Browse Category by Jeg vet ikke jeg bare tenker
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Tilstandsrapport

Jeg er glad trist frustrert redd forelska forvirra rolig stressa.
Jeg er åpen.
Jeg er lukka.
Jeg vil.
Jeg vil ikke.
Jeg klarer.
Jeg klarer ikke.
Jeg er redd for å ikke være nok.
Jeg er redd for å være for mye.
Jeg er redd for å miste.
Jeg er redd for å få mer enn jeg takler.
Jeg puster.
Jeg puster ikke.
Livet er så fint og rart og bra og vanskelig samtidig og jeg er redd for å blunke og gå glipp av noe.

p1130557

I hear your heart
As it beats beneath
The sound of crashing cars
– Sleeping At Last, «Woodwork»

Alvor, Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Kjære Julie, 14 år

alejandroescamilla somethingpretty

Du har helt rett i at det ikke er viktig å være en av «de kule». Fortsett med å like de tingene du liker. Det er lov å være litt rar. Ikke la deg presse til å gjøre ting du ikke vil. Det er helt greit at du ikke har lyst til å begynne å drikke. Du trenger ikke å le av ting du ikke synes er morsomt. Du trenger ikke å sminke deg eller ha bedre klær for å være bra nok. Du er ikke tjukk bare fordi du begynner å få større lår og hofter, det er bare kroppen din som vokser inn i seg selv. Du trenger ikke å passe inn eller være som noen andre enn deg selv.

Jeg skal ikke lyve til deg. Du kommer til å få det vanskelig i tiden fremover. Du kommer til å miste venner du er glad i og du kommer ikke til å forstå hvorfor. Det kommer til å gjøre vondt, men det går over og om ikke så altfor lenge kommer du til å møte andre som er bedre og som setter mer pris på den du er. Selv om du føler deg helt alene, må du huske at du ikke er det. Du har alltid hatt mennesker rundt deg som bryr seg og akkurat det kommer aldri til å forandre seg. Selv om det tar tid før du finner deg nye venner på skolen, har du venner andre steder. De vennskapene du knytter på internett er like virkelige og viktige som andre. Og minst like viktig: familien din er der og støtter deg uansett hva du gjør. Ikke bli så opptatt av alt du skulle ønske du hadde at du glemmer det du har.

Jeg vet at det har blitt vanskeligere og vanskeligere for deg å snakke og si hva du tenker. Jeg vet at du føler at du ikke har noe å si. Jeg vet at du tror at ingen hører deg. Jeg vet at du helst bare vil være usynlig. Det kommer til å ta lang tid før du skjønner at det ikke er så farlig. At alle sier dumme ting og at det er helt greit. Prøv å ikke henge deg sånn opp i hvert eneste ord. Det gjør ingenting om du sier noe feil, alle andre har uansett glemt det i morgen. Hver gang du velger å ikke si noe, gjør du det vanskeligere for deg selv.

Jeg vet at du har lett for å forelske deg, men vær så snill å ta vare på hjertet ditt. Du kommer ikke til å møte den rette når du er fjorten. Heller ikke når du er femten eller seksten. Og ikke når du er tjue. Du kommer til å bli såret. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å føle at du ikke er verdt noe og at ingen vil ha deg, men jeg lover; Det. Går. Over. Det er viktigere at du tar vare på deg selv enn at du får deg kjæreste. Du skal ikke måtte ofre deg selv for en du er forelska i. Han er ikke verdt det. Jeg vet at du tror det nå, men han er virkelig ikke det. Husk at du har lov til å si nei og at det ikke er din skyld når han ikke vil høre. Du fortjener bedre enn en som bare tenker på seg selv.

Ikke hold alt inne. Du har lov til å si ifra når du ikke har det bra. Du trenger ikke å smile og late som om du klarer deg selv. Det er ingenting galt med å få hjelp, men for å få det må du be om det. Ingen kommer til å gjøre det for deg. Jeg vet at du ikke vil innrømme at du sliter, men alt ville blitt enklere for deg hvis du bare hadde gjort det. Noen av de tingene du synes er vanskelige nå, kommer til å være ubetydelige når du er eldre. Andre ting kommer til å fortsette å henge med deg. Det viktigste er at du husker at du er mer enn du tror. Du kan mer enn du tror. Du kommer til å klare mer enn du tror. Prøv så godt du kan å fokusere på det positive fremfor det negative. Du må ikke glemme alt det bra du har i livet ditt.

Du er bra nok.

Beste hilsen
Julie, 25 år

Inspirert av ukens tema på Snapkollektivet.

 

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg blir en annen

photo-1450107579224-2d9b2bf1adc8

Jeg ligger i senga og leser. I mange timer sklir blikket mitt frem og tilbake over boksidene. Spenningen bygger seg opp i hodet når boka nærmer seg et høydepunkt og roer seg ned igjen i takt med handlingen. Jeg forsvinner ut av min egen virkelighet og inn i en annen. For det er sånn det er å lese. Det er å forsvinne. Det er en flukt. Fra alt det jeg ikke klarer å forholde meg til, i hvert fall ikke akkurat nå. Jeg har en haug av ting jeg skal og bør gjøre, men jeg skyver det unna. Ligger bare her med boka i hendene og lar det svarte og hvite bli til bilder i hodet. Jeg blir en annen, lever gjennom en karakter som ikke eksisterer. Engasjerer meg. Blir rørt. Av noe som ikke skjer. Og jeg vet at det er dette jeg vil fortsette med. Både forsvinne inn i og skape andre virkeligheter. Gi liv til karakterer, åpne opp steder, bygge opp konflikter og skape løsninger. Jeg finner meg selv i det jeg leser og skriver. Jeg forstår meg selv gjennom det jeg leser og skriver. Virkeligheten og hverdagen kommer snikende, men jeg vet at jeg kan holde dette gående. Jeg vet at jeg kan finne en balansegang mellom det jeg vil og det jeg må.

Jeg vet ikke jeg bare tenker

i am mine. before i am ever anyone else's.

photo-1423420634464-89006b3454a8

Jeg vet ikke hvordan man kurerer hjertesorg, men jeg vet at det går over. Jeg vet at klumpen i halsen i magen i hodet i hjertet til slutt forsvinner og at knutene løser seg opp. Du skal huske det gode og du skal huske det vonde og du skal huske det som ikke var noen av delene. Du skal våkne svett og vill i blikket fordi du drømte frem ansiktet til den du egentlig ikke skal tenke på lenger. Du skal se etter denne personen overalt og håpe både at dere møtes og at dere ikke gjør det. Noen dager skal det slå deg fullstendig i bakken at det er over over over. At det du trodde skulle vare, bare var noe flyktig. Du skal forstå at tiden leger alle sår, men også at tiden er uendelig.

Jeg vet ikke hvordan man setter sammen et hjerte som er knust, men jeg vet at når du har klart det, har hjertet ditt tatt en ny form. En form som verken er bedre eller verre, men noe annet, noe nytt. Du har blitt en annen. Du har overlevd. Du har funnet en ny måte å være på. Fordi du måtte og fordi du kunne. Du har skjønt, så gradvis at du knapt har merket det, at livet ditt er ditt. Du har skjønt at det er deg du skal leve for, ikke en annen.

Sitat: Nayyirah Waheed

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

“Nothing is so painful to the human mind as a great and sudden change.”

– Mary Shelley, Frankenstein

Siden jeg kom hjem fra Bø har alt blitt grønt. Halve mai har forsvunnet på et blunk. Det er helt uvirkelig at det har gått to uker siden jeg forlot Bø med flyttelass og minner. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til at jeg aldri skal inn i det lille klasserommet igjen. At jeg ikke skal sitte i det rommet sammen med klassen og snakke om tekstene vi har skrevet. At jeg skal tilbake til universitetet der fokuset mitt så ofte blir altfor flytende. Året på forfatterstudiet gikk så altfor fort, jeg fikk ikke gjort alt jeg hadde tenkt, jeg fikk ikke helt vært den jeg ville være, og nå er det plutselig over. Nå sitter jeg hjemme hos foreldrene mine og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

P1120232

P1120219

Vi går turer. Lange turer i skogen på stier tråkket opp av tusenvis av mennesker før oss. Det er fint å se hvordan alt vokser, hvordan alt gradvis blir grønnere, hvordan naturen ikke bryr seg om at vi er der, men bare fortsetter å utvikle seg, fortsetter å finne nye måter å vokse på. I fare for å dra denne metaforen litt for langt: Jeg vil være mer som naturen. Jeg vil vokse uten å bry meg så mye om alt rundt meg. Hvis det er en ting oppholdet i Bø har lært meg, så er det å se muligheter i alt.

IMG_7250

IMG_7261

“I am never alone wherever I am. The air itself supplies me with a century of love. When I breathe in, I am breathing in the laughter, tears, victories, passions, thoughts, memories, existence, joys, moments, and the hues of the sunlight on many tones of skin; I am breathing in the same air that was exhaled by many before me. The air that bore them life. And so how can I ever say that I am alone?” ― C. JoyBell C.

Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

“There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg vet at hvis jeg graver meg ned i alt som er vondt, kommer jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bedre enn jeg har det nå. Nå er jeg fortsatt midt inne i alt. Jeg veksler mellom å være usannsynlig trist og ubeskrivelig frustrert. Det er som om virkeligheten har forflyttet seg. Det jeg for bare noen uker siden trodde var sant, har vist seg å være løgn. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hva annet er det jeg ikke har fått med meg? Hvilke andre løgner er det jeg lever uten å vite det? Jeg prøver å ikke bli altfor dramatisk. Jeg prøver å tenke fornuftig. Jeg prøver å tenke at jeg egentlig var heldig som kom meg ut, som fant ut av hva som var sant før det var altfor sent. Hadde jeg bare klart å gi slipp på den delen av meg som ikke føler seg heldig, som kanskje heller hadde ønsket å fortsette å leve på løgnen enn å sitte her med sannheten i fanget.
Jeg har eksamen om en uke og prøver å ikke få panikk av at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Muntlig eksamen henger over meg og gjør de dagene som allerede er tunge enda tyngre. Men det skal gå. Jeg har fortsatt tid til å lese Faust og teori. Jeg har fortsatt tid til å bli bedre på å puste med magen. Jeg kan fortsatt klare å få en viss oversikt før jeg må sitte i et klasserom og snakke om hele litteraturhistorien på tjue minutter. Selv om jeg for tiden sikkert fremstår som negativ og repeterende, er det en del av meg som alltid er optimistisk og håpefull. Jeg vet at det meste ordner seg, man må bare gi det tid. Jeg må gi meg selv tid og jeg må gi verden tid. I mellomtiden, mens tiden går, skal jeg forsøke å finne ut av hva jeg vil og hva jeg skal. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg skal tilbake til Oslo og inn i en studenthybel på Bjølsen. Resten må jeg bare finne ut av underveis.
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Well, I think I’ve gone mad, isn’t that so sad?

Hvordan skal man egentlig komme seg gjennom dagen når man egentlig har gitt opp? Når man har aller mest lyst til å bli liggende i senga hele dagen eller i alle fall drikke store mengder alkohol hvis man først skal stå opp?
Eksamen nærmer seg og jeg har bare lest en liten del av pensum. Jeg plukker opp artiklene, jeg plukker opp bøkene, men legger dem fra meg igjen etter å ha lest bare et par setninger. Jeg klarer ikke å engasjere meg i Platon og mimesis, retorikk og metaforer. Jeg kommer sikkert til å like Hamlet når jeg endelig leser den, men jeg orker ikke å starte. Hvorfor skal jeg lese Shakespeare når alt virker meningsløst? Når alt jeg får ut av det er en godkjent på eksamen? Spiller det egentlig noen rolle om jeg stryker eller står? Studielånet mitt er skyhøyt uansett, så har det egentlig noe å si om jeg får stipend for det ene faget eller ikke?
Jeg har en sterk motvilje mot å være en som har gitt opp, å være en som ikke orker, ikke vil, ikke klarer, men å si at jeg er noe annet ville være å lyve. Og det er så uendelig viktig for meg å være ærlig. Jeg vil være en som fortsetter å kjempe, som er sterk og som kan se helheten i situasjonen, som ikke bare ser på det som noe håpløst, men som heller ser mulighetene. Problemet er bare at jeg ikke klarer å være den jeg vil være. Så mens jeg venter på at motet mitt skal komme tilbake, skal jeg bare ligge her og vente. Hvis jeg ikke klarer noe annet, skal jeg i alle fall klare å være tålmodig.
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Hei, det er meg

Jeg er i forandring. Den siste tiden har jeg merket at jeg er i ferd med å endre meg, bli en person som ligner mer på meg selv. Kanskje. Jeg har dårlige dager. Mange av dem. Men jeg har også gode og de gode er så veldig bra. 
Etter et brudd går man gjennom en sorgprosess og det er vondt og vanskelig og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. For meg var det såpass tungt at jeg hadde dager hvor jeg bare hadde lyst til å gi opp alt. Bare låse meg inne og aldri komme ut, la verden fortsette på utsiden uten at jeg var en del av den. Jeg tror jeg er på vei ut av det hullet nå. Selvfølgelig er det fortsatt vondt, selvfølgelig er det fortsatt vanskelig, men jeg kjenner også at en slags letthet har flyttet inn i meg. Jeg føler meg friere. Jeg er ikke lenger bundet til noe annet enn meg selv og det jeg vil være. Jeg kan gjøre det jeg har lyst til uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker ikke lenger like mye at jeg har alt å tape, men heller at jeg har alt å vinne.
Jeg har så mange bra mennesker i livet mitt. Min fantastiske familie. Min beste venn som jeg ikke hadde klart meg uten: Marit. Alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med takket være internett og sosiale medier. De menneskene jeg har blitt kjent med her i Bø, som jeg føler at er der for meg selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å være det, som bryr seg om meg selv om jeg har vært tilbaketrukken og innestengt. Jeg har lært at jeg må omgi meg med mennesker som vil meg mitt beste. Som ikke bare er opptatt av hva de kan få, men også hva de kan gi. Dere er så fine og dere er så bra og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at dere finnes.
Hverdag, Jeg vet ikke jeg bare tenker

Veien videre

På et eller annet tidspunkt i livet utsettes man for noe som føles så vondt at man tenker at man umulig kan komme seg videre. Noe som forandrer hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre. Noe som gjør at man ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å legge seg under dyna og aldri gå ut i verden igjen.
Det er ikke noe vits i å gå inn i det som skjedde. Jeg er ikke den første det har skjedd med og jeg kommer heller ikke til å være den siste. Mennesker sårer hverandre hele tiden, det er en del av livet, og kanskje er det bare ved å såre og å bli såret at vi lærer å ikke gjøre det.
Kanskje tid ikke bare leger, men forandrer. Tiden og erfaringen gjør meg til en annen. Jeg er en annen i dag enn jeg var for to uker siden. Jeg er en annen nå enn jeg vil være i morgen. Tid gir perspektiv. Tid gir styrke. Tid kan føles som en sperre det er umulig å komme seg over. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å ta nettopp tiden til hjelp. Jeg tjener ingenting på å være bitter eller sint. Jeg tjener ingenting på å hate eller henge ut.
Det eneste jeg kan og vil gjøre, er å fortsette. Fortsette med å være den jeg er. Fortsette å tro på fremtiden, tro på kjærligheten, tro på at mennesket er godt, tro på at alt kommer til å ordne seg. Jeg vet at det kommer til å komme en dag da dette bare er et vondt minne. Jeg vet at jeg kommer til å komme meg over dette.