Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg er her fortsatt

jobb. foto: Kinga Cichewicz

Jeg kunne ønske jeg hadde en jobb jeg måtte stå opp litt for tidlig for å rekke. Jeg kunne ønske jeg kunne klage over lange dager, overtid eller kranglete kolleger. Jeg kunne ønske jeg var trøtt om kvelden fordi jeg hadde jobbet hele dagen. Jeg kunne ønske jeg tjente nok penger til å ikke tenke på penger hele tiden. Jeg kunne ønske jeg hadde noe å bruke dagene mine på. Noe som føles meningsfullt.

Uten jobb står man utenfor. Man bidrar ikke, gjør ingenting som føles viktig nok. Man går bare hjemme, dag etter dag. Og det gjør vondt. Vondere enn jeg noen gang hadde sett for meg.

Jeg blir så frustrert av å sitte hjemme. Det handler ikke om at jeg ikke har noe å gjøre, det handler om at jeg føler at jeg egentlig bør gjøre noe annet. Jeg får dårlig samvittighet av å lese, klarer ikke å konsentrere meg om å skrive. Jeg kjenner på tiltaksløshet. Timene forsvinner. Dagene går. Og jeg gjør ingenting. Det tærer på meg, for jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil gjøre noe. Jeg vil være noe.

Jeg har skrevet så mange søknader. Søknad etter søknad uten noe svar. Det føles håpløst. Det føles umulig. Jeg vet at jeg skriver greit, at søknadene mine ikke er håpløse. Derfor føles det som om det er meg det kommer an på. Det er meg som person som ikke er bra nok for en eneste jobb. Selvfølgelig er det andre faktorer som spiller inn. Et umulig arbeidsmarked. Krav om erfaring. Krav om en bestemt utdannelse jeg ikke har. Likevel føles det så personlig. Som om jeg må være en annen enn meg selv.

Akkurat nå skulle jeg heller ha skrevet enda en søknad eller skrollet gjennom finn.no for ørtende gang i dag. Men jeg er sliten. Jeg er lei. Og mest av alt er jeg redd. Redd for at dette bare skal vare og vare.

Jeg har ikke mistet troen, ikke enda, men for hver dag som går blir bankkontoen tommere og frustrasjonen større. Jeg håper jeg snart finner veien ut herfra.

Hva er du redd for?

14 Comments

  • Reply

    Caroline

    januar 5, 2018

    Føler veldig med deg <3 Må være helt forferdelig å ha det slik. Håper, av hele mitt hjerte, at du snart kan få en jobb! <3

  • Reply

    Gitte

    januar 5, 2018

    Det er så utrolig vanskelig å ikke kjenne på dårlig samvittighet i slike situasjoner. Det er så innlært. Men dårlig samvittighet bryter bare enda mer ned i en allerede tung situasjon. Jeg håper du klarer å gi slipp på den i blant, si til deg selv at du gjør så godt du kan, det er bra nok, du kan ha god samvittighet for all innsatsen du har lagt ned i jobbsøking. Ha god samvittighet for at du tar vare på deg selv ved å gjøre ting du liker ved siden av jobbsøkingen.
    Masse lykke til!

    Jeg er redd for å satse alt på idrett, men likevel komme til kort. Men aller mest redd for at jeg skal la den første frykten diktere meg, slik at jeg ikke tør å satse skikkelig, og angre på det resten av livet.

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      januar 6, 2018

      Ja, å legge den dårlige samvittigheten til side av og til og bare ta det med ro, er så viktig, men dessverre så vanskelig! Jeg klarer det stort sett i helgene, men i ukedagene er det verre, men jeg prøver.

      Jeg skjønner godt at du er redd for å satse, men hvis det er noe du virkelig brenner for så er det sannsynligvis verdt det uansett. Det er ofte verre å angre på noe man ikke gjorde enn å angre på noe man gjorde, synes jeg. Uansett får man jo en erfaring man kan ta med seg videre.

  • Reply

    Renate

    januar 5, 2018

    Åh, jeg kjenner meg så igjen. Jeg har vært der selv, og er der kind of fortsatt (her sitter jeg med en 20% stilling «bare», og håper jeg får noe fast etterhvert). Arbeidsmarkedet er vanskelig, og ekstra vanskelig er det utenfor arbeidsmarkedet. Jeg kjenner meg igjen. Men plutselig løsner det!
    Stor klem <3

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      januar 6, 2018

      Det er dessverre mange av oss som har det sånn. Jeg jobber 10% i bokhandel og litt frilans her og der, men det er ikke nok til at jeg kan leve av det. Håper arbeidsmarkedet åpner seg mer for oss begge snart! <3

  • Reply

    Kristine

    januar 6, 2018

    Har vært der (og kommer dit igjen om halvannet år tenker jeg), og det er så tungt og frustrerende. Håper det ordner seg for deg snart, at noen ser at du er et kort det er verd å satse på.

  • Reply

    Nadia

    januar 6, 2018

    Så tungt å lese. Kjenner meg igjen, da, iløpet av 6 år sammen med min kjære har han vært ufrivillig arbeidsledig i drøyt to av de, og jeg merker liksom spiriten hans slukner litt etter litt desto lenger han var ute av arbeid. Kan jeg spørre om du søker på spesifikke jobber? Altså, noe spesielt du vil? Hva med å f.eks forhøre deg med et sykehjem i nærheten? Om det er i det hele tatt bare litt likt som det er her hjemme, så er det alltid behov for tilkallingsvikarer. Her hos oss har vi «tilkallings»vikarer som får jobbe opp i mot rundt 70% om de ønsker det. Det er ikke et arbeid for alle, men det kan jo være verdt å prøve som en greie i mellomtiden i alle fall.

    Hva med å melde deg til noe frivillig arbeid? Det hjelper jo ikke akkurat på pengesituasjonen, men du har da i alle fall noe å stå opp og gå til. Dyrebeskyttelsen? Frivilligsentralen? Eller hva med å enkelt å greitt melde deg som besøksvenn for mennesker som kunne ha godt av å dele en kopp kaffe med noen?

    Håper det ordner seg for deg raskt. Klemklem fra meg <3

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      januar 6, 2018

      Det er utrolig vanskelig. Spesielt når man så gjerne vil ut i jobb. Jeg søker litt forskjellig, men det meste er i hvert fall litt spesifikt rettet mot den utdanningen jeg har. Etter 6 år med studier føles det veldig surt hvis jeg ikke kan få en jobb som i hvert fall er litt relevant. For det meste søker jeg jobb som oversetter eller tekstforfatter, men jeg søker også jobber i resepsjon, butikk osv.
      Sykehjem hadde jeg nok dessverre ikke passet å jobbe på. Jeg skulle ønske jeg var en person som kunne det, for det er virkelig viktig arbeid!

      Jeg har tenkt mye på å jobbe med noe frivillig arbeid, spesielt nå som jeg ikke har noe annet, men jeg har en veldig sosial angst som jeg ikke helt kommer over. De fleste frivillige oppgavene er veldig sosialt rettet virker det som og akkurat nå er det ikke noe jeg evner, men jeg håper jeg kan det en dag!

      <3

  • Reply

    Luisa - La Mar

    januar 7, 2018

    Jeg kjenner meg så altfor godt igjen! Det er fader meg grense for hvor lenge pågangsmot og håp varer, jeg er dritt lei, jeg er trist og skuffet. Det er to og et halvt år siden jeg var ansatt i en fast jobb, jeg vet jeg har vært en supergod kandidat for alle de tusener (føles som så mange) av jobbene jeg har søkt på, men når man ikke får vist seg, ikke et svar en gang, så mister man gnisten som faen. Håper 2018 blir et bedre jobbår for oss begge <3

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      januar 8, 2018

      Ja, det er virkelig begrenset hvor lenge man klarer å være motivert og positivt. Vi har jo ikke noe annet valg enn å fortsette å prøve, men det blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går. Det er surt å søke på jobber man vet at man kunne gjort på en god måte og ikke engang få et svar på søknaden… Håper virkelig 2018 blir året vi begge får oss en god jobb! <3

  • Reply

    Mathilde Nicoline

    januar 14, 2018

    Vet akkurat hvordan du har det! Herregud så mange søknader jeg har skrevet.. Nå jobber jeg i matbutikk, langt ifra både drømmejobben og drømmelønna, men ok! Det ordner seg, alltid, ha tålmodighet. Gjør ditt beste for å ta vare på de små studene, og deg selv. Aldri press for hardt!

    • Reply

      jesandsnes@gmail.com

      januar 15, 2018

      Å jobbe i matbutikk er kanskje ikke drømmejobben for alle, men det er i hvert fall en veldig viktig jobb! Det tror jeg er viktig å huske på når man jobber med noe man kanskje ikke elsker. Jobben er likevel viktig, man bidrar med noe.
      Jeg håper det ordner seg for deg også 🙂

Legg igjen en kommentar