Browse Category by Leseutfordring 2017
Boksnakk, Leseutfordring 2017

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Når konkursen kommer inn gjennom døra, flyr kjærligheten ut gjennom vinduet.

Tiende bok i årets leseutfordring ble Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den krysser jeg av som “en bok som er oversatt fra et språk du ikke kan”. Kollektivt selvmord er originalt skrevet på finsk.

Romanen handler om direktør Rellonen som etter sin fjerde konkurs går inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som er i ferd med å henge seg i en bjelke. De to bestemmer seg for å utsette selvmordene til senere og drikker seg gjennom natten. I løpet av natten blir de enig om en løsning. De skal samle alle selvmordskanditatene i landet til et seminar. På seminaret blir en liten gruppe enige om at de skal begå kollektivt selvmord.

At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

På tross av sin dystre tematikk, er Kollektivt selvmord en roman med mye humor og varme. Historien er satt helt på spissen og skrives frem i en stil som minner en del om Erlend Loe. Det at historien settes såpass på spissen, gjør at både historien og karakterene føles ganske karikerte, men akkurat det tenker jeg at fungerer godt i en roman som dette. Paasilinna er god på å kombinere alvor med humor, han sørger for at det aldri blir for mørkt, men passer også på at humoren aldri tar helt over. Balansen i romanen fungerer godt.

Noen mulighet for å overleve kunne ikke Uula love busspassasjerene. Det syntes de var betryggende.

For meg er Kollektivt selvmord en helt grei roman. Det er fint lite avbrekk fra de litt tyngre romanene. Jeg smilte en del mens jeg leste, men ble nok likevel aldri helt revet med. Helt konkret følte jeg på en litt for sterk avstand fra karakterene i tillegg til at skrivestilen ikke helt klarte å engasjere meg. Jeg ble også forvirret av at det var så mange karakterer og navn, jeg klarte aldri helt å skille dem fra hverandre.

Liker du Erlend Loe, liker du sannsynligvis Arto Paasilinna også. De har litt den samme humoren blandet med alvorlige temaer eller eksistensielle spørsmål. Paasilinna klarer fint å ta for seg det tunge temaet selvmord og gjør det både morsomt og interessant. Jeg anbefaler å lese denne boka hvis du er lysten på noe som er litt annerledes.

Men det er alltid en gledesdreper til stede. Uten å spørre om lov begynte frilansservitør Seppo Sorjonen å mimre om Finland. Og det som verre var, minnene om hjemlandet var utelukkende positive.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Little Life av Hanya Yanagihara

A Little Life av Hanya Yanagihara

Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it. We all cling to it; we all search for something to give us solace.

Bok nummer ni i årets leseutfordring ble A Little Life av Hanya Yanagihara. Den krysser jeg av som “en bok på mer enn 600 sider” nettopp fordi den er 720 sider lang.

Jude, Willem, Malcolm og JB flytter fra en liten høgskole i Massachusetts til storbyen New York. Der følger vi dem gjennom begynnelsen på karrierer, gjennom mislykkethet og suksess, gjennom forelskelser og brudd, gjennom vennskap og krangler. De fire lever ulike liv, med ulike karrierevalg, men de knyttes likevel sammen av et sterkt vennskap. Romanen følger dem gjennom livet og legger spesielt vekt på Jude og hvordan han lever med sin tragiske og vonde fortid.

Friendship was witnessing another’s slow drip of miseries, and long bouts of boredom, and occasional triumphs. It was feeling honored by the privilege of getting to be present for another person’s most dismal moments, and knowing that you could be dismal around him in return.

A Little Life er en roman som drukner litt i seg selv. Med det mener jeg at den på alle punkter er litt for mye. For det første er den minst hundre sider for lang. Det handler først og fremst om at det er for mange gjentakelser og for mye unødvendig informasjon. Jeg tror historien hadde gjort et sterkere inntrykk på meg hvis den var litt mer konsentrert, litt mer nøktern. Av og til lønner det seg faktisk å holde noe tilbake.

En annen ting jeg ikke helt likte, og følte at ble for mye, var historien til Jude. Det ble rett og slett litt for ekstremt, det var liksom ikke grenser for hvor tragisk livet hans skulle være og det tok heller aldri slutt. Hver gang jeg tenkte at “nå må jeg ha fått vite alt”, dukket det opp ny informasjon eller det skjedde noe nytt og forferdelig. Spesielt mot slutten kjente jeg at troverdigheten ikke helt var det der lenger. Forfatteren hadde gått for langt og for meg ble det tydelig at det tragiske ble et grep, heller enn en ærlig fremstilling av Judes liv.

Med det sagt, er det ikke vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange elsker denne romanen. Den er utrolig godt skrevet. Språket og fortellerteknikken til Yanagihara er i en klasse for seg selv. Hun kjenner karakterene sine ut og inn og gir dem liv på en måte som virker helt uanstrengt. Jeg likte spesielt godt måten hun beskrev forholdene mellom de ulike karakterene på. Vennskapene deres føltes realistiske, med både oppturer og nedturer. Dessuten klarte hun fint å vise ettervirkninger av å bli misbrukt og hun fikk frem psykisk sykdom på en god og troverdig måte.

Harold sighs. “Jude,” he says, “there’s not an expiration date on needing help, or needing people. You don’t get to a certain age and it stops.

Jeg hadde veldig lyst til å like A Little Life like godt som “alle andre”, men jeg fikk det rett og slett ikke til. Det er for all del en god bok, men det var for mye som irriterte og skurret til at jeg helt falt for den. Jeg kunne ønske at forfatteren hadde holdt litt mer tilbake og gitt både leseren og boka muligheten til å puste. Likevel er ikke dette en roman jeg angrer på å ha lest. Jeg er veldig glad for å ha kommet meg gjennom den og anbefaler alle å i alle fall gi den en sjanse.

All the most terrifying ifs involve people. All the good ones do as well.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest A Little Life av Hanya Yanagihara? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

The Power av Naomi Alderman

The Power av Naomi Alderman

It doesn’t matter that she shouldn’t, that she never would. What matters is that she could, if she wanted. The power to hurt is a kind of wealth.

Bok nummer åtte i årets leseutfordring ble The Power av Naomi Alderman. Den krysser jeg av som “en bok med rødt omslag”.

I The Power oppdager plutselig unge jenter at de har evnen til å sende ut elektriske støt fra hendene sine. Evnene kommer fra et nytt organ som har blitt til som et resultat av et forsvarsprosjekt fra andre verdenskrig. Plutselig er det ikke lenger menn som har makten, de har mistet det fysiske overtaket, og det får store konsekvenser for hele verden.

Nothing special has happened today; no one can say she was more provoked than usual. It is only that every day one grows a little, every day something is different, so that in the heaping up of days suddenly a thing that was impossible has become possible. This is how a girl becomes a grown woman. Step by step until it is done.

The Power er en brutal bok. Den legger ikke skjul på at med makt kommer utøvelse av makt. Den kvinnelige delen av befolkningen har mye å ta igjen, mye de vil endre på. Da de endelig får makten til å gjøre det de vil, griper de muligheten. Plutselig må menn underkaste seg. Kvinnene kan jo overfalle dem når som helst, hvor som helst. Menn kan aldri føle seg helt trygge. Å snu opp ned på kjønnsrollene på denne måten er ganske typisk for feministisk litteratur, men Alderman klarer likevel å gjøre det på en ny måte. Alle kvinner i dagens samfunn vil kjenne seg godt igjen i de følelsene menn i The Power føler på.

When he walked past a group of women on the road – laughing and joking and making arcs against the sky – Tunde said to himself, I’m not here, I’m nothing, don’t notice me, you can’t see me, there’s nothing here to see.

The Power er en veldig interessant bok. Naomi Alderman forteller på en smart og annerledes måte. Hun får frem gode poenger uten at det føles påtatt. Likevel satt jeg av og til med følelsen av at dette blir litt for mye, litt for brutalt. Er fysisk styrke virkelig den eneste forskjellen på menn og kvinner? Ville maktskiftet skjedd så raskt, så plutselig? Ville kvinner utøvd makt på samme måte som menn? Hvor er nyansene, hvor er de som ikke kaster seg over makten? Det føltes kanskje litt for simpelt, litt for generaliserende, selv om dette selvfølgelig understreker Aldermans poenger.

One of them says, ‘Why did they do it, Nina and Darrell?’
And the other answers, ‘Because they could.’
That is the only answer there ever is.

Jeg tror alle har godt av å lese The Power av Naomi Alderman. Det er en bok som peker på en ubalanse vi alle lever med, men som mange, kanskje spesielt menn, sjelden tenker på. The Power handler om makt. Hvem har makt, hvorfor har de den, og hvilken betydning har denne makten? Hva skjer når makten flyttes til noen andre? For meg er nok konseptet mer interessant enn selve handlingen, men det er definitivt en roman jeg kommer til å tenke mye på i ettertid.

Vurdering: ★★★★

Har du lest The Power av Naomi Alderman? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Outlander av Diana Gabaldon

Outlander av Diana Gabaldon

Bok nummer sju i årets leseutfordring ble Outlander av Diana Gabaldon. Den krysser jeg av som “en bok som ble publisert det året du ble født”, for den ble nemlig publisert i 1991.

En reise i tid

Claire og Frank har vært gift i mange år, men på grunn av krigen har de vært fra hverandre mer enn de har vært sammen. For å komme nærmere hverandre igjen, drar de på sin andre bryllupsreise, denne gangen til Skottland. Der blir Frank opphengt i å forske i sin egen slektshistorie mens Claire kjeder seg og begynner å undersøke det skotske plantelivet. En dag ender hun opp ved en stensirkel der lokalbefolkningen fortsatt utfører eldgamle ritualer. Plutselig skjer det noe ingen kunne ha forutsett. Claire tar på en av steinene i sirkelen og plutselig er ikke året 1945, men 1743. Claire har reist i tid.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Not all those who wander are lost

Hvis du er en av de som ikke likte Ringenes Herre fordi “de gikk så mye”, bør du kanskje styre unna Outlander. Claire er nemlig på reisefot omtrent like mye som Frodo og Sam. Hun oppholder seg sjelden lenge på et og samme sted før hun må reise avgårde igjen, på flukt. Hun sitter riktignok ofte på en hest, men det er likevel den endeløse reisingen som er i fokus. Slik får Claire oppleve Skottland anno 1743, ved å reise fra sted til sted med en fiende i hælene. Det er tidvis intenst, tidvis stillestående. Variasjonen fungerer, men jeg opplevde den likevel som ganske krevende. Outlander er på mange måter en tunglest bok.

You can look across the limitations of your own life, and see that they are really nothing. In that moment when time stops, it is as though you know you could undertake any venture, complete it and come back to yourself, to find the world unchanged, and everything just as you left it a moment before.

Den harde kjærligheten

I 1743 møter Claire Jaime Fraser. Jaime er en kjekk skotte med rødlig hår og en kropp som har gjennomgått all tenkelig smerte. Han er en sta og egenrådig person, men det tar likevel ikke lang tid før Claire faller for ham. Kjærligheten mellom de to vokser raskt, men den er likevel ikke uten problemer. Claire er allerede gift, med Frank som fortsatt lever i 1945, Jamie er ettersøkt av den britiske hæren, og de to er dessuten til tider dypt uenige om hvordan et ekteskap skal være.

Oh, aye, Sassenach. I am your master . . . and you’re mine. Seems I canna possess your soul without losing my own.

Claire lengter hjem til sin egen tid og da hun plutselig får sjansen til å stikke av, gjør hun det. Hun kommer riktignok ikke langt før noen får tak i henne og Jaime må risikere livet for å redde henne. Som straff for at Claire stakk av, slår Jaime henne sanseløs. Hun gjorde ikke som hun fikk beskjed om, hun fortjener å bli straffet, er forklaringen hans. Akkurat dette er det mange som har kritisert boka for. Er det greit å skrive dette bare fordi “det var sånn det var”, eller ville det vært mer riktig av Gabaldon å “pynte på det”? Personlig tenker jeg at det finnes en mellomting og at Gabaldon til tider drar det litt for langt. Det blir litt for brutalt, litt for voldelig. Jeg hadde rett og slett vanskelig for å akseptere Jaime etter at han banket opp Claire uten noen særlig anger.

En krevende roman

Outlander er en spenningsroman, en kjærlighetsroman, en historisk roman. Den er en roman som omfatter mye og dessuten bare bok nummer én i en lang serie. Jeg likte den godt, men jeg er likevel usikker på om jeg kommer til å lese videre. Boka var nok litt i lengste laget for meg. Jeg blir frustrert av å bruke over en måned på én bok. Det føltes på en måte ikke som nok til å kreve så mye tid som den gjorde. Likevel må jeg jo innrømme at jeg er nysgjerrig på hvordan det går med Claire videre.

After all, I thought, what were days and weeks in the presence of eternity?

Vurdering: ★★★★

 


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

P1140316

Han ga meg jakken sin i tillit fordi vi en gang hadde sittet tett sammen med søstrene våre i baksetet på en bil.

Bok nummer seks i årets leseutfordring ble Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Den krysser jeg av som “en bestselger fra 2016”.

Bergljots foreldre vil at arven skal fordeles likt mellom deres fire barn, men de to hyttene de har på Hvaler, de skal de to yngste døtrene ha. De to døtrene har tatt seg av både stedet og foreldrene i mange år, så derfor mener foreldrene at det både er riktig og naturlig at hyttene skal gå til dem. Men det finnes altså to barn til. De har delvis brutt med familien og bærer på tunge minner og mørke hemmeligheter. Etter at faren dør, ønsker Bergljot at hennes historie skal bli kjent, en gang for alle.

Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er ganske kjedelig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt et menneske lenge, også om det er et ganske kjedelig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.

Arv og miljø har blitt mye omdiskutert i media og har fenget utrolig mange lesere. Det store engasjementet finnes det nok mange grunner til, men først og fremst tror jeg det handler om gjenkjennelse. De aller fleste kan kjenne seg igjen i situasjonen i denne romanen. Den handler om konflikter mellom nære relasjoner og om hvordan man opplever sin egen virkelighet. Bergljot ble misbrukt som barn, det er hennes historie, men hva skjer når historien hennes benektes? Når hun mer eller mindre blir tvunget til å holde opplevelsene sine for seg selv? Hva skjer med en familie som utenfra virker normal, men som er fylt med uenighet og fornektelse?

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Arv og miljø er en sterk roman å lese. Den er skrevet assosierende og gjentagende, noe som forsterker hovedpersonens vanskelige situasjon. Hun får ikke minnene og konflikten ut av hodet, det er der hele tiden og gjentas og gjentas. Hun vil glemme, men kan ikke gjøre annet enn å huske. Hun vil løsrive seg, men henger fast, kommer seg ikke avsted. Det er nesten klaustrofobisk å lese, man kommer så langt inn, det blir så nært. Bergljot er fanget av sin egen fortid.

Det vanskelige er når begge parter er offer og identifiserer seg med offerrollen og trenger den og bruker den for hva den er verdt og ikke vil gi den opp.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne romanen er godt likt av så mange, men jeg kan likevel forstå de som ikke liker den like godt. Skrivestilen er til tider tung, jeg merket selv at jeg ble utålmodig og ønsket at romanen skulle komme til poenget heller enn å gjenta det samme enda en gang. Jeg syntes også at drømmene og psykoanalysen var litt malplasserte, ikke nødvendigvis fordi det var dårlig, men fordi det føltes litt likegyldig eller til og med påtatt. Alt i alt likte jeg riktignok romanen godt. Det er en historie som sitter igjen, som man kommer til å fortsette å tenke på lenge etter at boka er satt tilbake i hylla. Og helt ærlig: det er helt likegyldig om denne romanen er biografisk eller ikke, innholdet står like sterkt uansett.

Nora hadde styrken, Nora dro, men Nora var ikke virkelig, Nora var en manns ide.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir

P1140223

Du mistet ganske riktig deg selv, men slutt å prøve å finne deg selv igjen. Det går aldri bra. Finn heller en annen og ny Karitas.

Bok nummer fem i årets leseutfordring ble Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir. Den krysser jeg av som “en bok med handling et sted du ønsker å besøke”. Handlingen i Karitas foregår på Island og det er et sted jeg virkelig har lyst til å besøke en dag!

Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk på Island tidlig på 1900-tallet. Det er trange kår for familien, men moren er likevel fast bestemt på at barna skal få utdannelse. For at det skal bli en realitet, må familien flytte til den andre siden av landet. Der møter Karitas ved en ren tilfeldighet en kvinne som skal forandre alt. Denne kvinnen ser på Karitas’ mange tegninger og bestemmer seg for å lære den unge jenta å tegne og male. Senere betaler hun også for at Karitas skal få gå på kunstskole i København. Livet ser ut til å smile for det unge talentet, men å være kvinnelig kunstner i en tid der hardt arbeid står sterkest, viser seg å være vanskelig. Enda vanskeligere blir det da Karitas møter fiskeren Sigmar og blir gravid.

Kvinner kan ha dårlige dager, og da skåner de ingen, minst av alt dem de er glade i.

Karitas er en historisk roman om en kvinne som møter all tenkelig motstand. Kristín Marja Baldursdòttir skildrer dette livet på en veldig sterk måte. Hun skriver med en poetisk tone samtidig som det aldri blir for emosjonelt, for følelsesladd. Det er til tider en kald, nesten kynisk tilnærming til beskrivelsen av Karitas’ liv. Denne dobbeltheten gjør at man får et nært, men samtidig nyansert blikk på det som skjer. Jeg synes det skaper en troverdighet som ikke hadde vært der i like stor grad hvis romanen var skrevet annerledes.

Vi har kurs mot døden fra vi blir født, og det kan du ikke gjøre noe med, like lite som jeg. Men vi har da lov til å gråte når vi mister noe, det bestemmer vi selv.

Boka handler om det å være kunstner. Den handler om å finne sin egen retning i livet og oppleve at den veien likevel ikke er så lett å følge. Det er en sterk skildring av et liv som ikke går slik man ønsker. Det er tungt, til tider kanskje for tungt. Kanskje mangler historien noen nyanser, kontraster, eller kanskje den er akkurat slik den bør og må være. Jeg tror den i alle fall klarer å sette ord på hva det vil si å ville noe sterkt uten at man helt klarer å oppnå det. Kanskje sier den noe om at viljestyrke ikke alltid er nok.

Det er også en bevegelse i meg. En liten glød, som venter på å komme til live. Det er ikke de store begivenhetene som forandrer verden, men hverdagslige ting og usagte ord.

Er Karitas en perfekt roman? Kanskje ikke, men det er en roman som fester seg. Den traff meg uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror det handler litt om gjenkjennelse, litt om fascinasjon, litt om frykt. Det er en bok som setter i gang mange tanker, samtidig som den forteller en interessant og spennende historie. Jeg likte den godt, mye bedre enn jeg hadde forventet på forhånd.

Lyset der var bedre enn noe annet sted, det kom fra himmelen, havet, isbreen, det var som om hun var badet i lys året rundt, og når lyset var i øynene og sjelen hennes, kunne ingen skygger nå henne.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Emma av Jane Austen

P1140177

Emma Woodhouse, handsome, clever and rich, with a comfortable home and happy disposition, seemed to unite some of the best blessings of existence; and had lived nearly twenty-one years in the world with very little to distress or vex her.

Bok nummer fire i årets leseutfordring ble Emma av Jane Austen. Den krysser jeg av som “en bok med et navn som tittel”.

Emma Woodhouse har gjort det til sin oppgave i livet å spleise menneskene rundt seg. Hennes siste suksesshistorie handler om bestevenninnen og guvernanten, Miss Taylor, som akkurat har giftet seg med Mr. Weston. Selv om Emma er fornøyd med å ha spleiset de to, blir hun fort ensom etter at venninnen har flyttet ut. Derfor forbarmer hun seg over unge, foreldreløse Harriet Smith. Harriet blir Emmas nye prosjekt. Dessverre for både Emma og menneskene hun prøver å hjelpe, er det ikke alltid Emmas velmenende råd egentlig er så gode.

A woman is not to marry a man merely because she is asked, or because he is attached to her, and can write a tolerable letter.

Emma er ikke en spenningsroman. Handlingen foregår i en liten og rolig by der hver dag er ganske lik den forrige. Spenningen i romanen foregår først og fremst mellom karakterene. Jane Austen har en helt spesiell evne til å skape karakterer og beskrive forholdene dem imellom. Emma er full av ulike personligheter og det er både interessant og morsomt å se hvordan de forholder seg til hverandre. Noe av det jeg kanskje liker aller best med denne romanen, er humoren og at ting blir satt på spissen, uten at det blir for mye.

But I never have been in love; it is not my way, or my nature, and I do not think I ever shall.

Emma Woodhouse er bortskjemt og selvsikker. Hun er et menneske det er lett å mislike, lett å tenke at det blir litt mye av. Likevel blir man glad i henne. Hun gjør mange feil, feilberegner og misforstår, men hun lærer av feilene sine. Hun skjønner når hun har gjort noe galt og er ikke redd for å ta konsekvensene av det. Utviklingen hennes gjennom romanen er enorm og jeg likte godt å følge med på hvordan hun endret seg, hvordan hun fortsatte å være seg selv, men modererte seg etter de retningene livet tok.

18405706_10158885779865727_1562665078_o

Emma ble utgitt i 1815 og er derfor skrevet på en måte som skiller seg ganske mye fra dagens samtidslitteratur. Det går litt sakte og det er til tider litt vel mange detaljer og litt mye prat. Jeg innrømmer gjerne at jeg av og til skumleste visse partier. Men med det sagt, Emma er en roman som holder seg utrolig godt. Historien kunne like gjerne foregått i dag som tidlig på 1800-tallet. Beviset for det finner vi blant annet i filmen Clueless (som er løst basert på romanen) og youtubeserien Emma Approved. Sistenevnte ble veldig viktig for meg under min lesning. Å følge den moderne youtubeversjonen av Emma samtidig som jeg leste romanen, ga meg utrolig mye. Jeg forsto mer og fikk mange spennende innfallsvinkler helt gratis. Jeg anbefaler virkelig å lese Austen på den måten (hvis du ikke vil lese Emma, finnes The Lizzie Bennet Diaries som er en tolkning av Pride and Prejudice, den er enda bedre enn Emma Approved, synes jeg.).

It is very unfair to judge of anybody’s conduct, without an intimate knowledge of their situation.

Emma er en god roman som rommer mye. Den handler om mennesker, om hvordan vi omgås hverandre, hvordan vi tolker hverandre, hvordan vi feiler og hvordan vi lærer av våre feil. Det er en roman for rolige dager, en roman man kan forsvinne inn i og en roman man lærer av.

Human nature is so well disposed towards those who are in interesting situations, that a young person, who either marries or dies, is sure of being kindly spoken of.

Vurdering: ★★★★☆


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Kindred av Octavia E. Butler

P1140147

Repressive societies always seemed to understand the danger of “wrong” ideas.

Tredje bok i årets leseutfordring ble Kindred av Octavia E. Butler. Den krysser jeg av som “en bok som ble skrevet før 2000”, for den ble nemlig utgitt i 1979.

Kindred møter vi Dana, en moderne svart kvinne, som feirer 26-årsdagen sin ved å flytte inn i et nytt hus sammen med ektemannen, Kevin. Uten forvarsel rives Dana fra hjemmet sitt i California og transporteres til en av de amerikanske sørstatene tidlig på 1800-tallet. Der blir hun vitne til at Rufus, sønnen til en plantasjeeier, holder på å drukne. Dana redder den lille gutten, men rekker ikke å få noen forklaring på hvor hun har havnet før hun plutselig er hjemme igjen. I tiden som følger dras Dana frem og tilbake mellom sin egen nåtid og en tid der hun regnes som en slave uten rettigheter.

I never realized how easily people could be trained to accept slavery.

Dana er gift med en hvit mann. I 1976 møter hun og ektemann mange fordommer, men det er ingenting sammenlignet med den tiden Dana plutselig tvinges til å oppleve. Tidlig på 1800-tallet er ekteskap mellom hvit og svart helt umulig. Er man svart, har man få eller ingen rettigheter. Er man slave, er man tvunget til å leve under de hvite. Slavene arbeider hele dagen uten noen form for betaling og gjør de ikke som de får beskjed om, blir de pisket. Dette er hverdagen Dana tvinges inn i og overraskende raskt klarer å tilpasse seg til.

And I began to realize why Kevin and I had fitted so easily into this time. We weren’t really in. We were observers watching a show. We were watching history happen around us. And we were actors. While we waited to go home, we humored the people around us by pretending to be like them. But we were poor actors. We never really got into our roles. We never forgot that we were acting.

Tematikken Octavia E. Butler tar opp i Kindred er sterk og vond. Det er sårt og vanskelig, men det er ekte. Hun får frem en hverdag som var en realitet for så uendelig mange og hun gjør det på en troverdig måte. Det er ingen romantisering av tiden, ingen unnskyldninger. Karakterene oppfører seg på den måten man ville forvente av mennesker som levde på den tiden. Noen lever i stille resignasjon, noen drømmer om å rømme, alle gjør det de må for å overleve. Dana kommer fra en helt annen tid og vet at mye kommer til å endre seg. Hun har sterke meninger, men også hun kues, også hun må underlegge seg de hvite slaveeierne for å overleve.

There was no shame in raping a black woman, but there could be shame in loving one.

Kindred er en lettlest roman. Octavia E. Butler har et lett tilgjengelig språk som gjør at man kan lese fort uten å gå glipp av noe. Hun får frem akkurat det hun trenger uten å bruke altfor mange ord og hun gir leseren tydelige bilder uten at hun overforklarer. Dette er en stil som fungerer veldig godt for denne typen historie. Jeg liker veldig godt hvor direkte hun er og hvordan hun får noe som kanskje ikke er så realistisk (tidsreise), til å virke naturlig. Jeg tror på det jeg leser og er helt med på historien vi følger.

She went to him. She adjusted, became a quieter more subdued person. She didn’t kill, but she seemed to die a little.

Kindred er ikke en perfekt roman, men det er en viktig roman. Den setter ord på en brutal og vond del av verdenshistorien. Den handler om menneskeverd. Den handler om endring. Den handler om kjærlighet. Det eneste jeg kanskje savner litt er mer kompleksitet. Jeg kunne ønske romanen var lenger og at hun gikk dypere inn i noe av det som bare behandles overfladisk. Jeg oppfatter den først og fremst som en spenningsroman og jeg kunne kanskje ønske at den gikk enda litt dypere inn i tematikken og ble noe mer.

Slavery was a long slow process of dulling.

Vurdering: ★★★★☆


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Havende av Gunstein Bakke

p1130862

Men idet toget tungt og langsomt setter seg i bevegelse igjen, ser hun det så tydelig, at også et landskap er et sted som reiser. Ingen steder er ment å bli værende. Alt vil et annet sted. Alt har et annet sted i seg.

I februar leste jeg bok nummer to i årets leseutfordring. Valget falt på Gunstein Bakkes nyeste roman Havende og krysses av som “en bok som kun har ett ord i tittelen”.

I romanen møter vi Julia Pastrana som ble født i Mexico i 1834. De kalte henne “apekvinnen” og hun reiste rundt i verden sammen med ektemannen som om hun var en sirkusattraksjon . I 1860 har de kommet til Moskva. Julia er gravid og tiltrekker seg dermed enda mer oppmerksomhet enn til vanlig. Fødselen nærmer seg raskt. Nesten hundre år senere har en mann bosatt seg på en søppelfylling i Groruddalen. Der finner han en utstoppet kvinnekropp som pleide å være en av attraksjonene på Lunds tivoli. Noen tiår senere skal Julia endelig få reise hjem. Den gravide journalisten Kira reiser til Mexico i forbindelse med overleveringen av levningene.

I hovedsak forsømmer en livet slik livet disponerer en for å gjøre, og sliter tiden ned slik den i sin tur sliter en selv ned, helt til en til slutt ikke får med seg noe av det som skjer – det som ankommer eller passerer – og rett og slett utgår fra hele strømmen. Og at dette koster lidelse, det er det mulig å forstå, at lidelse må til. For at livet skal være noe som helst.

Havende er en svært velskrevet roman – det kan jeg like gjerne få sagt med en gang. Gunstein Bakke er en dreven og smart forfatter. Språket hans har poetiske trekk samtidig som det er direkte. I Havende skriver han noe omstendelig, men det passer romanen. Det gir den en slags ro som passer historien som fortelles. Karakterene beveger seg sakte gjennom et liv og det blir tydeligere gjennom måten romanen er skrevet på. Både språket og romanen fremstår som tenkendeundrende. Det er både imponerende og krevende. Personlig liker jeg bøker som krever litt av leseren, som ikke gir fra seg alt av historie altfor enkelt. Havende er en slik roman. Den både tar og gir. Den er en opplevelse.

Livet er alt som er, også når det er utenfor rekkevidde.

Romanens handling utspiller seg over tre tidsplan. Alle sentrerer seg rundt Julia Pastrana, en kvinne som ble behandlet som noe mellom menneske og dyr, et menneske som ikke helt fikk plass i den verdenen hun ble født inn i. Det er en sår historie. Den rører ved spørsmål om hva det vil si å være menneske, hva er menneskelig, hva skiller menneskene fra dyrene, hva er vi egentlig? I romanen møter vi mennesker som både stiller disse spørsmålene og som lever disse spørsmålene. Det er utenformennesker, mennesker som mangler en bestemt plass, som ikke finner sin plass. Det er tungt og vondt, men likevel fint. De lever et liv de også, selv om de befinner seg utenfor.

For livet kom fra mørket og våkner i mørket.
Og livet brenner der, i det mørket, skrumper og vokser på samme tid, mens en slange av ild freser seg vei mot en innerste sirkel, en siste utpost, det er bare utenfor kroppen man snakker om ild, men hun kjenner den der, i seg.

Gunstein Bakke skriver som om noe virkelig står på spill. Likevel virker det ikke anstrengt. Det virker så enkelt, samtidig som det er vanskelig. Det er en dobbelthet som er vanskelig å få til, men det kan også være vanskelig å lese. Jeg tror ikke Havende nødvendigvis er en roman som passer for alle, men den er absolutt verdt et forsøk.

For ingen er den samme, ikke engang en selv. Ikke i lengden.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Brief History of Seven Killings

p1130762

“The sun is jumping ship and evening’s coming. But this country needs a good disco.”

Den første boka jeg har valgt lest som en del av leseutfordringen er A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Denne krysser jeg av som “en bok med tall i tittelen”.

Historien, eller historiene, begynner på Jamaica i 1976 da sju bevæpnede menn stormer huset Bob Marley bor i. De skyter mot alt som rører seg, men utrolig nok overlever sangeren angrepet. Mennene som sto bak blir aldri tatt.

Videre i romanen følger vi en rekke ulike karakterer som alle på en eller annen måte er tilknyttet angrepet på Bob Marley. Vi møter lederen i Copenhagen City og gjengmedlemmene hans. Vi møteren lederen av The Eight Lanes. Vi møter en død politiker, sjefen for CIA-kontoret på Jamaica, en journalist fra Rolling Stones, Doctor Love, en narkobaron, diverse informanter, elskere, koner og barn, og en kvinne som ufrivillig blandes inn i det hele.

“I want to say sorry, I’m too busy thinking about how women in 1976 either get herself fucked or fucked over by a man but instead I say,
– Excuse me?”

A Brief History of Seven Killings er en utfordrende roman å lese. Hver karakter har sitt eget språk og sin egen måte å tenke på. Forfatteren bruker dialekter, sosial bakgrunn og tempo som virkemidler for å virkelig gi karakterene sine individuelle særtrekk. Det er for all del imponerende, men jeg må innrømme at det kan være slitsomt å lese. Flere ganger måtte jeg rett og slett stoppe opp og lese ting mange ganger for å forstå ordentlig, og da hjelper det ikke så veldig at flere av kapitlene er ren tekst uten noen form for tegnsetting. Men på tross av at det er vanskelig å lese, fungerer det godt. Det er spesielt imponerende hvordan forfatteren klarer å skrive så konsekvent og gjennomført og hvordan han gjennom språket får frem at karakterene forandrer og utvikler seg. Han får karakterene til å oppleves som levende og som leser føler jeg meg direkte til stede i det som skjer.

“In the ghetto there is no such thing as peace. There is only this fact. Your power to kill me can only be stop by my power to kill you.”

Handlingen i romanen foregår midt i en turbulent og ustabil tid både på Jamaica og i resten av verden. Kapitalisme, sosialisme og kommunisme står i en tilsynelatende evig kamp mot hverandre og dette påvirker alle karakterenes liv. I tillegg handler det om seksualitet, klasseforskjeller, tilhørighet, avhengighet og kultur. Romanen er i stor grad preget av brutalitet og flere scener i boka er så intense at man blir sittende med økende puls. På et tidspunkt våkner blant annet journalisten Alex Pierce av at det sitter en fremmed mann på senga hans. Tankerekkene og hendelsene som følger i minuttene etter at han våkner gikk så inn på meg at jeg hadde mareritt om det natta etter. Så hvis man ikke liker å lese om vold, trusler og drap, er kanskje dette en bok man burde styre unna.

“A cancer is a rebellion, a cell gone rogue against the body with turncoats turning the other way and seducing parts of you to do the same. I will divide your parts and conquer. I will shut down your limbs one by one, and spill poison in your bones because look, there is nothing in me but blackness.”

Marlon James er en smart forfatter. Det er veldig tydelig at han har gjort god research og vet hva og hvem han skriver om. Jeg vil si at A Brief History of Seven Killings er en bok det er veldig verdt å få med seg.

Vurdering: ★★★★☆


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag