Browse Category by Jeg vet ikke jeg bare skriver
Jeg vet ikke jeg bare skriver, Skriving

Jeg kan ikke skrive

Jeg kan ikke skrive. Foto fra Pexels.com

Av og til glemmer jeg hvordan man skriver. Jeg klarer ikke å sette sammen setningene. Alt føles unaturlig, stivt, feil, rart. Historiene jeg vil fortelle føles uvesentlige. Skal jeg virkelig bruke tid på dette? Hvordan skal jeg få dette til å gi mening? Karakterene mine glemmer hvordan man snakker, de beveger seg annerledes enn de skal og pleier. Jeg kan ikke skrive, tenker jeg høyt. Ordene faller ikke på plass slik jeg vil at de skal.

Jeg har hodet fullt av romaner. De flyter gjennom meg, er en del av den jeg er. En roman er en historie som skriker etter å bli fortalt. En roman er intens. Den  fortelles. Jeg er full av dem. Disse historiene som ikke klarer å være stille, som bare vil ut ut ut.

Men jeg kan ikke skrive. Ordene på skjermen, på papiret, tilhører ikke meg. De vikler seg inn i hverandre. De slipper taket. Jeg lengter etter mening, sammenheng.

Jeg prøver meg på en skriveøvelse:

A) En kvinne står lent mot en bil, hun venter på noen. B) Kamilla venter. Hun står lent mot bilen, sola varmer i ansiktet. C) Jeg har stått med kroppen inntil bilen og ventet lenge.

A) En skikkelse beveger sakte seg gjennom skogen, omrisset av kroppen kaster skygger mellom trærne. B) Skogen er mørk, kald. S beveger seg sakte, lydløst, over lyngen. C) Jeg er todelt, en kropp, en skygge. Jeg forsøker å gå i ett med omgivelsene, bli en del av trærne.

A) To barn ligger og flyter på ryggen i vannet. Øynene deres er lukket. B) De flyter, Saga og Morten. Vannet holder dem oppe, overflaten virker som et beskyttende lag mellom dem og dypet. De har øynene lukket, har lovet hverandre å telle til hundre før de åpner dem igjen. C) Morten flyter like ved siden av meg. Vi føres mot hverandre og fra hverandre, følger strømningene i vannet. Huden hans er kald og rynkete. Alt er så mye tydeligere når øynene er lukket. Alt jeg hører er suset fra havet.

Men nei. Nei. Ordet blinker rødt i hodet. Ingenting av dette blir riktig. Jeg kan ikke skrive. Ordene er for tunge, for langt unna. Uansett hvor jeg begynner kommer jeg ikke videre. Alt bare stopper opp av seg selv. For jeg kan ikke skrive. Ikke i dag.

Kan du skrive?

Jeg vet ikke jeg bare skriver

Det skummer over

kayle-kaupanger-195942

Noen har helt såpe i fontenen ved Nationaltheatret. Det står to menn i refleksvest og klør seg i hodet. De har fått beskjed om å fjerne skummet, men ikke hvordan de skal gjøre det. På den andre siden av fontenen står to unger og ler. De har skum i håret, på hendene, på klærne. Se på meg, roper de, se, se, se. Litt på avstand står fire foreldre og ler oppgitt.

Det er lørdag. I Oslo er det sol. Det skummer over.

Jeg skulle holde meg hjemme, men er her likevel, har tatt t-banen fra utkanten til sentrum for å komme meg bort. Jonas sov da jeg dro.

I midten av Karl Johan ligger en mann med både knær og albuer i bakken. Han presser ansiktet ned mot asfalten. Foran ham står en kopp, den er nesten tom. Jeg hører at han mumler noe på et annet språk. Rundt ham går folk og kjøper ting de ikke trenger. Han får tusen blikk, men ingen kroner. Han jamrer, kanskje vil han bare hjem.

På en eller annen måte vet jeg alltid når jeg får melding, selv når mobilen står på lydløs. Jeg plukker den opp av lomma, på skjermen lyser meldingen, mottatt akkurat nå.

Hvor er du?

I byen, skriver jeg. Continue Reading

Bloggutfordring, Jeg vet ikke jeg bare skriver

Kroppsbeherskelse

abbie-bernet-251310

Plutselig er det hull i en av de to buksene mine og jeg er nødt til å skaffe en ny. Dessuten er det sommer og jeg trenger klær jeg ikke smelter i. Så jeg går fra butikk til butikk, leter etter noe som kan passe.

Men jeg har en kropp som ikke passer inn, har ikke store nok pupper, men overarmene mine passer ikke inn i noe som er trangt, jeg har store lår, men korte bein, brede hofter, men ikke så stor mage. Ingenting passer, buksene må brettes opp eller klippes av, shortsene er for vide i livet og for trange ellers, jeg har ikke sjans.

Jeg kan ikke ha noe som sitter for stramt, da er jeg for redd for å puste, er redd for å være tjukk selv om jeg sjelden tenker at noen andre er for tjukke, dømmer min egen kropp på en helt annen måte. Kan heller ikke ha noe som sitter for løst, vil ikke føle meg større enn jeg er. Jeg har blitt så kresen og ingenting føles riktig.

Prøver å tenke at det bare er klær, bare er kropp, men hva vet vel jeg?

I prøverommet ser jeg speilbildet til en annen. Jeg er ikke den samme på innsiden som på utsiden, og jeg blir redd, er det dette alle andre ser? Og hvordan skal jeg komme meg ut av denne kjolen? Jeg ødelegger glidelåsen, det er ingenting å gjøre med det, jeg tør ikke å si ifra, tør ikke å be om hjelp, er redd for at noen skal dømme meg fordi jeg prøvde en kjole som helt tydelig var for trang, men den var for stor i medium og for liten i small, så hva kan jeg gjøre?

Jeg er en mellomting, hele tiden er jeg mellom to ting. Prøver sko, de er for trange eller for store, nei, vi har ingen halve størrelser, vil du prøve med såle? Men jeg vil ikke det, for det hjelper ikke, ingenting hjelper, kroppen min henger ikke med, ingenting henger med, jeg passer ikke inn her.

Hjemme står jeg naken foran speilet, holder inn magen og snur meg rundt, ser kroppen i rett vinkel mens jeg holder pusten, nikker, det er ikke så ille som jeg hadde tenkt, det kunne vært verre, jeg skal snart ha mensen, det er derfor jeg ser litt ekstra rund ut akkurat nå. Tenker det hele tiden, selv når jeg ikke snart skal ha mensen, skylder på en syklus, men likevel, jeg er ikke så verst, står i speilet og tenker det, hvis jeg bare beveger meg riktig, slutter å tenke så mye, kan jeg være fin sexy pen søt, alt det der, jeg kan det, jeg vet det.

Men overalt treffes jeg likevel av alle de blikkene som ikke finnes, de som ser meg sånn jeg ser meg selv når jeg ser meg selv på mitt verste. Mitt eget blikk sendt fra andres øyne.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Forrige uke var tema «Kroppen», denne ukens tema er «Usikkerhet». Jeg slo dem sammen og endte opp med dette innlegget om den evige runddansen med meg selv og kroppen min.

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Benedicte • Inger

Bloggutfordring, Jeg vet ikke jeg bare skriver

Hva har du i bagasjen?

nikko-macaspac-263785

Det bygger seg opp en tyngde i hodet, i hele kroppen, og jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er der, den presser på, som om noe vil ut, som om noe tar over. Det finnes ord for dette. Definisjoner, diagnoser, termer. Men alt jeg tenker på er tyngden. Jeg får ikke puste, for noe har satt seg oppå brystet mitt. Det er det du må forstå. Jeg får ikke puste. Jeg må puste for å leve, men jeg får ikke puste. Jeg puster, men jeg puster ikke. Jeg vet at dette ikke er virkelig, jeg vet at dette bare er noe kjemisk, en kjemisk reaksjon, en illusjon, det er ikke virkelig, jeg dør ikke, men det bygger seg opp. Det er noe som bygges, en mur på innsiden, som vokser, og jeg kan ikke rive den ned, vil ikke rive den ned, for hva skjer da. Et utbrudd, en skred, det er så lite som skal til for å utløse det. Så plutselig. Plutselig er jeg tung, tom, tynget. Det er noe annet enn meg som tar over, en tordensky som fyller kroppen helt til det til slutt begynner å regne.

ps: dette ble skrevet på en tung dag, i dag er ikke en sånn dag.

Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Hva har du i veska/sekken?» (hilsen fri tolkning). De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Mari Sunniva • Benedicte • Inger

Bloggutfordring, Jeg vet ikke jeg bare skriver

Arkene mine er allerede skriblet på

aaron-burden-90144

Ordene vokser i hodet, noen av ordene er så store at de tar for mye plass. Kom dere ut, roper jeg, men de bryr seg bare om seg selv, tar den plassen de trenger, føler seg aldri i veien.

Jeg åpner tomme dokumenter, men de er likevel fulle av ord.

Skjerp deg, sier de. Dette går ikke, sier de. Hvem tror du at du er, sier de. Du har skrevet oss før, sier de.

Jeg finnes, skriver jeg. Lar ordene stå.

Andre ord strømmer til. Skriv oss, roper de. Hvor er dere, spør jeg. Her, sier de.

Jeg løper nedover et blankt ark, løper løper løper, jeg får ikke puste. Rundt meg, i kantene, plutselig rett foran meg, er skribleriene, ordene jeg har skrevet før, de kommer nærmere, nesten truende. De ser på meg og sier, har du glemt oss?

Nei, sier jeg, men de tror meg ikke, kommer nærmere. Her er vi, her er vi, skriv oss, skriv oss. Jeg fortsetter å løpe, men det hvite tar ikke slutt og ordene blir flere, de samler seg sammen i flokk. Skriv oss skriv oss skriv oss. Ordene går inn i hverandre, de mister mening.

Ro dere ned, sier jeg, nå blir det bare rot.

Det blir stille. De ser på meg, et par hvisker fortsatt, skriv oss skriv oss.

Jeg sukker og trekker pusten samtidig, venter på at blodtrykket skal roe seg og at ordene skal finne plassene sine igjen.

Nå må dere være stille, sier jeg, jeg skal skrive.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «blanke ark». De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Renate • Hanna • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Mari Sunniva • Benedicte • Inger

Bloggutfordring, Jeg vet ikke jeg bare skriver, Skriving

Før og nå

hm0w-uirgma-laura-aziz

Vi måtte slutte å være venner etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din. Det var ikke personlig. Det handlet ikke om deg, ikke egentlig, men du skjønner vel at jeg ikke kunne ha noe med sånne folk å gjøre. Ryktene fucka deg opp. Sånn skikkelig fucka opp. Du ble liksom en helt annen, trodde at folk snakka om deg hele tiden og så ville du bare gjemme deg, satt inne på do og grein. Og det kunne jo like gjerne vært meg, du skjønner det, at hvis jeg hadde fortsatt å henge med deg, så hadde jeg vært ille ute. Selv om jeg ikke hadde noen bror.

Lenge før ryktene pleide vi å legge oss ned i snøen, lukke øya og prøve å sove. Vi hadde hørt om to jenter som hadde sovnet i snøen. De ble henta av sykehelikopter. Vi hadde ikke sett det selv, men vi hadde hørt historien mange ganger. Jeg hadde alltid hatt så lyst til å fly i helikopter, men mamma sa bare nei, hun var så paranoid for alt som kunne drepe meg, var helt sikker på at jeg kom til å dø før jeg fylte femten. Så da måtte jeg ordne det selv. Det med helikopteret.

Vi gravde oss litt ned, samlet snø over beina og armene, og så lukka vi øya. Jeg tenkte på sol og sommer og prøvde å ikke fryse, men så begynte det å prikke i hele kroppen og du begynte å fnise, klarte ikke å ligge stille. Kroppene våre rista og vi verken sov eller besvimte, og da ble det ikke noe av det helikopteret samme hvor mange ganger vi prøvde, det ble bare bløte klær og folk som hviska om oss i gangene, sa at vi var rare, som fortsatt lekte selv om vi gikk i femte. Egentlig skulle vi stå i gjenger og sladre, hviske om hårfrisyrer som ikke funka, leke nødt eller sannhet og kysse kvisete gutter på kinnet.

Etter skolen dro vi hjem til meg og spiste nudler. Vi kokte dem ikke, bare holdt posene mellom hendene og klemte til alt var knust til bittesmå biter. Så helte vi pulveret nedi og rista posen. Nudlene knaste mot tennene og smaken var den beste vi visste om. Bedre enn marshmallows og bløtkake, bedre en sjokolade og pizza fra Tony’s. Jeg fikk alltid restene dine. Du holdt jo på å bli tjukk og jeg var tynn som en flis. Jeg kunne spise hva som helst uten at kroppen ble noe større. Du slanket deg hele tiden uten at det hjalp.

Det var du som hadde mest greier. Faren din var rik. Han jobba med olje og var aldri hjemme, men du fikk sykt mye lommepenger. Du hadde tretten forskjellige barbiedukker og kjøpte nye hele tiden. Jeg hadde bare to, men jeg fikk låne av deg. Vi hadde sluttet å leke som barn for lenge siden. Dukkene hadde jobber og kjærester og sex og sa fucking og jævla og faen, og de hadde peiling, de hadde orden på livet og skulle ikke ha unger, skulle bare være rike og pene, leve livet og feste, ligge med hvem de ville, spise hva de ville, og alle andre skulle hate dem fordi de var så bra.

Vi var så forskjellige. Du var stor, jeg var liten. Du var tjukk, jeg var tynn. Du var mørk, jeg var lys. Men vi var like også. Begge likte Sjokade bedre enn Nugatti, begge likte best nudlene med biff, begge plukket bare de svarte krokodillene, begge ville bli journalist og skrive om kjendiser. Vi hadde lagt planer sammen siden vi var fem og fremtiden blinka i øya våre.

Så begynte vi på ungdomsskolen. Tre små barneskoler ble blanda sammen til en stor ungdomsskole. De første ukene var en eneste stor maktkamp vi ikke fikk ta del i. Alle jentene med brunkrem og hårspray sloss om å få ligge med de kjekkeste tiendeklassingene, sloss om å få sitte på benken under taket, sloss om å bli snakka om, sloss om å ha de beste klærne, den råeste sminken, det korteste skjørtet. Og så var det du som skulle stoppe hele kampen. Ryktene endra jo alt sammen.

Broren din var seksten, du var tretten. Vi var aldri hjemme hos meg, så jeg så han nesten aldri, men dere var like. Litt tjukke med fett hår og svetteringer under arma. Den største forskjellen var at han alltid lukta ostepop og gamle sokker, mens du lukta body spray fra Hennes. Noen sa at broren din hadde strøket i alle fag i tiende og at det var derfor han ikke begynte på videregående, men du sa at han bare ikke gadd, at han satt på rommet sitt og svetta og spilte spill. Han er egentlig ganske smart, sa du, han bare gidder ikke.

Og så en dag var det noen som hviska bak oss.

Har du hørt at hun har liggi med broren sin? Han feite. Micki.

Jeg snudde meg for å se hvem det var, men de var allerede borte. Alle kalte broren din for Micki. Alle visste hvem han var. Og nå visste alle hvem du var.

Senere den samme dagen sto vi og låste opp syklene våre da Charlotte og folka hennes kom bort til oss.

Er det sant at du har liggi med broren din?

Hun så på meg selv om hun snakka til deg. Jeg kikka bort på deg og så at du var sprutrød i ansiktet. Du sa ingenting. Hvis du hadde sagt noe, hadde kanskje ikke alt blitt så fucka. Hvis du bare hadde slengt noe dritt tilbake eller bare ledd av det. Men du var ikke sånn.

Er det sant?

Du begynte å grine. Skikkelig grining med snørr rennende ut av nesa.

Jævla hore, sa Charlotte.

De rosa jentene rundt henne begynte å fnise. Gjentok ordene. Jævla. Hore. Og så gikk de. Flagrende blondt hår og vaggende rumper. Jeg sa, drit i dem, men du fortsatt å grine hele veien hjem, måtte av og til gå av sykkelen og trille den fordi hele kroppen rista når du hulka. Jeg gikk ved siden av og sa ingenting, kikket på deg og lurte på om du kanskje grein fordi det var sant.

Og dagen etter var det ingen som snakka om noe annet. Uansett hva vi gjorde og hvor vi var hørte vi de samme ordene. Liggi og broren og Micki og navnet ditt, og du pustet tungt og prøvde å ikke grine. Til slutt sa jeg at du skulle skjerpe deg, men da løp du inn på do og gjemte deg, kom ikke ut igjen før dagen var over.

Etter det slutta vi å være venner. Det var som sagt ikke personlig, det var mer som om vi var i en brennende bygning og vi hadde valget mellom at én av oss eller begge skulle dø. Jeg måtte bare redde meg ut mens jeg fortsatt hadde sjansen.

Og nå. Nå har det gått ti år. Jeg hadde lagt det bak meg og egentlig glemt hele greia da jeg plutselig så i avisa at broren din var død.

Valgte å forlate oss, sto det, og man skjønner jo hva det betyr.

Det var ikke det at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg følte jo på det at jeg burde møte opp i kirka. Kledde meg i svart og fylte ansiktet med sorg. Du sto i døra sammen med moren og faren din og ønsket folk velkommen. Jeg så i øya dine at du kjente meg igjen, men det var som om noe mørkna i blikket ditt. Du smilte litt og sa, takk for at du kom, gjennom sammenbitte tenner.

Jeg veit ikke hva jeg forventa. Kanskje jeg trodde du skulle omfavne meg. Kanskje jeg trodde at du skulle bli letta over at jeg var der. At du skulle bli glad. At du skulle glemme de åra du gikk alene i gangene og var helt tom i blikket. Kanskje jeg bare trodde at før også kunne være nå.

Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «før og nå» og jeg har valgt å skrive en novelle. Jeg egentlig ikke er så kjempefornøyd med den, men velger likevel å legge den ut. Et av målene mine i 2017 er nemlig å dele mer av det jeg skriver, både det som er helt nyskrevet og ganske uferdig og det jeg har jobbet lenge med. “Før og nå” er et eksempel på noe jeg har skrevet uten å tenke noe særlig, en liten øvelse i å finne stemmen til en karakter. De andre som er med på utfordringen er:

Caroline • Nadia • Marie • JuneCaroline •  RenateLisa 

Jeg vet ikke jeg bare skriver

Utdrag fra et utkast

srkdurvyqfsfkmyhvwsu_spinnenweb-9536

Anni er den første vi mister. Vi gråter og holder rundt de minste, men egentlig er vi lettet, egentlig er vi glade for at vi ikke lenger trenger å vente på den tunge kroppen. Det er ingen av oss som vet hvor gammel hun er når hun lukker øynene og ikke åpner dem igjen, men hun er den eldste av oss. I huden hennes er det tusenvis av tynne, tørre bekker. Hun har vært blank i øyene så lenge jeg har kjent henne. Det tar oss flere timer å grave og likevel blir det ikke dypt nok, vi stoppes av røtter, av dyr, av steiner.

*

Et stort bygg. Rødt. Noen sier ordet før jeg kommer på det. Låve. Det har vært andre bygg her også, men alt som står igjen av dem er restene av det som var grunnmur. Låven står fortsatt. Litt bortenfor alt det andre. Stor og rød og i ferd med å falle fra hverandre. På avstand ser vi at det allerede er et stort hull i taket og at fugler flyr inn og ut gjennom det. På bakken rundt bygget ligger det knuste takstein. Noen av bitene er skarpe nok til at vi kan bruke dem som kniver. Vi samler sammen de beste, legger dem i de allerede overfylte sekkene våre. Det er ikke lenge til låven endelig gir opp og raser sammen, men innen den tid er vi for lengst borte.

*

Det er sjelden vi møter andre mennesker, men av og til skjer det. De har mørke ringer rundt øynene og beveger seg sakte. Vi gjemmer oss bak trærne til vi er sikre på at de ikke bærer våpen, at de ikke vil ta fra oss det vi har. Så kikker vi frem. Sier noen forsiktige ord. De er skeptiske. Ser på oss som om de allerede har akseptert at vi kommer til å ta fra dem alt de bærer på. De tror at vi er flere, at resten av oss fortsatt skjuler seg blant trærne.

*

Vi skulle hatt noe å skyte med, hvisker Mona mens vi kryper mot et rådyr. Det er det første vi har sett som ikke er en del av en flokk. De lange, tynne beina beveger seg sakte over lyngen. Det spiser fra bakken, lytter med ørene. Jeg svarer ikke. Mona tror tydeligvis at jeg ikke hørte henne, for hun hvisker det samme en gang til, bare litt høyere. Det er høyt nok til at rådyret hører henne. Det løfter hodet med raskt og ser vilt rundt seg. Det spretter avgårde med det samme det får øye på oss. Mona legger den ene hånda over munnen. Oi. Hun ser på meg med redde øyne. Lukten av rådyret henger fortsatt igjen i lufta rundt oss. Vi har aldri kommet så nære før.

Jeg vet ikke jeg bare skriver

Bare skriv!

Bare skriv! En stemme hvisker meg i øret. Bare skriv skriv skriv skriv skriv. Men jeg skriver ikke. Jeg leser gjennom det jeg har skrevet og finner feil, feil og feil. Jeg skriver om. Omformulerer. Sletter. Redigerer. Endrer rekkefølgen på setningene. Likevel, uansett hvor mye jeg gjør, blir det ikke riktig. Så derfor skriver jeg ikke. Det føles ikke riktig. Og jeg vet at det er helt idiotisk, at den eneste måten jeg kan bli bedre på å skrive, er ved å skrive. Bare skriv. Bare skriv. Jeg har gått på forfatterstudiet og der sa de at, du må skrive, og så skrive litt til, skriv, skriv, skriv. Jeg klarer ikke å skrive, jeg skriver ikke, jeg skriver. Jeg skriver helt til ordene på skjermen er like rotete som ordene i hodet. Og har jeg ikke skrevet alt dette før?

Foto, Jeg vet ikke jeg bare skriver

SELVPORTRETT

P1120809

Jeg visste det ikke. Jeg visste ikke at jeg var en av to og at to er for mange. Jeg visste ikke at når han så på meg så så han også på en annen. Jeg visste ikke at det var mulig å leve to liv uten at noen kunne se det på deg. Jeg visste det ikke, men kanskje burde jeg ha skjønt det.

Jeg ser på meg selv og ser en annen. Ansiktet mitt, kroppen min. Det stemmer ikke overens med den jeg er. Den jeg vil være. Jeg ser på meg selv og ser en som lar seg bli brukt, en som ikke klarer å si nei når det er nødvendig, en som ikke setter grenser, en som lukker øynene.

P1120811

For jeg visste jo at ikke alt var som det skulle. Jeg visste at det fantes uendelig mye usagt. Jeg visste at det måtte være noe mer. Jeg visste at det var mye jeg ikke visste som jeg burde ha visst. Likevel lukket jeg øynene. Jeg lukket øynene og lot det ligge. Jeg lot det ligge fordi jeg håpet at jeg tok feil.

Det eneste jeg vet sikkert nå, er at: I meg bor liv som venter på å bli levd.

Dette er første bidrag til Carolines fotoutfordring.