dette en roman jeg angrer på å ha lest. Jeg er veldig glad for å ha kommet meg gjennom den og anbefaler alle å i alle fall gi den en sjanse.

All the most terrifying ifs involve people. All the good ones do as well.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest A Little Life av Hanya Yanagihara? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Skriving

Ting jeg lærte av å skrive hver dag i november:

Å skrive hver dag.

  • Jeg kan skrive hver dag hvis jeg virkelig innstiller meg på å gjøre det.
  • På dager man har lyst til å gi opp hele prosjektet, er det viktig å ikke høre på seg selv.
  • Historien blir til mens man skriver. Man kan planlegge, men man må da også godta at ting ikke alltid går som man har planlagt.
  • Det er veldig viktig å få i seg nok mat hvis man skal skrive mye. Mat kan veldig gjerne være kake eller sjokolade.
  • Å skrive hver dag er slitsomt, men veldig nyttig.
  • Følelsen av at ingen ord gir mening bør man helst bare ignorere.
  • Å skrive under litt press er lettere enn å skrive uten press. Mål og tidsfrister er viktig for å få ting gjort.
  • Hvis man sitter fast og ikke kommer videre i skrivingen, bør man ta en pause. Se en film, spis en hel kake, skrik ut gjennom et vindu eller bare tenk på noe helt annet.
  • Jeg er enda staere og mer opptatt av å vinne enn jeg trodde.
  • Det er lettere å skrive hvis man velger å ikke bekymre seg så mye for hva andre vil tenke om det man skriver.
  • 50 000 ord er mange ord, men ikke for mange ord og ikke umulig mange ord.
  • Det er vanskeligere å få skrevet mye hvis man har et livet ved siden av skrivingen. Løsningen er å ikke ha et liv. (Neida) (Joda)
  • Det går ikke an å skrive bra hver dag.
  • Noen dager får man bare skrevet noen få ord, og det er helt greit.
  • Det lønner seg å jobbe med ett prosjekt av gangen i stedet for ti.
  • Det er mer gøy å skrive en historie jeg har funnet på selv enn å skrive jobbsøknader.
  • Hvis jeg kunne skrive hver dag hadde jeg vært minst 50% lykkeligere.
  • Det finnes dumme spørsmål, som for eksempel “Skal du ha sjokolade i dag også?”.
  • Bøker skriver ikke seg selv. Man må faktisk skrive Hvert Eneste Ord helt selv.
  • Å skrive er gøy. Jeg tror jeg hadde glemt det litt, hvor gøy det er å bare skape noe, en hel verden, fra ingenting. NaNoWriMo lærte meg å finne tilbake til skrivegleden.

Les også: NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 1, 2, 3 og 4.

Hva lærte du i november?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i november

Bøkene jeg leste i november. Foto av Corey Blaz

November ble som forventet en ganske dårlig lesemåned for meg. Jeg leste ferdig 5 bøker totalt i tillegg til at jeg begynte på A Little Life av Hanya Yanagihara og er cirka halvveis i den. For meg er det ganske lite, men jeg er likevel veldig fornøyd med de bøkene jeg leste i november. Minst to av bøkene kommer nok til å ende opp som noen av årets favoritter for min del.

I november leste jeg:

Boka jeg likte best:
Den beste boka jeg leste denne måneden var Tante Ulrikkes vei av Zashan Shakar. Jeg kommer nok til å skrive et mer ordentlig innlegg om den senere, men kort fortalt er det en bok som tar karakterene sine på alvor og som forteller om liv vi ikke hører så mye om, i hvert fall ikke i litteraturen. Det var så fint å lese en bok som føltes så virkelig og som klarte å både være morsom og alvorlig samtidig.

Boka jeg likte minst:
Det var uten tvil First Year av Rachel E. Carter som gjorde dårligst inntrykk på meg denne måneden. Boka var forutsigbar og ga meg generelt lite. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger, men ble likevel skuffet, jeg hadde håpet på å lese en spennende og interessant fantasyroman, men det fikk jeg ikke i det hele tatt.

Månedens sitat:

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».
– Zashan Shakar, Tante Ulrikkes vei

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 
3 | Mannlige forfattere: 2 | Antall sider: 1880 | Bøker lest i 2017: 99

Mål for neste måned:
I desember er målet først og fremst å fullføre årets leseutfordring. Jeg kommer også til å prøve å få krysset av flest mulig av målene jeg satte opp for både året og høsten. Først og fremst kommer jeg likevel til å fokusere på å lese bøker jeg synes er spennende og interessante. Lystlesing føles som det aller viktigste for tiden.

Hva leste du i november?

Skriving

NaNoWriMo: Skrivedagbok, uke 4

NaNoWriMo. Foto av @kellybrito

22. november: Dagen i dag har vært litt frustrerende og tung, så skriving har vært langt ute av tankene mine. Jeg skrev omtrent 250 ord på morgenen i dag, men etter det har jeg ikke fått til noe som helst. Jeg håper jeg skal klare å få til litt i kveld, ikke fordi jeg , men fordi jeg gjerne vil skrive meg litt videre.
Antall ord: 55 256

23. november: Dagen i dag ble nesten månedens første skrivefrie dag. Egentlig har jeg jo skrevet hele dagen, men det har vært på andre ting, ikke NaNoWriMo-prosjektet. Nå er jeg sliten i hodet, men har likevel satt meg til rette og er klar for å skrive noen ord. Det blir nok ikke så mange, jeg har mer lyst til å lese, men noe blir det. Jeg må jo skrive. Sånn er november. Kanskje blir desember sånn også, kanskje til og med januar og februar osv. Jeg håper det.
Antall ord: 56 270

24. november: Jeg har skrevet om det før, men noen dager blir alt jeg skriver unaturlig, stivt og klønete. Jeg vet ikke helt hva det er, noen dager er det ingenting som blir riktig. I dag har jeg rablet ned litt over tusen ord og jeg hater alle sammen, hater dem så mye at jeg har lyst til å slette dem. I stedet for å gjøre det har jeg lukket dokumentet og lagt bort alt til i morgen.
Antall ord: 57 362

26. november: I går skrev jeg ingenting, ikke ett ord. Det var litt rart etter å ha skrevet hver dag i tjuefire dager, men likevel, det føltes nødvendig, jeg trengte litt avstand. Nå har jeg nemlig skrevet meg litt inn i et hjørne. Jeg har kommet til et punkt i historien der klimaksen er litt overstått og jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gå videre. Det føles dumt å bare dra det ut hvis det ikke går noe sted. Jeg tror jeg må tenke litt og heller skrive litt mindre enn jeg pleier. Jeg tror jeg må begynne å nærme meg en avslutning nå, kanskje.
Antall ord: 58 069

27. november: I dag var jeg vikar på et sentralbord for første gang og var så sliten at jeg sovnet på sofaen da jeg kom hjem. Likevel har jeg nå satt meg til rette og tvinger meg selv til å få ned noen ord. Det er viktig for meg å prøve å få skrevet mest mulig ferdig før november er over. Jeg har nok litt for mye igjen til at jeg blir ferdig, men jeg nærmer meg sakte.
Antall ord: 60 014

28. november: Jeg vet sånn cirka hva jeg må skrive for å bli ferdig, men jeg klarer ikke helt å komme meg dit. Det går rett og slett ganske sakte, litt fordi jeg er lei, mye fordi jeg er sliten. Jeg har begynt å glede meg til måneden er over, selv om jeg da mister litt av dette presset. Det skal bli godt å få litt pause med god samvittighet og heller fokusere på å ha noen bra skrivedager innimellom.
Antall ord: 61 176

29. november: Jeg er så lei! Ikke av å skrive, men av å skrive denne historien. Nå føles det som om jeg bare gjentar meg selv og at jeg ikke kommer meg noen. Jeg merker så veldig at det ikke blir bra, at den andre halvdelen ikke er på det nivået jeg vil at den skal være. Det er frustrerende å sitte og skrive og føle at det bare blir rart og unaturlig.
Antall ord: 62 372

30. november: Siste dag av NaNoWriMo kom plutselig på meg. I dag har jeg ganske mange ting jeg burde få gjort og de fleste av dem er noe helt annet enn å fortsette å skrive. Jeg kommer altså ikke til å klare å skrive ferdig og akkurat det plager meg litt. Jeg skulle gjerne sittet med et helt ferdig førsteutkast nå, men sånn blir det ikke. Hvis jeg skal tippe blir nok dette førsteutkastet på omtrent 75 000 ord, kanskje litt mer, kanskje litt mindre. Men før jeg fullfører skal jeg slappe av litt, klappe meg selv på skulderen og være fornøyd med at jeg klarte å skrive over 60 000 ord på 30 dager. En oppsummering av hele opplevelsen kommer snart.
Antall ord: 63 395 (øker nok litt i løpet av kvelden)

Les mer: NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 3

Hvordan gikk NaNoWriMo for dere andre som var med?

Boksnakk

En sånn jente av Monica Flatabø

En sånn jente av Monica FlatabøEn sånn jente av Monica Flatabø møter vi jenter som har hatt ufrivillig sex med noen de ikke kjente på en fest, som våknet morgenen etter og hadde vondt mellom beina. Vi møter jenter som drakk så mye at de ikke klarte å si nei eller kjempe imot. Og vi møter jenter som ble hos mannen som voldtok dem igjen og igjen gjennom flere år. Boka handler om hvor langt man er villig til å gå for å bli akseptert og om hvor mye man er villig til å ofre for å slippe å være alene.

Heldigvis handler En sånn jente også om jenter som til slutt klarer å si ifra, jenter som kjemper for det som er riktig og jenter som har fått nok.

De aller fleste voldtekter i Norge blir gjort av en som er kjent for offeret på forhånd. Overfallsvoldtektene, de vi kanskje først og fremst tenker på når vi hører ordet “voldtekt”, skjer sjeldnere. Likevel er det altså de brutale overfallsvoldtektene som får mest oppmerksomhet. Derfor trenger vi å snakke om hva voldtekt er og om hvordan og hvorfor det skjer. En sånn jente gjør et forsøk på å vise at voldtekt kan være mer enn et tilfeldig overgrep i en mørk bakgate.

Historiene i En sånn jente av Monica Flatabø er mange og tunge. Det kan til tider være overveldende å lese, men det er nødvendig. Vi trenger å høre disse historiene. Flatabø klarer å få frem hvor omfattende og alvorlig problemet er. Hun gir unge kvinner muligheten til å fortelle sine usensurerte historier. Det er viktig, og selv om det er tungt, er det også fint å se hva åpenhet kan føre til. Boka er ikke bare fylt av alt det vanskelige, den er også full av håp.

Hva er den viktigste boka du har lest?

Skriving

NaNoWriMo, skrivedagbok, uke 3

NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 3

15. november: 50 000 ord egentlig ikke er så mye hvis man er en som skriver mye og fort og har en del fritid. Jeg kan skrive mange tusen ord om dagen uten at det er noe problem. Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at femti tusen var uoverkommelig mye. Nå har jeg slått meg ganske til ro med at dette går helt fint. Ifølge statistikken min vil jeg være ferdig med mine femti tusen ord omtrent en uke før fristen. Selvfølgelig kan Ting Gå Galt, men jeg tror ikke det, ikke når jeg får skrevet tusen ord selv på dager der det skjer veldig mye og jeg er langt nede. Dette eksperimentet viser meg bare at jeg kan klare å skrive langt hvis jeg vil. Prosjektet jeg jobber med nå er jo ikke halvveis engang.
Antall ord: 36 658

17. november: Jeg har følt litt på at skrivingen min har føltes litt rar og ufokusert de siste dagene. Det blir liksom litt for mye surr, litt for mange gjentakelser. Jeg føler av og til at jeg har glemt hvordan man skriver, at jeg ikke klarer å beskrive noe som helst. Det stemmer jo sikkert ikke helt, men jeg merker jo at dette ikke blir så bra som jeg vil at det skal være. Ja, det er et førsteutkast, men jeg lurer på om jeg kanskje begynner å oppdage at noe ikke helt fungerer. Et eventuelt andreutkast vil nok bety 100% omskriving.
Antall ord: 41 245

18. november: I dag skrev jeg meg inn i helt ukjente områder. Det er vanskelig å skrive om ting man ikke vet noe om, spesielt når det er ting det er vanskelig å gjøre research på. Jeg tror nok at jeg kommer til å måtte endre mye, siden alt bare er basert på egen fantasi og antagelser. Føler meg litt på dypt vann akkurat nå.
Antall ord: 44 172

19. november: I dag har jeg null tro på prosjektet mitt igjen. Hele greia føles falsk og rar, jeg får liksom ikke frem det jeg vil og merker at det blir en del unaturlige setninger når jeg skriver mye på en gang. Jeg lurer på om kanskje perspektivet eller tiden er feil. Kanskje må jeg skifte til tredjeperson eller skrive i fortid. Jeg vet ikke. Men den gode nyheten er uansett at jeg i dag skrev meg til 50 000 ord. På dag 19 har jeg altså vunnet NaNoWriMo! Hurra! Nå er planen å fortsette å skrive i hele november, sånn at jeg får historien ferdig.
Antall ord: 50 013

20. november: Jeg vurderte å gi meg selv et par dagers pause siden jeg nå allerede har vunnet, men nei, jeg måtte skrive litt i dag også. Historien min er jo ikke ferdig, jeg har mye igjen som jeg har lyst til å skrive om, så da er det bare å fortsette. I dag når jeg et lite klimaks og det er ganske spennende. Kanskje finner jeg ut av litt ting jeg har vært usikker på.
Antall ord: 51 655

21. november: Tenk at jeg nå har skrevet på det samme prosjektet hver dag i tre uker! Det tror jeg aldri har skjedd før og jeg håper jeg skal klare å fortsette med det i de dagene som er igjen. Skrivingen føles tidvis tung, men først og fremst er det gøy å skape noe. Historien min har vokst til noe helt annet enn jeg trodde den skulle gjøre. Det er spennende å se hvilke retninger den tar nesten helt av seg selv. Akkurat hvor mye som er igjen, vet jeg ikke, men jeg har fortsatt en del tråder å nøste opp, så det blir nok noen tusen ord til.
Antall ord: 53 369

Les mer: NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 2

Har du gjort noe du er stolt av den siste uka?