Browse Category by Boksnakk
Boksnakk, Leseutfordring 2018

Leseutfordring 2018

12 måneder, 12 bøker. Også i 2018 velger jeg å kjøre i gang en leseutfordring. Denne utfordringen vil i likhet med utfordringen i 2017 ha tolv kategorier. Hver kategori tilsvarer èn bok. Målet er at alle kategorier skal være krysset av når 2018 er over. Utfordringen er uhøytidelig, noe som betyr at det er helt opp til deg selv hvordan du velger å tolke kategoriene og hvor streng du vil være. Hovedmålet er å få lest minst tolv bøker i løpet av ett år og å kanskje komme seg litt ut av komfortsonen. Utfordringen begynner 1. januar og avsluttes 31. desember 2018.

leseutfordring 2018

Hvis dere velger å delta, er det veldig fint hvis dere bruker #leseutfordring2018 når dere skriver om utfordringen i sosiale medier. Da blir det lettere for oss å finne hverandre og enklere å diskutere og hjelpe hverandre med å velge bøker.

Jeg gleder meg til å sette i gang med en ny utfordring og håper at så mange som mulig velger å bli med. Som inspirasjon har jeg satt sammen min egen foreløpige liste (selv om jeg nok kommer til å bytte ut noen av bøkene etter hvert):

  1. En bok utgitt i 2017:
    Norse Mythology av Neil Gaiman
  2. En bok skrevet av en afrikansk forfatter:
    Komme hjem av Yaa Gyasi
  3. En bok som har vunnet The Man Booker Prize:
    The Sellout av Paul Beatty
  4. En bok utgitt det året du fylte 18:
    Brooklyn av Colm Tóibín, utgitt i 2009
  5. En bok med gult omslag:
    The Girl with All the Gifts av M.R. Carey
  6. En bok utgitt det året moren eller faren din ble født:
    A Single Man av Christopher Isherwood, utgitt i 1964
  7. En bok utgitt under et pseudonym:
    The Tenants of Wildfell Hall av Anne Brontë, pseudonym: Acton Bell
  8. En bok med en tittel som begynner på F:
    Fates and Furies av Lauren Groff
  9. En bok med handling i en annen verden en vår:
    The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
  10. En bok med kvinnelig hovedperson:
    Et eget rom av Lotta Elstad
  11. En bok med en farge i tittelen:
    The Color Purple av Alice Walker
  12. En bok skrevet for barn:
    Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden

Del veldig gjerne deres egne foreløpige lister i kommentarfeltet! Hvis dere sliter med å finne bøker til noen av kategoriene har jeg samlet noen lenker som kanskje kan hjelpe:

For å gi dere litt ekstra motivasjon til å delta, har jeg bestemt meg for å dele ut en bokpakke til en av de som fullfører utfordringen. Alt dere trenger å gjøre er å sende meg en fullstendig liste over bøkene dere leste når året er slutt (kommer tilbake til hvor, når, hvordan osv.). Jeg håper at så mange som mulig blir med og at vi får et år fylt med gode og overraskende leseropplevelser!

Blir du med på leseutfordring 2018?

Boksnakk, Lister

En liste om lesevaner

lesevaner. Foto av @alfonsmc10

Har du et spesielt lesested hjemme?
Jeg sitter som regel i sofakroken og leser. Jeg liker best å sitte oppreist å lese, men leser gjerne også noen sider i senga før jeg sovner.

Bokmerke eller tilfeldig papirbit?
Okei, nå må alle puste rolig før de leser det jeg nå skal skrive. Jeg bruker veldig sjelden bokmerke. Jeg bretter nemlig nesten alltid eselører. Unnskyld! Jeg vet at det er sånn cirka en dødssynd for mange! Men jeg liker at bøkene mine ser litt (eller veldig) leste ut og har derfor ingenting imot å brette hjørnene, markere setninger jeg liker og skrible i kantene. I lånte bøker bruker jeg selvfølgelig alltid bokmerke, men de eneste av mine egne bøkene som slipper eselører er spesialutgaver eller innbundne bøker jeg tenker jeg kanskje skal gi videre til noen andre en dag.

Kan du stoppe å lese midt i eller må du vente til kapittelet er slutt?
Jeg kan egentlig stoppe når som helst og kommer lett inn i det igjen når jeg plukker opp boka senere, men aller helst leser jeg ut kapittelet. Det skjer ofte at jeg leser lenger enn jeg hadde tenkt til nettopp fordi jeg “bare må lese ferdig kapittelet”.

Spiser eller drikker du mens du leser?
Jeg drikker som regel pepsi max og spiser sjokolade hvis jeg har. Noe mer komplisert mat enn det spiser jeg sjelden mens jeg leser. Hvordan skal man da klare å holde og bla i boka? Jeg har ikke tid til å legge fra meg boka for hver bit jeg skal ta…

Hører du musikk eller ser på TV mens du leser?
Jeg leser best når det er stille rundt meg, så det er veldig sjelden jeg hører på musikk. Det hender at jeg leser samtidig som jeg ser på tv, men da leser jeg veldig sakte og får ikke med meg så mye som jeg bør.

En bok om gangen eller flere på en gang?
Aller helst leser jeg bare én bok om gangen. Skal jeg lese flere på en gang bør det helst være i ulike sjangere eller ulike formater. Nå for tiden leser jeg som regel en bok i papirform og en ebok samtidig. Det fungerer bra for meg, men jeg tror nok jeg har en øvre grense på kanskje tre bøker før det blir for mange på en gang.

Leser du hjemme eller alle andre steder?
Jeg leser stort sett hjemme, men jeg leser også nesten alltid på bussen og av og til i kø i butikken. Det har også hendt at jeg har lest litt i stille stunder på jobb (men siden jeg jobber i bokhandel er det nesten innafor, tenker jeg).

lesevaner. Foto av @rumandraisin

Leser du høyt eller stille inni deg?
Jeg leser stille inni meg. Høytlesing er jeg ikke spesielt glad i.

Leser du flere avsnitt om gangen eller hopper over sider?
Hvis jeg er lei av en bok og bare vil bli ferdig, hender det at jeg skumleser og hopper over litt (oops). Men jeg har alltid vært en leser som leser alle ord i en bok. Jeg har aldri lært meg noen gode skumlesingsteknikker og leser egentlig ganske sakte.

Knekker du bokryggen eller behandler du boka som om den var ny hele tiden?
Selv om jeg liker at bøker ser leste ut, er jeg ikke så glad i å knekke bokryggen. Jeg synes det er greit at ryggen bøyes litt, men liker ikke når pocketbøkene får en stor knekk midt på. Jeg prøver derfor å bøye/knekke bøkene litt gradvis, men det hender jo at det skjer litt av seg selv.

Skriver du i bøkene dine?
Ja, som sagt, jeg liker at bøker er skriblet og markert i, men jeg gjør det ikke så ofte likevel. Som regel er jeg så langt inne i boka at jeg glemmer å markere eller skrive noe som helst og ofte har jeg uansett ikke en blyant eller penn i nærheten. Men når jeg husker det eller kommer over noe som får meg til å tenke noe jeg vil huske senere, skriver jeg gjerne notater i margen. Likevel blir det mer markering av setninger og avsnitt jeg liker godt enn at jeg skriver egne ord.

Hva med deg, hvordan er dine lesevaner?

Denne lista fant jeg her.

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Når konkursen kommer inn gjennom døra, flyr kjærligheten ut gjennom vinduet.

Tiende bok i årets leseutfordring ble Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den krysser jeg av som “en bok som er oversatt fra et språk du ikke kan”. Kollektivt selvmord er originalt skrevet på finsk.

Romanen handler om direktør Rellonen som etter sin fjerde konkurs går inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som er i ferd med å henge seg i en bjelke. De to bestemmer seg for å utsette selvmordene til senere og drikker seg gjennom natten. I løpet av natten blir de enig om en løsning. De skal samle alle selvmordskanditatene i landet til et seminar. På seminaret blir en liten gruppe enige om at de skal begå kollektivt selvmord.

At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

På tross av sin dystre tematikk, er Kollektivt selvmord en roman med mye humor og varme. Historien er satt helt på spissen og skrives frem i en stil som minner en del om Erlend Loe. Det at historien settes såpass på spissen, gjør at både historien og karakterene føles ganske karikerte, men akkurat det tenker jeg at fungerer godt i en roman som dette. Paasilinna er god på å kombinere alvor med humor, han sørger for at det aldri blir for mørkt, men passer også på at humoren aldri tar helt over. Balansen i romanen fungerer godt.

Noen mulighet for å overleve kunne ikke Uula love busspassasjerene. Det syntes de var betryggende.

For meg er Kollektivt selvmord en helt grei roman. Det er fint lite avbrekk fra de litt tyngre romanene. Jeg smilte en del mens jeg leste, men ble nok likevel aldri helt revet med. Helt konkret følte jeg på en litt for sterk avstand fra karakterene i tillegg til at skrivestilen ikke helt klarte å engasjere meg. Jeg ble også forvirret av at det var så mange karakterer og navn, jeg klarte aldri helt å skille dem fra hverandre.

Liker du Erlend Loe, liker du sannsynligvis Arto Paasilinna også. De har litt den samme humoren blandet med alvorlige temaer eller eksistensielle spørsmål. Paasilinna klarer fint å ta for seg det tunge temaet selvmord og gjør det både morsomt og interessant. Jeg anbefaler å lese denne boka hvis du er lysten på noe som er litt annerledes.

Men det er alltid en gledesdreper til stede. Uten å spørre om lov begynte frilansservitør Seppo Sorjonen å mimre om Finland. Og det som verre var, minnene om hjemlandet var utelukkende positive.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Little Life av Hanya Yanagihara

A Little Life av Hanya Yanagihara

Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it. We all cling to it; we all search for something to give us solace.

Bok nummer ni i årets leseutfordring ble A Little Life av Hanya Yanagihara. Den krysser jeg av som “en bok på mer enn 600 sider” nettopp fordi den er 720 sider lang.

Jude, Willem, Malcolm og JB flytter fra en liten høgskole i Massachusetts til storbyen New York. Der følger vi dem gjennom begynnelsen på karrierer, gjennom mislykkethet og suksess, gjennom forelskelser og brudd, gjennom vennskap og krangler. De fire lever ulike liv, med ulike karrierevalg, men de knyttes likevel sammen av et sterkt vennskap. Romanen følger dem gjennom livet og legger spesielt vekt på Jude og hvordan han lever med sin tragiske og vonde fortid.

Friendship was witnessing another’s slow drip of miseries, and long bouts of boredom, and occasional triumphs. It was feeling honored by the privilege of getting to be present for another person’s most dismal moments, and knowing that you could be dismal around him in return.

A Little Life er en roman som drukner litt i seg selv. Med det mener jeg at den på alle punkter er litt for mye. For det første er den minst hundre sider for lang. Det handler først og fremst om at det er for mange gjentakelser og for mye unødvendig informasjon. Jeg tror historien hadde gjort et sterkere inntrykk på meg hvis den var litt mer konsentrert, litt mer nøktern. Av og til lønner det seg faktisk å holde noe tilbake.

En annen ting jeg ikke helt likte, og følte at ble for mye, var historien til Jude. Det ble rett og slett litt for ekstremt, det var liksom ikke grenser for hvor tragisk livet hans skulle være og det tok heller aldri slutt. Hver gang jeg tenkte at “nå må jeg ha fått vite alt”, dukket det opp ny informasjon eller det skjedde noe nytt og forferdelig. Spesielt mot slutten kjente jeg at troverdigheten ikke helt var det der lenger. Forfatteren hadde gått for langt og for meg ble det tydelig at det tragiske ble et grep, heller enn en ærlig fremstilling av Judes liv.

Med det sagt, er det ikke vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange elsker denne romanen. Den er utrolig godt skrevet. Språket og fortellerteknikken til Yanagihara er i en klasse for seg selv. Hun kjenner karakterene sine ut og inn og gir dem liv på en måte som virker helt uanstrengt. Jeg likte spesielt godt måten hun beskrev forholdene mellom de ulike karakterene på. Vennskapene deres føltes realistiske, med både oppturer og nedturer. Dessuten klarte hun fint å vise ettervirkninger av å bli misbrukt og hun fikk frem psykisk sykdom på en god og troverdig måte.

Harold sighs. “Jude,” he says, “there’s not an expiration date on needing help, or needing people. You don’t get to a certain age and it stops.

Jeg hadde veldig lyst til å like A Little Life like godt som “alle andre”, men jeg fikk det rett og slett ikke til. Det er for all del en god bok, men det var for mye som irriterte og skurret til at jeg helt falt for den. Jeg kunne ønske at forfatteren hadde holdt litt mer tilbake og gitt både leseren og boka muligheten til å puste. Likevel er ikke dette en roman jeg angrer på å ha lest. Jeg er veldig glad for å ha kommet meg gjennom den og anbefaler alle å i alle fall gi den en sjanse.

All the most terrifying ifs involve people. All the good ones do as well.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest A Little Life av Hanya Yanagihara? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk

Bøkene jeg leste i november

Bøkene jeg leste i november. Foto av Corey Blaz

November ble som forventet en ganske dårlig lesemåned for meg. Jeg leste ferdig 5 bøker totalt i tillegg til at jeg begynte på A Little Life av Hanya Yanagihara og er cirka halvveis i den. For meg er det ganske lite, men jeg er likevel veldig fornøyd med de bøkene jeg leste i november. Minst to av bøkene kommer nok til å ende opp som noen av årets favoritter for min del.

I november leste jeg:

Boka jeg likte best:
Den beste boka jeg leste denne måneden var Tante Ulrikkes vei av Zashan Shakar. Jeg kommer nok til å skrive et mer ordentlig innlegg om den senere, men kort fortalt er det en bok som tar karakterene sine på alvor og som forteller om liv vi ikke hører så mye om, i hvert fall ikke i litteraturen. Det var så fint å lese en bok som føltes så virkelig og som klarte å både være morsom og alvorlig samtidig.

Boka jeg likte minst:
Det var uten tvil First Year av Rachel E. Carter som gjorde dårligst inntrykk på meg denne måneden. Boka var forutsigbar og ga meg generelt lite. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger, men ble likevel skuffet, jeg hadde håpet på å lese en spennende og interessant fantasyroman, men det fikk jeg ikke i det hele tatt.

Månedens sitat:

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».
– Zashan Shakar, Tante Ulrikkes vei

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 
3 | Mannlige forfattere: 2 | Antall sider: 1880 | Bøker lest i 2017: 99

Mål for neste måned:
I desember er målet først og fremst å fullføre årets leseutfordring. Jeg kommer også til å prøve å få krysset av flest mulig av målene jeg satte opp for både året og høsten. Først og fremst kommer jeg likevel til å fokusere på å lese bøker jeg synes er spennende og interessante. Lystlesing føles som det aller viktigste for tiden.

Hva leste du i november?

Boksnakk

En sånn jente av Monica Flatabø

En sånn jente av Monica FlatabøEn sånn jente av Monica Flatabø møter vi jenter som har hatt ufrivillig sex med noen de ikke kjente på en fest, som våknet morgenen etter og hadde vondt mellom beina. Vi møter jenter som drakk så mye at de ikke klarte å si nei eller kjempe imot. Og vi møter jenter som ble hos mannen som voldtok dem igjen og igjen gjennom flere år. Boka handler om hvor langt man er villig til å gå for å bli akseptert og om hvor mye man er villig til å ofre for å slippe å være alene.

Heldigvis handler En sånn jente også om jenter som til slutt klarer å si ifra, jenter som kjemper for det som er riktig og jenter som har fått nok.

De aller fleste voldtekter i Norge blir gjort av en som er kjent for offeret på forhånd. Overfallsvoldtektene, de vi kanskje først og fremst tenker på når vi hører ordet “voldtekt”, skjer sjeldnere. Likevel er det altså de brutale overfallsvoldtektene som får mest oppmerksomhet. Derfor trenger vi å snakke om hva voldtekt er og om hvordan og hvorfor det skjer. En sånn jente gjør et forsøk på å vise at voldtekt kan være mer enn et tilfeldig overgrep i en mørk bakgate.

Historiene i En sånn jente av Monica Flatabø er mange og tunge. Det kan til tider være overveldende å lese, men det er nødvendig. Vi trenger å høre disse historiene. Flatabø klarer å få frem hvor omfattende og alvorlig problemet er. Hun gir unge kvinner muligheten til å fortelle sine usensurerte historier. Det er viktig, og selv om det er tungt, er det også fint å se hva åpenhet kan føre til. Boka er ikke bare fylt av alt det vanskelige, den er også full av håp.

Hva er den viktigste boka du har lest?

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

The Hate U Give av Angie Thomas | 450 s. | ★★★★★

The Hate U Give av Angie Thomas

Starr Carter rives hele tiden mellom to verdener: Det fattige nabolaget hun bor i og den dyre privatskolen hun går på. En dag blir hun vitne til at barndomsvennen, Khalil, blir skutt av en hvit politimann. I tiden som følger blir Khalil fremstilt som en ungdomskriminell av media, men Starr vet at historien de forteller ikke stemmer overens med virkeligheten. Hun skjønner at hun blir nødt til å ta et valg: å holde seg utenfor eller å fortelle sin versjon av det som skjedde.

The Hate U Give av Angie Thomas er sterk kost. Thomas skriver uten forbehold, hun forteller direkte og nært om et tema som er viktig og relevant i vår tid. Rundt om i verden, kanskje spesielt i USA, finnes det mange som Khalil, mange som Starr. Å fortelle om en såpass vanskelig tematikk, krever mye av den som forteller. Thomas får det til. Hun klarer å holde tonen alvorlig uten at det blir for mye. Hun forteller om sterke og tydelige karakterer som opplever en nesten ubeskrivelig situasjon på en god og troverdig måte. Det blir faktisk til tider så virkelig at det er vanskelig å lese. Hvis man følger med i sosiale medier, vet man at dette er ting som både skjer og har skjedd i virkeligheten. Rasismen og diskrimineringen står sterkt rundt omkring i verden. Heldigvis finnes de som tør å si ifra og kjempe imot.

På motorveiene av Runa Fjellanger | 137 s. | ★★★

På motorveiene av Runa Fjellanger

Anna og Ida er på reise gjennom Europa. De kjører bil og flytter seg fra motell til motell. Selv om stedene de er på forandrer seg, er dagene like. Samtidig som Anna befinner seg i nåtid sammen med Ida, strømmer minnene fra fortiden på. Da hun var liten reiste nemlig Anna gjennom Europa sammen med foreldrene. De fulgte omtrent den samme ruta som Anna og Ida gjør nå. De to reisene kobles samme i Annas hode.

På motorveiene av Runa Fjellanger skildrer det kompliserte og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Fjellanger skriver godt og gir et usensurert bilde av relasjonen mellom de to. Jeg likte godt hvor åpen og ærlig boka føltes. I tillegg var det interessant å se hvordan fortid og nåtid gikk inn i hverandre. Det skapte gode kontraster. Hovedgrunnen til at romanen ikke når helt opp hos meg, er at jeg følte at det ble litt for lite. For meg manglet den rett og slett litt på innhold, men jeg tenker at det ikke nødvendigvis bare er en negativ ting. Det er absolutt positivt at jeg ønsket meg mer.

Hvitt hav av Roy Jacobsen | 240 s. | ★★★☆☆

Det er fremdeles krig i landet da Ingrid vender tilbake til øya hun vokste opp på. Hun tror hun er alene med været og naturen der ute ved havet og bruker dagene på å holde seg og øya i live. En dag dukker det opp ødelagte klær og lik på stranda. Mange lik. Den brutale krigen har dermed nådd ut til den ensomme øya.

Da jeg leste den første boka i trilogien om Ingrid, De usynlige, i 2014 var jeg veldig begeistret. Det var en av mine favorittromaner det året og jeg hadde derfor store forventninger da jeg skulle lese oppfølgeren. Dessverre grep ikke Hvitt hav meg på helt samme måte. Jeg synes ikke fortellerstilen fungerte like godt her som i første bok, det ble rett og slett litt for fragmentert, litt for lite håndfast. Fortellerstilen føltes for fraværende og jeg klarte aldri å få noen særlig sterke følelser for noe av det som skjedde. Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde lest den og at historien om Ingrid forble det den var i De usynlige.

Les også: Bøkene jeg leste i oktober

Har du lest noe bra i det siste?

Boksnakk

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Leseeksemplar sponset av Aschehoug.

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam. Eg prøvde å le, men eg fekk det ikkje til. Det var for sant, det var akkurat slik eg følte det, som om eg drukna i ein søledam.

Første gangen jeg leste noe av Carl Frode Tiller lå jeg i en solstol ved et basseng på Sardinia. Etter bare et par ord var jeg oppslukt i “Gåten David”, oppslukt av Innsirkling. Jeg forsvant inn i boka og ble helt satt ut av hvor god den var. Det som fascinerte meg mest var vinklingen. I romanen brettes livet til David ut, men vi møter aldri David direkte. David blir presentert gjennom mennesker som har kjent ham på et tidspunkt i livet. Han er aldri til stede i egen person, får aldri muligheten til å gi sin versjon ( i hvert fall ikke før bok 3). Denne måten å fortelle på har jeg ikke sett så mange andre steder.

Da jeg oppdaget at Tiller skulle gi ut en ny roman nå i høst, ble jeg litt nervøs. Det høres kanskje rart ut, men jeg ble litt redd på hans vegne. Hvordan følger man opp en såpass annerledes og fascinerende romantrilogi som Innsirkling 1-3 er? Hva mer kan han ha å komme med? Hva hvis jeg blir skuffa?

Selvfølgelig hadde jeg ingen grunn til bekymring, også denne gangen slår Tiller til med en strålende roman. En roman som smeller til med sin stille fremtoning, en roman det står gnister av og en roman som skaper uro og tankespinn hos den som leser.

Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.

Begynnelser av Carl Frode Tiller handler om Terje. Terje ligger på sykehuset og holder på å dø. Han har forsøkt å ta sitt eget liv og dør sakte av skadene. Romanen er et forsøk på å forklare, et forsøk på å vise frem Terjes liv. Historien fortelles i motsatt rekkefølge fra det vi er vant til. Den fortelles slik et liv må fortelles. Vi begynner med slutten og jobber oss bakover, får vite hvordan livet til Terje gradvis utviklet seg.

Med Begynnelser har Carl Frode Tiller nok en gang skrevet noe som er helt annerledes fra alt annet jeg har lest. Jeg er spesielt imponert over hvor mye han klarer å fortelle med en så fragmentert fortellerstil. Han sier så lite, men forteller likevel så veldig mye. Øyeblikkene vi får innblikk i, er ikke de store og avgjørende, de er gjerne like før eller like etter at noe stort har skjedd. Derfor må vi som lesere tolk oss frem til mye av Terjes liv. Det er krevende, men det fungerer likevel. Jeg tror det å lese denne boka er en prosess de fleste lesere vil få mye ut av. Det er virkelig godt å lese en bok som stoler så sterkt på leserne sine.

Alle burde leser noe av Carl Frode Tiller i løpet av livet. Han er definitivt en av de sterkeste samtidsforfatterne vi har i Norge akkurat nå.

Har du lest Begynnelser av Carl Frode Tiller?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i oktober

The Power av Naomi Alderman                 Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore

Oktober har vært en god lesemåned. Jeg leste til sammen 10 bøker og har hatt en god variasjon mellom det tunge og det lette. Siden jeg ligger langt foran på lesemålet mitt for i år, har jeg denne måneden senket skuldrene litt og prøvd å stresse ned. Jeg har tatt meg tid til å nyte det jeg leser og øver på å ikke bare lese for å bli ferdig. Alt i alt er jeg fornøyd med bøkene jeg leste i oktober, selv om jeg ikke helt fant den skumle boka jeg ønsket meg.

I oktober leste jeg:

  • The Power av Naomi Alderman
  • Hvitt hav av Roy Jacobsen
  • To søstre av Åsne Seierstad
  • Bobla av Siri Pettersen
  • Turtles All the Way Down av John Green
  • Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz
  • Hva ville Johannes gjort? av Thomas Espevik
  • Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore
  • Tung tids tale av Olaug Nilssen
  • Begynnelser av Carl Frode Tiller

Boka jeg likte best:
Av alle bøkene jeg leste i oktober, var det nok Turtles All the Way Down av John Green som gjorde aller mest inntrykk på meg. Det er sjelden jeg leser bøker om angst som gjør det på riktig måte, men Green fikk det virkelig til. Helt på tampen av måneden ble også Begynnelser av Carl Frode Tiller en favoritt.

Boka jeg likte minst:
Den dårligste boka jeg leste denne måneden er er uten tvil Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore. Den er i en sjanger jeg vanligvis holder meg ganske langt unna, men jeg valgte å gi den et forsøk. Det ble litt for mange klisjeer og litt for forutsigbart og enkelt for min smak. Jeg skjønner godt at bøker som dette er god underholdning for mange, man får jo litt av alt, men det passer ikke helt for meg personlig.

Månedens sitat:

“Actually, the problem is that I can’t lose my mind,” I said. “It’s inescapable.”
– John Green, Turtles All the Way Down

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 6 | Mannlige forfattere: 4 | Antall sider: 3012 | Bøker lest i 2017: 94

Mål for neste måned:
For å nå målet mitt for 2017, mangler jeg bare å lese 8 bøker. Det betyr at jeg må lese 4 bøker i måneden og det er under halvparten av det jeg pleier å lese i løpet av en måned. Derfor kommer jeg til å ta de neste månedene med ro. I november skal jeg delta på NaNoWriMo, så prioriteringen min blir skriving, ikke lesing. Målet mitt er derfor å lese bøker som inspirerer meg til å skrive.

Hva leste du i oktober?

Boksnakk

Turtles All the Way Down av John Green

Turtles All the Way Down av John Green

True terror isn’t being scared; it’s not having a choice in the matter.

Turtles All the Way Down av John Green handler om 16 år gamle Aza som sliter med angst og OCD. Hun er redd for bakterier og sykdom og er hele tiden overbevist om at hun vil bli smittet av noe livsfarlig. Tankene hennes går i sirkler, hun kommer seg ikke ut av dem. Det er ikke bare vanskelig for Aza selv, men også for moren og bestevenninnen Daisy, som hele tiden må forholde seg til Azas tankekaos. En dag forsvinner faren til Azas barndomsvenn Davis. Faren er ettersøkt og det utloves en stor belønning til de som har opplysninger som fører til at han blir funnet. Både Aza og Daisy trenger penger til utdanning og de bestemmer seg for å prøve å lete.

“Just be honest with Dr. Singh, okay? There’s no need to suffer.” Which I’d argue is just a fundamental misunderstanding of the human predicament, but okay.

I Turtles All the Way Down føles karakterene mer virkelige enn i noen av John Greens tidligere romaner. Han beskriver angst på en nær og ærlig måte. På meg virket det helt ekte og jeg kjente meg godt igjen i hvordan tankene henger seg opp og hvor umulig det føles å komme seg ut. Det er tydelig at dette er noe John Green selv har erfaring med. Jeg likte også at Aza hele tiden er bevisst på at måten hun tenker på ikke er rasjonell. Hun kjemper og krangler med seg selv, hun forstår andres frustrasjon, hun evner å se seg selv utenfra. Det var godt å lese om en karakter med angst som ikke bare var angst.

I was not always stuck inside myself, or inside my selves. I wasn’t only crazy.

Handlingen i Turtles All the Way Down er ikke nødvendigvis den mest interessante. I løpet av romanens 304 sider skjer det egentlig ikke så mye. Det er først og fremst det som foregår inne i Azas hode som er interessant å lese om. Den ytre handlingen driver likevel Aza fremover, den utfordrer henne. Møtet med barndomsvennen Davis tvinger henne til å måtte forholde seg til noe som er helt nytt for henne. Det blir vanskelig, veldig vanskelig. Davis verken kan eller skal redde Aza. Det er ikke engang sikkert hun kan redde seg selv. Men møtet mellom dem er likevel viktig.

Nobody gets anybody else, not really. We’re all stuck inside ourselves.

Turtles All the Way Down var en helt annen roman enn jeg hadde forventet. De typiske John Green-trekkene, som for eksempel mye humor og litt pretensiøse tenåringer, er der, men denne romanen inneholder så mye mer. Det føles som om John Green endelig har knekt koden. Han har funnet både tenåringsperspektivet og seg selv. Jeg er så glad for å endelig ha lest en bok for unge som tar angst på alvor og ikke gjør det til et litt sjarmerende personlighetstrekk. Angst og andre psykiske lidelser er alvorlige, de er ikke morsomme eller søte, de er lammende og vonde.

You’re the narrator, the protagonist, and the sidekick. You’re the storyteller and the story told. You are somebody’s something, but you are also your you.

Har du lest Turtles All the Way Down av John Green?