Browse Category by Alvor
Alvor, Hverdag

Å blottlegge seg

unnamed

9. juni er det premiere på noe som inntil nå har vært fjernt og litt uvirkelig. Filmen Mellom oss. Et filmprosjekt laget av Aftenposten, men filmet av mennesker rundt i hele Norge. Jeg er med i filmen og jeg aner ikke hva jeg kan forvente.

For å være helt ærlig, husker jeg veldig lite av april 2016 – den tiden jeg filmet til prosjektet. Jeg var langt langt nede og langt utenfor meg selv. Jeg var i sorg. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum, stygg. Verdiløs. I løpet av de ukene var jeg mye alene. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle og gikk for det meste bare ut av hybelen da jeg skulle på skolen, hvis jeg da dro på skolen. Jeg drakk mye alkohol, av og til på fest, men mest alene. Jeg skrev lite, sov mye. Jeg var sint og frustrert og så uendelig lei. Jeg følte ingenting og jeg følte alt. Jeg ville bare slippe.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor alt var så tungt akkurat da, men jeg tror ikke det er noe poeng. Han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet og jeg har uansett lagt det langt bak meg. Det holder å si at noe drev meg til bristepunktet og at det plutselig gikk opp for meg hvor langt unna meg selv jeg hadde kommet. Jeg brøt sammen. Jeg hadde fått nok.

Men så ble det heldigvis gradvis lysere. Jeg hadde en natt der jeg var helt ute og så våknet jeg dagen etter og skjønte at jeg ikke kunne forsette. Jeg måtte slutte å være så slem med meg selv, for det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Det var så enkelt. Fra en dag til en annen, plutselig forsto jeg at det fantes muligheter, at det fortsatt var håp.

Jeg får høre at jeg er tøff som deler, som tør, men jeg var ikke tøff da jeg filmet meg selv, jeg var desperat. Desperat etter å bli sett og hørt, desperat etter å føle meg mindre alene. Så jeg snakket. Snakket til et mobilkamera som om den lille linsen var en slags livslinje. Det var ingenting som egentlig ble enklere av å gjøre det, men likevel var det en slags lettelse i å gjøre noe og i å tenke at kanskje noen andre også har det som meg, kanskje jeg ikke er helt alene.

The risk in talking publicly about mental health is that it becomes all people can see. You are strapping a label on yourself.
– Matt Haig (på twitter 29. mai 2016)

Jeg er redd for at Mellom oss skal gjøre at andre ser meg som en jeg ikke er, som en jeg var. Jeg er redd for at noen skal se på meg og bare se sorgen, angsten, usikkerheten. Jeg er redd for å bli dømt. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg er redd for å se meg selv og plutselig falle langt tilbake og inn i gamle mønstre. Jeg er redd for å ikke kjenne meg selv igjen.

Jeg er ikke lenger den samme som jeg var for et år siden. Vi endrer oss hele tiden. Vi vokser, vi opplever, vi erfarer. Jeg er minst hundre erfaringer rikere. Jeg vet mer, jeg kan mer, jeg vil mer. Jeg er fortsatt redd. Jeg er fortsatt usikker. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre. Jeg har fortsatt angst. Jeg har fortsatt dager der jeg helst skulle ligget under dyna hele dagen. Men jeg er ikke den samme.

Livet mitt er bedre. Jeg er bedre.

Mellom oss føles litt som om en av dagbøkene mine plutselig skal bli offentliggjort og tilgjengelig for alle. Det er deler av meg som ikke vet om det å publisere sin egen dagbok er en god idé. Det er deler av meg som ikke helt vet om jeg egentlig er så åpen som jeg tror. Men det er også deler av meg som tenker at det er helt greit, at det er sånn det må være. Dere skal få se meg anno april 2016. Jeg vet ikke helt hva dere får se, hvor mye dere får se, men det er meg, hun jeg var da. Jeg håper dere ikke dømmer henne for hardt. Jeg håper dere forsøker å forstå henne. Og hvis noen av dere skulle kjenne dere igjen, enten i personen dere var eller i personen dere er, ta gjerne kontakt, så kan vi snakke om det. For det hjelper faktisk å dele.

Alvor, Bloggutfordring

“Of course it is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?”

― J.K. Rowling, Harry Potter and the Deathly Hallows

 

Jeg er ikke alltid så flink til å være snill med meg selv og jeg er ikke alltid så flink til å ta vare på meg selv. Faktisk ville jeg nok aldri vært så streng mot andre, som jeg er mot meg selv.

For snart ett år siden hadde jeg det så dårlig psykisk at jeg en stund var redd for at jeg skulle dø av det. Jeg ville ikke dø, men det føltes som om jeg holdt på å dø. I ettertid tenker jeg at jeg kanskje overdrev en smule, at det ikke kan ha vært så ille som det føltes, men der og da føltes det virkelig som om jeg var i ferd med å synke så dypt at det ville være umulig å komme seg opp igjen. Det føltes som om alt jeg var og alt jeg ville være, var ødelagt, og at det ikke fantes noen måte å fikse det på.

Jeg gikk på drømmestudiet. Alt jeg skulle gjøre var å skrive og jobbe med tekst og historier sammen med en flink og fin gruppe skrivere. Men jeg klarte det ikke. Jeg skrev nesten ikke. Jeg følte at jeg hadde kastet bort den ene sjansen jeg hadde. Jeg trakk meg unna de menneskene jeg kunne ha lært så mye av, som jeg kunne knyttet bånd med. Og så fikk jeg hjertet mitt knust. Det var som å få hundre harde slag i magen om dagen og det eneste jeg ville gjøre var å gi opp.

Heldigvis ble det bedre. Jeg hadde nådd bunnen, men jeg kom meg opp igjen. Det ble vår og det ble sommer og det som tynget meg forsvant mer og mer. Nå, nesten et år senere, har jeg det hundre ganger bedre enn jeg hadde det da, men jeg tror ikke vonde ting er noe som bare forsvinner. Jeg tror det er en like stor del av oss som det som er godt.

«We accept the love we think we deserve.»
– Stephen Chbosky, The Perks Of Being A Wallflower

I løpet av de siste ti årene har jeg hatt mange oppturer og mange nedturer. Jeg har enda ingen svar på hvordan man på best mulig måte tar vare på sin mentale helse. Det eneste jeg vet sikkert er at mental helse er minst like viktig som fysisk helse og at de to henger tett sammen. Har du det ikke bra psykisk, har du det heller ikke helt bra fysisk. Har du det ikke bra fysisk, går det også utover psyken. Jeg tror det er like viktig å ta godt vare på begge. Dessverre er akkurat det en ting som er lettere å si til andre enn til seg selv.

Jeg skammer meg over mye. Jeg skammer meg over at jeg sliter med å kommunisere. Jeg skammer meg over samtaler som går i stå, ord jeg ikke klarer å få sagt. Jeg skammer meg over at jeg kan være trist selv om jeg sammenlignet med så uendelig mange har det så bra. Jeg skammer meg over at jeg så mange ganger har falt inn i de samme mønstrene, at jeg har latt meg selv bli utnyttet, at jeg har latt meg selv trekke meg ut av det jeg egentlig vil være innenfor. Jeg skammer meg over at jeg ikke har utnyttet de sjansene jeg har fått. Jeg skammer meg over at jeg ikke helt klarer å være den jeg er. Jeg skammer meg over at jeg alltid har vært for redd til å be om hjelp.

Åpenhet handler på mange måter om bekreftelse; både om å få og å gi. Når jeg deler noe om meg selv, er det for å bli hørt. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen i det jeg forteller. Kanskje hjelper det noen. Kanskje kan noen hjelpe meg. Det finnes en trygghet i det å ikke være helt alene om noe. Det er en lettelse å føle at man ikke er den eneste.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette. Kanskje vil jeg bare lufte noen tanker, kanskje prøver jeg å gjøre det lettere og lettere for meg selv å ikke sitte alene med alt. Jeg vil dele, jeg vil være åpen. Jeg vil bli flinkere til å ta vare på meg selv.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «mental helse (eller hvordan jeg tar vare på min mentale helse)». De andre som er med på utfordringen er:

Marie • Caroline •  RenateLisa  • Tine Katrine • Karen Anna

(Er det noen bloggere der ute som vil være med på denne utfordringen? Gi lyd fra dere i kommentarfeltet, så kan jeg referere dere videre til «sjefen» 🙂 )

Alvor, Hverdag

2016

2016-1

2016 startet med at jeg dro til Porsgrunn sammen med forfatterklassen. Der bodde vi på et teater og skulle jobbe med dramatekstene vi hadde skrevet i løpet av juleferien. Det var veldig lærerikt, men for meg ble det litt for slitsomt å være sammen med folk 24 timer i døgnet, så jeg endte med å dra tilbake til Bø noen dager før tida. Januar og februar ble to lange måneder med skriving og romanarbeid. Og så kom mars. Måneden som definerte store deler av året mitt. Jeg fikk hjertet mitt knust og i tiden som fulgte var jeg langt nede, lengre nede enn jeg har vært noen gang tidligere. Jeg var ikke snill med meg selv, følte meg ekkel og dum og verdiløs, ville egentlig bare forsvinne, forsøkte å lappe sammen hjertet på The 1975-konsert, men det hjalp bare halvveis. Midt oppi alt det gikk forfatterstudiet mot slutten. Vi ga ut antologien Tekster 16 og jeg pakket sammen alle tingene mine. Etter den siste Bø-festen, klatret jeg over et gjerde og landet på armen min. Det endte med gips, men heldigvis var det ikke brudd og gipsen ble tatt av igjen etter ikke så altfor lang tid.

2016-2

Så ble det sommer. Jeg kom sakte, men sikkert tilbake til meg selv. Forsto at visse mennesker klarer jeg meg bedre uten, selv om det gjør vondt å gi slipp. Jeg var på pocketfest hos Gyldendal og på konsert med Little Mix. Jeg ble tildelt studenthybel på Bjølsen og bygget min egen bokhylle. Og så skrev jeg. Jeg jobbet med romanmanus. Flyttet inn på hytta i noen dager for å bare skrive og lese og tømme hodet, finne roen, være alene.

2016-3

I juli dro jeg på ferie med familien. Vi utforsket Nord-Norge. Der så alt ut som et postkort, i hvert fall da det ikke regnet. Litt senere dro vi til Langedrag. Der fikk jeg nærkontakt med ulv og dro på ridetur. Sommeren var lang, men føltes kort. Jeg opplevde ting og prøvde å tenke minst mulig på det som var vondt. Leste bøker, småskrev, tok bilder, fanget pokémon og lot alt annet ligge. Forsøkte å ikke være altfor redd for fremtiden, forsøkte å legge fortiden bak meg. Så ble jeg forelska og det meste ble uendelig mye lettere. Jeg var glad. Hele. Tiden.

2016-4

I slutten av august fikk jeg jobb i Norli og fikk dårlige nyheter hjemmefra. Jeg var glad og redd, sliten og forvirra, frustrert og optimistisk, alt samtidig og alt hele tiden. Det føltes både lett og tungt og jeg rakk egentlig aldri helt å samle meg. Jeg bare fortsatte. Kvittet meg med noen bøker, forsøkte å holde følge i fagene jeg tok, smilte, gråt, lo, åpnet meg, lukket meg. Og så ble det vinter. Fanny, som har vært en viktig del av livet mitt siden jeg begynte på ungdomsskolen, måtte avlives. Det ble jul. Det blir alltid jul. Og så var året over. Året da Donald Trump ble president og uendelig mange døde på havet i et forsøk på å finne et sted uten krig. Året da Alan Rickman døde, David Bowie døde, Prince døde, og så mange andre. Året da Brexit ble en realitet. Året da verden føltes mindre og mer truende. Jeg håper 2017 blir bedre enn 2016. Det må det bli.

Hvordan var 2016 for deg?

Alvor, Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Kjære Julie, 14 år

alejandroescamilla somethingpretty

Du har helt rett i at det ikke er viktig å være en av «de kule». Fortsett med å like de tingene du liker. Det er lov å være litt rar. Ikke la deg presse til å gjøre ting du ikke vil. Det er helt greit at du ikke har lyst til å begynne å drikke. Du trenger ikke å le av ting du ikke synes er morsomt. Du trenger ikke å sminke deg eller ha bedre klær for å være bra nok. Du er ikke tjukk bare fordi du begynner å få større lår og hofter, det er bare kroppen din som vokser inn i seg selv. Du trenger ikke å passe inn eller være som noen andre enn deg selv.

Jeg skal ikke lyve til deg. Du kommer til å få det vanskelig i tiden fremover. Du kommer til å miste venner du er glad i og du kommer ikke til å forstå hvorfor. Det kommer til å gjøre vondt, men det går over og om ikke så altfor lenge kommer du til å møte andre som er bedre og som setter mer pris på den du er. Selv om du føler deg helt alene, må du huske at du ikke er det. Du har alltid hatt mennesker rundt deg som bryr seg og akkurat det kommer aldri til å forandre seg. Selv om det tar tid før du finner deg nye venner på skolen, har du venner andre steder. De vennskapene du knytter på internett er like virkelige og viktige som andre. Og minst like viktig: familien din er der og støtter deg uansett hva du gjør. Ikke bli så opptatt av alt du skulle ønske du hadde at du glemmer det du har.

Jeg vet at det har blitt vanskeligere og vanskeligere for deg å snakke og si hva du tenker. Jeg vet at du føler at du ikke har noe å si. Jeg vet at du tror at ingen hører deg. Jeg vet at du helst bare vil være usynlig. Det kommer til å ta lang tid før du skjønner at det ikke er så farlig. At alle sier dumme ting og at det er helt greit. Prøv å ikke henge deg sånn opp i hvert eneste ord. Det gjør ingenting om du sier noe feil, alle andre har uansett glemt det i morgen. Hver gang du velger å ikke si noe, gjør du det vanskeligere for deg selv.

Jeg vet at du har lett for å forelske deg, men vær så snill å ta vare på hjertet ditt. Du kommer ikke til å møte den rette når du er fjorten. Heller ikke når du er femten eller seksten. Og ikke når du er tjue. Du kommer til å bli såret. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å føle at du ikke er verdt noe og at ingen vil ha deg, men jeg lover; Det. Går. Over. Det er viktigere at du tar vare på deg selv enn at du får deg kjæreste. Du skal ikke måtte ofre deg selv for en du er forelska i. Han er ikke verdt det. Jeg vet at du tror det nå, men han er virkelig ikke det. Husk at du har lov til å si nei og at det ikke er din skyld når han ikke vil høre. Du fortjener bedre enn en som bare tenker på seg selv.

Ikke hold alt inne. Du har lov til å si ifra når du ikke har det bra. Du trenger ikke å smile og late som om du klarer deg selv. Det er ingenting galt med å få hjelp, men for å få det må du be om det. Ingen kommer til å gjøre det for deg. Jeg vet at du ikke vil innrømme at du sliter, men alt ville blitt enklere for deg hvis du bare hadde gjort det. Noen av de tingene du synes er vanskelige nå, kommer til å være ubetydelige når du er eldre. Andre ting kommer til å fortsette å henge med deg. Det viktigste er at du husker at du er mer enn du tror. Du kan mer enn du tror. Du kommer til å klare mer enn du tror. Prøv så godt du kan å fokusere på det positive fremfor det negative. Du må ikke glemme alt det bra du har i livet ditt.

Du er bra nok.

Beste hilsen
Julie, 25 år

Inspirert av ukens tema på Snapkollektivet.

 

Alvor, Hverdag

Hva skal du gjøre når du er ferdig?

Processed with VSCOcam with hb1 preset

Da jeg var liten ville jeg bli lege. Og skuespiller. Musikalartist. Jeg ville bli lærer. Forfatter. Det var aldri vanskelig å svare når noen spurte hva jeg ville bli. Svaret kom alltid spontant og jeg var alltid like sikker.

Nå er jeg i ferd med å starte mitt sjette år som student. Fordi jeg har studert lenge og egentlig burde nærme meg slutten, får jeg stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig. Jeg har aldri et godt svar på det spørsmålet. For jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil og jeg vet ikke hva jeg kan. Jeg studerer videre både fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skulle ha gjort og fordi jeg ikke føler meg ferdig. Jeg har snart to bachelorgrader, men vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. Jeg vet ikke om jeg har motivasjon eller penger nok til å ta en master. Jeg føler meg ikke flink nok, føler alltid at jeg glemmer alt jeg har lært med det samme jeg går ut av eksamenslokalet. Ofte tar jeg meg selv i å angre på at jeg ikke studerte noe mer praktisk, noe som ville garantert meg en jobb, noe samfunnet alltid kommer til å trenge. Ville det vært enklere? Hadde jeg sluppet unna denne frustrasjonen og usikkerheten hvis jeg bare hadde valgt en annen vei?

Jeg har mange rundt meg som er like usikre, like stressa, like frustrerte. Vi har utdannelse, men ingen vil ansette oss. Vi vil jobbe, men det finnes ingen jobber. Vi vil leve, men hva skal vi leve av? Er det egentlig noen som har forsøkt å forberede oss på dette? Tiden etterpå? Etter skole, etter studier? Var det like vanskelig da foreldrene våre var på vår alder? Lå de også våkne om natta og lurte på hva de skulle bli? Var de like redde for å ikke være nok? Har det alltid vært sånn?

Jeg er sliten av å hele tiden tenke at jeg må bli noe, at jeg ikke er nok. Samtidig forstår jeg det. Alle må bidra for at samfunnet skal gå rundt. Jeg er og vil være en del av samfunnet. Jeg må gjøre mitt. Jeg vet det, jeg vet bare ikke hva som er mitt, hva det er meningen at jeg skal bidra med. Det er vanskelig å ta tak i sitt eget liv når man ikke vet hva man skal ta tak i. Når ikke engang google kan gi deg noen klare svar, fordi svaret egentlig må sitte inne i deg selv.

Alvor

Mellom oss

Filmprosjektet Mellom oss er et dokumentarprosjekt laget av regissør Charlotte Røhder Tvedt i samarbeid med blant annet Aftenposten. Temaet for filmen er oss. Du som leser dette, jeg som skriver, naboen din, han i kassa på butikken og personen som sitter ved siden av deg på trikken. Dokumentaren skal utelukkende settes sammen av klipp sendt inn fra folk over hele landet. «Filmen skal handle om å dele perspektiver. Å dele er bra. Det blir vakkert når man deler, og vi kan se oss selv i en større sammenheng. Vi kan lage noe som blir større enn enkelthistoriene. Vi skal lage et portrett av hvordan å være menneske i vår tid!» (Tvedt)

Noen av dere husker kanskje at jeg tidligere i år så NRK-serien Jeg mot meg og at jeg skrev at jeg hadde lyst til å prøve meg på det samme som deltagerne i serien gjorde. Nemlig å dokumentere min egen hverdag og mine egne tanker. Bokstavlig talt dagen etter at jeg skrev det innlegget, kom jeg tilfeldigvis over prosjektet til Aftenposten. Det at jeg hadde et sted jeg kunne sende inn materialet mitt, gjorde at jeg ble enda mer inspirert til å lage min egen videodagbok. Dermed begynte jeg å filme meg selv hver gang jeg hadde noe på hjertet og i slutten av april sendte jeg inn det jeg hadde filmet. Kort tid senere fikk jeg en mail fra regissøren som sa at hun ville ha meg med. Selv om jeg ble glad, ble jeg også livredd, for plutselig var det så virkelig. Mine tanker og min hverdag skal deles med «hele» Norge.

12794595_1271389852875291_2635332452766721172_n

Da jeg begynte å filme tidlig i april, var jeg veldig langt nede. Jeg var frustrert og lei av meg selv. Året på forfatterstudiet gikk mot slutten og jeg følte at jeg hadde kastet bort tiden min i Bø, at jeg ikke hadde klart å gjøre noe av det jeg hadde lovet meg selv å gjøre. Jeg hadde ikke vært så sosial som jeg hadde tenkt, jeg hadde sittet for mye alene, isolert meg selv, og dermed ikke klart å knytte noen nye, sterke vennskap med de jeg gikk i klasse med. I tillegg tok et forhold jeg hadde vært av-og-på i gjennom fire år brått slutt. Hjertet mitt var knust i uendelig mange biter og jeg følte meg mer alene enn noen gang. Jeg var deprimert, jeg slet med sosial angst og jeg hadde kjærlighetssorg. Jeg følte meg tom og verdiløs. Gjennom de første ukene i april ble det mer og mer tydelig for meg at livet ikke gikk slik jeg ville. Jeg var uendelig redd for at det skulle fortsette på den måten og jeg visste at jeg måtte ta tak i problemene hvis jeg skulle få det bedre. For første gang begynte jeg for alvor å vurdere å oppsøke hjelp. Selv om jeg nå enda ikke har tatt de viktigste skrittene med å få hjelp fra folk som har peiling, tror jeg at jeg har tatt noen skritt i riktig retning. Det er i hvert fall lettere og lettere for meg å være åpen.

Det er rart å skulle gi slipp på kontrollen. Når jeg har lagt ut filmklipp eller skrevet personlige tekster tidligere, har jeg selv hatt kontroll på hva som blir inkludert og hva som blir holdt utenfor. Jeg har kunnet slette innholdet hvis jeg har ombestemt meg. Med Mellom oss blir det annerledes. Jeg har sendt avgårde materialet mitt til andre mennesker. Noen andre skal klippe og redigere, noen andre skal velge hva som er viktig og riktig og hva som ikke er det. Jeg har gitt fra meg en del av meg selv og det er en annen som skal bestemme hvordan resultatet skal bli. Heldigvis er jeg ikke så veldig redd for det. Jeg hater å se meg selv på film, men hvis bare én person kjenner seg igjen eller lærer noe av det jeg snakker om, da er det verdt det. Hvis min stemme kan bidra til noe, da er det verdt det. Jeg tjener uansett ingenting på å holde alt det jeg tenker og føler for meg selv. Jeg tror det er viktig å dele slik at vi kan lære av hverandre.

Hvis du også har noe du vil uttrykke og dele med Norge, er det fortsatt mulig å bli med. Prosjektet har utvidet fristen til 1. juli og frem til da kan man sende inn så mye man selv vil. Hvis du trenger inspirasjon til å komme i gang legges det stadig ut små inspirasjonssnutter på prosjektets facebook-side. Blant annet kan dere finne et klipp der jeg snakker om hvordan det er å skulle søke jobb når man er innadvendt.

13217116_1300045923343017_6507824593625017109_o

Alvor

Vi må snakke om voldtekt

Dette innlegget er fremprovosert av at lensmann Birkeland tipset jenter om å «ikke bli overstadig beruset» og å ha på sykkelbukse under russebuksa for å unngå å bli voldtatt i russetida. Man skulle tro at vi var ferdige med slike idiotiske uttalelser i 2016, men den gang ei. Det er fortsatt sånn at vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke om overgrep og voldtekt. Det er fortsatt mye vi velger å ikke snakke om. Det er fortsatt mye som blir sagt som er både unødvendig og feil.
Først og fremst må vi kanskje snakke om hva voldtekt er. Vi må slutte å bare tenke på voldtekt som brutale angrep i mørke bakgater. Birkelands uttalelse baserer seg kanskje nettopp på denne tanken. Ved å råde jenter til å drikke mindre og ha på seg et ekstra lag med klær, tenker han at de har en større sjanse til å komme seg unna hvis de først er i en situasjon hvor de blir angrepet. Det første problemet med disse rådene er at de underforstått legger skylden over på offeret. «Hvis h*n bare hadde kledd og oppført seg annerledes ville det ikke ha skjedd.» Det spiller ingen rolle om det var dette Birkeland mente med det han sa, slik kan det uansett tolkes. Det andre problemet er at veldig mange voldtekter ikke stemmer med dette bildet. Det er ikke alltid snakk om tilfeldige angrep, det er ikke alltid snakk om å bli kastet inn i en vegg, det er ikke alltid snakk om å bli banket opp eller at noen river av deg klærne.

Kanskje er man ung og redd. Kanskje tør man ikke å si nei. Kanskje tenker man at å si nei betyr at man mister en man er glad i eller avhengig av. Kanskje tenker man at sex er en betaling for å bli elsket. Kanskje sier man nei mange ganger før man gir opp. Kanskje er man for full til å skjønne hva som skjer før det skjer. Kanskje er det lettere å bare la det skje, enn å kjempe imot. Kanskje vil man heller bare ha det overstått enn å lage en scene. Kanskje ligger man bare der og venter på at det skal bli over. Kanskje er man så redd at man mister kontrollen over sin egen kropp.

Hun er søtten år og forelska. Det er en sånn forelskelse som gjør vondt, en slags lengsel som sitter i magen. Hun kjenner han egentlig ikke, men hun vet at det er noe mellom dem og når han ber henne om å komme, da kommer hun. De sitter inntil hverandre på det mørke rommet hans. Han tar hånda hennes, han kysser henne, det er fint og hun er med på det. Magen kribler, hodet svimler. De legger seg ned. Han tar på henne. Forsiktig først. Så mer insisterende. Hun ligger stille ved siden av han, fingrene hans gir henne små elektriske støt under huden. Hun vil at tiden skal stoppe opp og at de skal være her, akkurat her, for alltid. Fingrene hans beveger seg inn under toppen, stryker forsiktig over huden som vanligvis er skjult. Det går fint helt til hendene hans beveger seg ned mot beltet, ned mot buksekanten. Det er ikke dette hun vil, hun er ikke klar for dette. Hun tar bort hånda hans, plasserer den på hofta, på kinnet, på armen, på en pupp, hvor som helst bare ikke der nede, men hendene hans finner hele tiden veien tilbake. Han fortsetter å bevege seg nedover selv om hun hvisker nei, selv om hun tar tak i hendene hans og holder han unna. Han kysser henne og hvisker, hvisker ord hun ikke egentlig hører. Hendene hans. Det er som om de er overalt og hun har ikke lenger energi til å stanse dem. Hun ligger stiv ved siden av han, ser seg selv utenfra, ser hvordan hendene hans nærmer seg deler av henne hun fortsatt bare vil ha for seg selv. Han knepper opp, han åpner, han drar buksa hennes ned til knærne. Hun sier ikke nei, hun stritter ikke imot, hun bare ligger der, hører på pusten hans og stirrer inn i mørket, hører lyden av at han knepper opp sin egen bukse også. Hun forsvinner, i flere minutter er hun ikke i sin egen kropp, kjenner knapt at han fortsetter, ligger bare helt stille, rører ikke på en muskel. Han gjør seg ferdig, hun vet ikke hvor lang tid som har gått, men hun er varm og klissete mellom beina. Han reiser seg og forsvinner ut av rommet. Hun ligger på ryggen med buksa på knærne. Hun vet ikke om det er meningen at hun skal føle noe, hun drar bare opp trusa, buksa, setter seg opp, sitter bare der. Når han kommer tilbake sier han ingenting. De sitter ved siden av hverandre en stund før hun går hjem.

I stedet for å gi tips om hvordan man kan unngå å bli voldtatt, er vi nødt til å snakke om hvorfor noen voldtar. Foreldre må oppdra barna sine til å forstå at det aldri er greit å ha sex med noen hvis den andre personen ikke vil. Seksualundervisningen på skolen må ta opp hva som er greit og ikke greit, ikke bare fortelle om prevensjon og kjønnssykdommer. Vi må bli enige om at det ikke finnes noen nyanser, det finnes ingen kanskje, ingen gråsoner. Kun ja betyr ja. Hvis du i det hele tatt er litt i tvil i om at den andre personen egentlig ønsker å ha sex med deg, er det som regel best å la være. Ta deg i det minste tid til å bli sikker.

Det kommer nok dessverre alltid til å finnes mennesker som voldtar, men vi kan alle gjøre vårt for å sørge for at det finnes så få som mulig. Vi kan slutte med å både bevisst og ubevisst legge skylda på offeret. Vi kan slutte å vise til og skylde på utenforliggende årsaker når noen blir voldtatt; det er kun den som voldtar som har skylda. Vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta vare på hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta oss tid og tenke oss om. Vi kan bli flinkere til å lytte til oss selv og slutte å godta alt mulig bare fordi vi vil bli elsket. Vi kan bli flinkere til å si nei og vi kan bli flinkere til å godta det når noen sier nei. Vi kan være med på å fremme åpenhet. Vi kan snakke åpent om voldtekt og seksuelt misbruk.

    Noen enkle tips:

  1. Ikke voldta.
  2. Vær helt sikker på at personen du vil ha sex med også har lyst til å ha sex med deg (sørg for at du får et entusiastisk ja).
  3. Ta avstand fra voldtektsvitser. De er aldri morsomme og bidrar bare til at man tar lettere på voldtekt.
  4. Hvis du er vitne til seksuell trakassering (f.eks. hvis en kompis plystrer etter en jente på gata eller noen du kjenner tar noen på rompa uten tillatelse); si ifra at det ikke er greit. Bruk stemmen din og fordøm alle handlinger som reduserer et menneske til en kropp.
  5. Lytt til andres historier. Lær av andres erfaringer.

Alvor

Øyeblikksvirkelighet

         

Jeg er så lei av at alt skal være så perfekt. Eller tilsynelatende perfekt.

Jeg elsker jo instagram. Jeg elsker bookstagram. Jeg elsker sosiale medier. Jeg elsker å se hvordan andre har lyst til å vise frem livet og verdenen de lever i. Jeg elsker å lese om det folk tenker, det folk liker, det folk bryr seg om. Jeg elsker å kunne involvere meg i andres liv gjennom et bilde eller en en tekst.

Det er kanskje ingenting direkte galt med å fremstille verden slik man ønsker, men det er jo ikke virkelig heller. Verden min ser ikke ut som dette. På instagram legger jeg ut bilder som er så oppstilte at det er helt usaklig. Jeg stiller opp og redigerer og skaper en slags utstilling av mitt eget liv. Blir ikke bildene bra nok, legger jeg dem ikke ut. Det må ligne det jeg så for meg og det må være tilnærmet perfekt. Og det resulterer ikke i noe annet enn den midlertidige gleden av å få likes. Den midlertidige aksepten og anerkjennelsen. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Det betyr egentlig ingenting.

Jeg sier ikke at jeg skal slutte med å legge ut oppstilte bilder på instagram, for det er helt urealistisk at jeg skal slutte med noe jeg av og til synes er gøy og noe som kan gi meg en midlertidig boost. Jeg er bare så sliten av å føle at jeg hele tiden må vurdere om det ser bra nok ut. Jeg vil heller forsøke å nærme meg den virkeligheten jeg ser foran meg. Det inkluderer både vakre solnedganger og kaoset på skrivebordet. Det inkluderer både gode og dårlige dager. Jeg har ikke lyst til å fortsette å late som om ting rundt meg ser bra ut hele tiden, for det gjør jo ikke det. Jeg har ikke vasket gulvet på mange mange uker. Jeg har sikkert over hundre kroner i tomflasker. Jeg har like mange klær hengende på stoler og bord som i klesskapet. Virkeligheten min er kaos og det er helt greit.

Alvor, Hverdag

Jeg mot meg

I Jeg mot meg forteller og dokumenterer åtte unge mennesker om sine psykiske problemer. Det handler om spiseforstyrrelser, mobbing, selvmordstanker, rusproblemer, angst, depresjon og flere andre store og små utfordringer og problemer. I åtte uker møtes de i en gruppesamtale med en psykolog hvor de får mulighet til å uttrykke tankene sine og gi hverandre støtte og råd. Det er åpent og ærlig og til tider jævlig, og ikke minst; veldig viktig. Etter å ha sett serien har jeg selv begynt å dokumentere mine egne tanker og følelser, så kanskje kommer det en videodagbok inspirert av serien fra meg etter hvert. I mellomtiden anbefaler jeg veldig å se alle episodene. Jeg tror man kan lære enormt mye av det uansett om man sliter med noe selv eller ikke.
Alvor, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.
Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker «i virkeligheten» fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.
Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er «litt vanskelig å snakke med folk». Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.
Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.
Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.
Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.
Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.
Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.
Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.
Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.