Browse Category by Hverdag
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg er her fortsatt

jobb. foto: Kinga Cichewicz

Jeg kunne ønske jeg hadde en jobb jeg måtte stå opp litt for tidlig for å rekke. Jeg kunne ønske jeg kunne klage over lange dager, overtid eller kranglete kolleger. Jeg kunne ønske jeg var trøtt om kvelden fordi jeg hadde jobbet hele dagen. Jeg kunne ønske jeg tjente nok penger til å ikke tenke på penger hele tiden. Jeg kunne ønske jeg hadde noe å bruke dagene mine på. Noe som føles meningsfullt.

Uten jobb står man utenfor. Man bidrar ikke, gjør ingenting som føles viktig nok. Man går bare hjemme, dag etter dag. Og det gjør vondt. Vondere enn jeg noen gang hadde sett for meg.

Jeg blir så frustrert av å sitte hjemme. Det handler ikke om at jeg ikke har noe å gjøre, det handler om at jeg føler at jeg egentlig bør gjøre noe annet. Jeg får dårlig samvittighet av å lese, klarer ikke å konsentrere meg om å skrive. Jeg kjenner på tiltaksløshet. Timene forsvinner. Dagene går. Og jeg gjør ingenting. Det tærer på meg, for jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil gjøre noe. Jeg vil være noe.

Jeg har skrevet så mange søknader. Søknad etter søknad uten noe svar. Det føles håpløst. Det føles umulig. Jeg vet at jeg skriver greit, at søknadene mine ikke er håpløse. Derfor føles det som om det er meg det kommer an på. Det er meg som person som ikke er bra nok for en eneste jobb. Selvfølgelig er det andre faktorer som spiller inn. Et umulig arbeidsmarked. Krav om erfaring. Krav om en bestemt utdannelse jeg ikke har. Likevel føles det så personlig. Som om jeg må være en annen enn meg selv.

Akkurat nå skulle jeg heller ha skrevet enda en søknad eller skrollet gjennom finn.no for ørtende gang i dag. Men jeg er sliten. Jeg er lei. Og mest av alt er jeg redd. Redd for at dette bare skal vare og vare.

Jeg har ikke mistet troen, ikke enda, men for hver dag som går blir bankkontoen tommere og frustrasjonen større. Jeg håper jeg snart finner veien ut herfra.

Hva er du redd for?

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg vil skrive

9QEVP5YHO3

Det er lenge siden jeg skjønte at man ikke kan leve av å skrive bøker, at de fleste som skriver også må gjøre andre ting for å overleve.

Det finnes selvfølgelig unntak. Jo Nesbø. Dan Brown. J. K. Rowling. Stephen King. De som virkelig har fått det til, som kan skrive omtrent hva som helst og selge tusenvis av bøker. De er unntakene. Bak dem står hundrevis av forfattere som gir ut én bok, to bøker, tre, men knapt tjener noe på det. Forfattere som også må gjøre andre ting, som må ha ordentlige jobber ved siden av skrivingen.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan leve av det, selv om det sannsynligvis aldri vil bli noe mer enn en liten biinntekt eller ingenting, er det dette jeg vil. Jeg vil skrive. Jeg vil fortelle. Jeg vil sette sammen karakterer og fortelle deres historier. Jeg vil uttrykke noe, sette ord på en tanke, en følelse, et øyeblikk.

Av og til føles det håpløst, meningsløst, bortkastet. Jeg skriver, men hva så? Hvem vil egentlig lese dette? Hvorfor er dette viktig? Hva hvis ingen vil gi ut boka jeg skriver? Burde jeg ikke heller bruke tiden min på noe fornuftig? Noe jeg faktisk kan tjene penger på og leve av?

Jeg skriver ikke fordi jeg tror det leder til noe stort. Jeg skriver ikke fordi jeg forventer å selge tusenvis av bøker. For meg har det aldri handlet om penger eller berømmelse eller noen av de tingene. Skrivingen er en del av meg, det er noe jeg gjør uten å tenke over det. Jeg skriver hele tiden. Jeg skriver og skriver og skriver. Jeg har flere historier enn jeg klarer å få skrevet ned, men de er der, de vokser i meg, og en dag vokser kanskje en av dem seg stor nok til å bli en bok.

Jeg skriver fordi jeg vil, fordi jeg må, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre uansett om det jeg skriver kanskje aldri blir lest av noen andre enn meg selv og noen få andre. Jeg vil skrive, uansett hva det fører til.


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Jeg vil».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

Hverdag, Lister

I sommer skal jeg:

19022438_10159039207670727_490092999_o

  • lese minst 15 bøker
  • skrive ferdig andreutkastet til romanen jeg skriver på
  • spise masse jordbær
  • blogge minst 3 ganger i uka

18949065_10159039207665727_1479784327_o

  • søke på så mange jobber som mulig
  • bli vant til å ikke være student lenger
  • gå mye i kjoler
  • komme meg ut på dager der det er sol

18986312_10159039208135727_566140730_o

  • bli mer komfortabel i min egen kropp
  • begynne å ta selfier igjen
  • prøve å få flere følgere på Facebook-siden til bloggen
  • flytte ut av studenthybelen
  • +++

Hva skal du gjøre i sommer?

Alvor, Hverdag

Å blottlegge seg

unnamed

9. juni er det premiere på noe som inntil nå har vært fjernt og litt uvirkelig. Filmen Mellom oss. Et filmprosjekt laget av Aftenposten, men filmet av mennesker rundt i hele Norge. Jeg er med i filmen og jeg aner ikke hva jeg kan forvente.

For å være helt ærlig, husker jeg veldig lite av april 2016 – den tiden jeg filmet til prosjektet. Jeg var langt langt nede og langt utenfor meg selv. Jeg var i sorg. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum, stygg. Verdiløs. I løpet av de ukene var jeg mye alene. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle og gikk for det meste bare ut av hybelen da jeg skulle på skolen, hvis jeg da dro på skolen. Jeg drakk mye alkohol, av og til på fest, men mest alene. Jeg skrev lite, sov mye. Jeg var sint og frustrert og så uendelig lei. Jeg følte ingenting og jeg følte alt. Jeg ville bare slippe.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor alt var så tungt akkurat da, men jeg tror ikke det er noe poeng. Han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet og jeg har uansett lagt det langt bak meg. Det holder å si at noe drev meg til bristepunktet og at det plutselig gikk opp for meg hvor langt unna meg selv jeg hadde kommet. Jeg brøt sammen. Jeg hadde fått nok.

Men så ble det heldigvis gradvis lysere. Jeg hadde en natt der jeg var helt ute og så våknet jeg dagen etter og skjønte at jeg ikke kunne forsette. Jeg måtte slutte å være så slem med meg selv, for det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Det var så enkelt. Fra en dag til en annen, plutselig forsto jeg at det fantes muligheter, at det fortsatt var håp.

Jeg får høre at jeg er tøff som deler, som tør, men jeg var ikke tøff da jeg filmet meg selv, jeg var desperat. Desperat etter å bli sett og hørt, desperat etter å føle meg mindre alene. Så jeg snakket. Snakket til et mobilkamera som om den lille linsen var en slags livslinje. Det var ingenting som egentlig ble enklere av å gjøre det, men likevel var det en slags lettelse i å gjøre noe og i å tenke at kanskje noen andre også har det som meg, kanskje jeg ikke er helt alene.

The risk in talking publicly about mental health is that it becomes all people can see. You are strapping a label on yourself.
– Matt Haig (på twitter 29. mai 2016)

Jeg er redd for at Mellom oss skal gjøre at andre ser meg som en jeg ikke er, som en jeg var. Jeg er redd for at noen skal se på meg og bare se sorgen, angsten, usikkerheten. Jeg er redd for å bli dømt. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg er redd for å se meg selv og plutselig falle langt tilbake og inn i gamle mønstre. Jeg er redd for å ikke kjenne meg selv igjen.

Jeg er ikke lenger den samme som jeg var for et år siden. Vi endrer oss hele tiden. Vi vokser, vi opplever, vi erfarer. Jeg er minst hundre erfaringer rikere. Jeg vet mer, jeg kan mer, jeg vil mer. Jeg er fortsatt redd. Jeg er fortsatt usikker. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre. Jeg har fortsatt angst. Jeg har fortsatt dager der jeg helst skulle ligget under dyna hele dagen. Men jeg er ikke den samme.

Livet mitt er bedre. Jeg er bedre.

Mellom oss føles litt som om en av dagbøkene mine plutselig skal bli offentliggjort og tilgjengelig for alle. Det er deler av meg som ikke vet om det å publisere sin egen dagbok er en god idé. Det er deler av meg som ikke helt vet om jeg egentlig er så åpen som jeg tror. Men det er også deler av meg som tenker at det er helt greit, at det er sånn det må være. Dere skal få se meg anno april 2016. Jeg vet ikke helt hva dere får se, hvor mye dere får se, men det er meg, hun jeg var da. Jeg håper dere ikke dømmer henne for hardt. Jeg håper dere forsøker å forstå henne. Og hvis noen av dere skulle kjenne dere igjen, enten i personen dere var eller i personen dere er, ta gjerne kontakt, så kan vi snakke om det. For det hjelper faktisk å dele.

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Hva nå?

jon-tyson-232630

Jeg er lei. Etter seks år med studier har det sagt stopp. Jeg klarer ikke mer.

Sa hun dramatisk.

Men også ærlig.

Egentlig var planen å begynne på en master i nordisk litteratur til høsten. Jeg har søkt, jeg har sagt til alle som har spurt at ja, jeg skal ta master, men nå begynner jeg likevel å bli ganske sikker på at jeg ikke har det i meg. Tanken på å skulle studere i to år til er nesten uutholdelig. Jeg er helt ærlig redd for at det ville tatt knekken på meg.

Jeg orker ikke å lese mer pensum jeg ikke helt skjønner. Jeg orker ikke å skrive flere oppgaver om ting jeg ikke bryr meg om, tekster som bare blir lest av én person, kanskje to. Jeg orker ikke å sitte i flere seminarrom og ikke klare å få med meg halvparten av det som blir sagt. Jeg orker ikke at det allerede store studielånet mitt skal øke enda mer. Jeg orker ikke å fortsette å leve på studentbudsjett når jeg ikke lenger får bo i studenthybel. Jeg orker ikke å late som om jeg bryr meg om noe jeg ikke bryr meg om.

Jeg vil gjøre noe som føles ekte.

Så nå bruker jeg tiden min på skrolle gjennom finn.no, sjekker nye stillinger, leser de samme stillingsannonsene igjen og igjen, skriver søknader, sender søknader, venter. Venter venter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil eller hva jeg kan. Jeg vet at jeg både vil og kan skrive. Jeg har lyst til å jobbe med litteratur. Jeg har lyst til å jobbe med sosiale medier. Jeg vil tjene penger. Jeg vil ha fritid uten dårlig samvittighet. Jeg vil ganske enkelt ha en ordentlig jobb.

Herregud, jeg tror jeg vil bli voksen.

Hverdag, Reise

St. Gallen, Switzerland, 12. mars

P1140034

12. mars vandret vi rundt i den lille byen St. Gallen. Der var det søndagsstengt og klingende kirkeklokker i alle retninger.

P1140010

Vi kikket litt rundt i byen, fanget noen pokémon og så tok vi taubanen (?) opp til toppen av byen. Der var det turstier og kjempefin utsikt.

P1140046P1140056

På toppen av St. Gallen fant vi dessuten en bondegård, der vi ble kjent med et par kuer. Etterpå dro vi ned til sentrum igjen og spiste lunsj før vi kjørte et stykke ut av byen til Walter Zoo i Gossau. Der tok jeg ikke så mange bilder. Det var ikke akkurat den beste dyreparken jeg har vært i (skjønner ikke greia med at små dyreparker velger å ta inn masse store dyr som tigere, leoparder og sjimpanser når de åpenbart ikke har plass til det?).

P1140071

Sveits var absolutt et spennende land å oppleve, på tross av litt vel høye priser. Også har de selvfølgelig veldig god sjokolade 😉

Hverdag, Reise

Zürich, Switzerland, 11. mars

P1130916

10. mars fløy jeg og lillesøsteren min avgårde til Sveits. Der skulle vi besøke broren vår, som studerer i byen St. Gallen. Vi var fremme ganske sent på fredagen, så den dagen gjorde vi ikke så mye annet enn å spise pizza og ordne soveplasser, men lørdag kjørte vi en tur til Zürich.

P1130936

Zürich er en veldig fin by. Vi prøvde oss på noen butikker, men siden alt var like dyrt eller dyrere enn hjemme, kjøpte vi ingenting. I stedet gikk vi bare rundt og kikket.

P1130966

Noe av det beste med dagen var definitivt været. Det er så utrolig deilig med sol og vår! D-vitamin inn og godt humør ut, akkurat sånn det skal være. Det er så fint å slippe å fryse.

P1130998

P1130999

Etter mange timer med vandring, og et lite stopp med thai-mat, satte vi oss i bilen igjen og kjørte tilbake til St. Gallen. Så brukte vi kvelden på å se Finding Dory (tror jeg likte den bedre enn Finding Nemo!) og Dirk Gently’s Holistic Detective Agency (anbefales!).

 

Hverdag

Hvem er du?

kimon-maritz-193428.jpg

I løpet av den siste tiden har flere og flere av dere klikket innom denne bloggen og jeg er så nysgjerrig på hvem dere er. Noen av dere kjenner jeg – enten «i virkeligheten» eller gjennom blogger og sosiale medier eller begge deler – andre er ukjente. Så, nye og gamle, jeg blir kjempeglad hvis dere vil si hei og svare på ett eller flere av spørsmålene under!

Hva heter du?
Hvor gammel er du?
Hvor kommer du fra?
Hva gjør du?
Hva heter favorittboka di?

Hverdag, Lister

En liste om morgenen

rnr12i78sfo-krista-mangulsone.jpg

Når står du opp?
Jeg står som regel opp mellom klokka åtte og ni en gang, men av og til litt senere hvis jeg ikke har sovet ordentlig. Jeg sover som regel best mellom omtrent klokka fire-fem og ni, så jeg er litt avhengig av å ikke trenge å stå opp så altfor tidlig.

Hva er det første du gjør hver morgen?
Dusjer. Dagen blir aldri helt god hvis jeg ikke får dusjet på morgenen.

Hvor lang tid bruker du på badet hver morgen?
Omtrent en halvtime. Jeg har dårlig hodebunn og må helst føne håret, så det tar en del tid. Før brukte jeg maks et kvarter, nå tar det som regel minst en halvtime – tjue minutter hvis jeg har dårlig.

Er frokost viktig?
Ja! Jeg er veldig avhengig av frokost. Jeg er alltid sulten når jeg våkner og får vondt i hodet hvis jeg ikke spiser.

Hva spiser du til frokost?
Som regel to knekkebrød med gulost sammen med et glass juice.

qghulqyh3ne-david-cohen

Er du morgentrøtt?
Veldig veldig. Jeg sover dårlig om natta, så jeg sover mest om morgenen og det er spesielt fælt å stå opp på dager der jeg ikke har sovet noe særlig. Det går som regel et par timer etter at jeg har stått opp før jeg føler meg ordentlig våken.

Hva har du som alarm?
Jeg har på tre vekkeklokker med en halvtimes mellomrom. De to første spiller sangen ‘I like it when you sleep for you are so beautiful yet so unaware of it’ av The 1975 og den tredje spiller ‘A change of heart’ av The 1975. Når Matty Healy synger «are we awake?», da er det på tide å begynne å våkne.

Hvordan ser en perfekt morgen ut?
Jeg våkner av meg selv etter å ha sovet godt hele natta, spiser en god frokost og leser noen kapitler i en bok, tar det helt rolig.

Hva er det beste med morgenen?
Den rolige stemningen og det at sola står opp.

Hvordan går du kledd om morgenen?
I pysjbukse og t-skjorte som regel, litt avhengig av hvor varmt eller kaldt det er der jeg våkner.

Liste funnet hos Sandra.