Jeg vet ikke jeg bare skriver, Skriving

Jeg kan ikke skrive

Jeg kan ikke skrive. Foto fra Pexels.com

Av og til glemmer jeg hvordan man skriver. Jeg klarer ikke å sette sammen setningene. Alt føles unaturlig, stivt, feil, rart. Historiene jeg vil fortelle føles uvesentlige. Skal jeg virkelig bruke tid på dette? Hvordan skal jeg få dette til å gi mening? Karakterene mine glemmer hvordan man snakker, de beveger seg annerledes enn de skal og pleier. Jeg kan ikke skrive, tenker jeg høyt. Ordene faller ikke på plass slik jeg vil at de skal.

Jeg har hodet fullt av romaner. De flyter gjennom meg, er en del av den jeg er. En roman er en historie som skriker etter å bli fortalt. En roman er intens. Den  fortelles. Jeg er full av dem. Disse historiene som ikke klarer å være stille, som bare vil ut ut ut.

Men jeg kan ikke skrive. Ordene på skjermen, på papiret, tilhører ikke meg. De vikler seg inn i hverandre. De slipper taket. Jeg lengter etter mening, sammenheng.

Jeg prøver meg på en skriveøvelse:

A) En kvinne står lent mot en bil, hun venter på noen. B) Kamilla venter. Hun står lent mot bilen, sola varmer i ansiktet. C) Jeg har stått med kroppen inntil bilen og ventet lenge.

A) En skikkelse beveger sakte seg gjennom skogen, omrisset av kroppen kaster skygger mellom trærne. B) Skogen er mørk, kald. S beveger seg sakte, lydløst, over lyngen. C) Jeg er todelt, en kropp, en skygge. Jeg forsøker å gå i ett med omgivelsene, bli en del av trærne.

A) To barn ligger og flyter på ryggen i vannet. Øynene deres er lukket. B) De flyter, Saga og Morten. Vannet holder dem oppe, overflaten virker som et beskyttende lag mellom dem og dypet. De har øynene lukket, har lovet hverandre å telle til hundre før de åpner dem igjen. C) Morten flyter like ved siden av meg. Vi føres mot hverandre og fra hverandre, følger strømningene i vannet. Huden hans er kald og rynkete. Alt er så mye tydeligere når øynene er lukket. Alt jeg hører er suset fra havet.

Men nei. Nei. Ordet blinker rødt i hodet. Ingenting av dette blir riktig. Jeg kan ikke skrive. Ordene er for tunge, for langt unna. Uansett hvor jeg begynner kommer jeg ikke videre. Alt bare stopper opp av seg selv. For jeg kan ikke skrive. Ikke i dag.

Kan du skrive?

10 Comments

  • Reply

    Karoline

    October 19, 2017

    Jeg har forsont meg med at noen dager rett og slett ikke er skrivedager. Heldigvis er jeg omtrent like glad i å tegne og fargelegge og de dagene ordene ikke kommer til meg prøver jeg å gjøre mer av andre kreative ting i stedet siden det viktigste for meg ikke er skrivingen i seg selv, men å være kreativ og å prøve å formidle noe av alt som kribler og kiler opp i hodet mitt og må uttrykkes på et vis. Syns ellers at mye her dog er godt skrevet, særlig “C) Jeg er todelt, en kropp, en skygge. Jeg forsøker å gå i ett med omgivelsene, bli en del av trærne” (som skapte en spesiell atmosfære og vekket nysgjerrigheten min). Så du kan jo skrive selv de dagene du ikke kan det og sånn er det nok i det hele tatt. Ordene svikter aldri helt, man er gjerne mest selvkritisk selv og hvis skriving virker håpløst hjelper det å tegne eller fargelegge og sånt altså, i alle fall for meg.

    Ellers vet jeg ikke svaret på spørsmålet ditt, spørsmålet om jeg kan skrive. Det nærmeste jeg kommer et svar er vel at jeg kan det når jeg blir veldig engasjert eller rørt eller fascinert av noe og må sette ord på det. Jeg kan skrive når det er Nanowrimo og å skrive massemasse på en måned er helt naturlig og jeg kan skrive av og til når jeg får en brilliant ide til et dikt eller en novelle eller liknende. Men jeg kan ikke skrive når jeg sitter hjemme i leiligheten min, i alle fall kan jeg ikke skrive mye der fordi Nintendo og internett roper for høyt etter oppmerksomheten min og jeg er dårlig på å fullføre prosjekter utenom Nanowrimo. Så både og kanskje, jeg både kan og ikke kan skrive 😉

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      October 20, 2017

      Det er nok veldig smart å bruke dager man ikke klarer å skrive på andre kreative ting. Jeg drev med fargelegging en stund, men kom vel frem til at jeg ikke helt har tålmodigheten til det. Nå bruker jeg dårlige skrivedager på å lese, det inspirerer meg jo mer enn noe annet 🙂

      Det er veldig imponerende at du klarer å fullføre Nanowrimo hvert år. Jeg vurderer å bli med i år, nå som november endelig ikke er eksamensmåned, men er fortsatt litt usikker. Det virker gøy, men veldig krevende!

  • Reply

    Christine

    October 19, 2017

    En klok person sa noe sånt som: SKRIV. Bare skriv. Hver dag, selvom det blir dårlig, så skriv. Jeg ble veldig inspirert av dette. Den kloke var (ER!) deg 😉

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      October 20, 2017

      Hehe, det er flaut hvor dårlig jeg av og til er på å følge mine egne råd! Heldigvis skriver jeg ofte litt også på de dagene jeg klager og syter over at jeg ikke kan skrive. Ofte sletter jeg det jeg har skrevet, men det å skrive selv om det ender i papirkurven er virkelig viktig.

  • Reply

    Helene Aspergerinformator

    October 20, 2017

    Jeg kan skrive, utifra et enkelt ord kommer en hel remse. Men det er ikke alltid jeg får til dybden jeg ønsker å oppnå. Det handler rett og slett om dagsform, dette med å skrive. Løpere kan nå langt, men det er ikke bare lengdeløp. Det er ogå en opplevelse fra begynnelse til slutt, og det er ikke hver dag løpeturen kjennes god. Da kan det være fragmenter og detaljer som faller tilfeldig langs veien uten å gi meg en sammenhengende god rytme. Takk for at jeg fant bloggen din.

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      October 24, 2017

      Ja, dagsformen har virkelig mye å si. Noen dager er gode, andre ikke, det må man nesten bare godta.

  • Reply

    Øyvind

    October 22, 2017

    Kjenner følelsen. Jeg og har ideer jeg “må” få ut, eller blogg innlegg jeg har kjempelyst å skrive, men så når jeg begynner så får jeg bare følelsen av at dette blir ikke bra/dette går ikke/dette vil ingen være interessert i å lese osv. Skikkelig irriterende, og føler det er blitt verre i det siste, vet ikke helt hvorfor xD .

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      October 24, 2017

      Ja, det er så utrolig frustrerende! Den følelsen er ofte så vanskelig å bli kvitt hvis man først har kjent på den. Anbefaler å lese om “impostor syndrome” – det kjenner jeg meg veldig igjen i.

  • Reply

    Kashal Tee

    October 27, 2017

    Jeg pleier å lese Joyce eller Kafka når jeg har skrivesperre. Hjelper litt.

    Cluet (for meg i hvertfall) er å komme meg ut av min comfort-zone; man går seg ofte fast i måten man strukturerer tankene sine på, måten man bygger opp en historie, hvordan man forholder seg til “regler” omkring kontinuitet, kronologi, anakronisme, osv. Da hjelper det ofte å lese noen som – tilsynelatende – klarer å få en tekst til å fungere, uten å ta hensyn til disse reglene.

    Donald Barthaleme er flink og morsom og original og og og

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      October 31, 2017

      Ja, lesing generelt er alltid lurt hvis man har skrivesperre. Det kan nok absolutt også være nyttig å lese noe som er utenfor komfortsonen!

Leave a Reply