Browse Category by Leseutfordring 2017
Boksnakk, Leseutfordring 2017

Leseutfordring 2017: en oppsummering

leseutfordring 2017

Endelig kunne jeg sette det siste krysset og si meg selv ferdig med årets leseutfordring. For meg har det absolutt vært en utfordring. Ikke fordi jeg ikke har lest noe særlig, jeg har lest over hundre bøker i år, men fordi det var utfordrende å ha bestemte kategorier å forholde seg til. Noen kategorier var det enkelt å finne bøker til, mens andre var vanskeligere. Det tok for eksempel lang tid før jeg fant en bok skrevet før 1900 som jeg klarte å lese noe særlig av. Dessuten ble jeg på et tidspunkt litt demotivert og prioriterte bort hele utfordringen til fordel for helt annen lesning.

Bøkene jeg leste:

  1. En bestselger fra 2016:
    Arv og miljø av Vigdis Hjorth
  2. En bok med et navn som tittel:
    Emma av Jane Austen
  3. En bok med rødt omslag:
    The Power av Naomi Alderman
  4. En bok skrevet før 1900:
    A Christmas Carol av Charles Dickens, utgitt i 1843
  5. En bok skrevet før 2000:
    Kindred av Octavia E. Butler, utgitt i 1979
  6. En bok med handling et sted du ønsker å besøke:
    Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir, sted: Island
  7. En bok med tall i tittelen:
    A Brief History of Seven Killings av Marlon James
  8. En bok på mer enn 600 sider:
    A Little Life av Hanya Yanagihara, 720 sider
  9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner:
    Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj
  10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan:
    Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna, oversatt fra finsk
  11. En bok som bare har ett ord som tittel:
    Havende av Gunstein Bakke
  12. En bok som ble publisert det året du ble født:
    Outlander av Diana Gabaldon, utgitt i 1991

Boka jeg likte best

Å velge én favorittbok fra denne utfordringen er vanskelig. Jeg likte Emma av Jane Austen, Kindred av Octavia E. Butler og Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir veldig godt og det er nesten umulig å velge bare én av disse. Likevel er det nok Emma som sitter mest igjen i meg. Jeg tror det er mye fordi jeg leste den samtidig som jeg så Emma Approved på youtube. Det ga boka en ekstra dimensjon og jeg fikk muligheten til å se hvor relevant den fortsatt er i dag.

Boka jeg likte minst

Det er omtrent like vanskelig å velge hvilken bok jeg likte minst, først og fremst fordi ingen av bøkene jeg leste var direkte dårlige. Den romanen som ga meg minst var nok Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det handler først og fremst om at historien føltes litt for distansert og at jeg ikke fikk helt tak på humoren. Jeg forstår godt at mange liker bøker som dette, men det føltes litt som en bok som veldig fort går i glemmeboka.

Å utfordre lesingen

For meg handlet denne utfordringen om å utfordre meg selv som leser. Jeg ønsket å finne frem til bøker jeg kanskje ikke ville funnet frem til ellers og prøve meg på noe nytt. Dette fungerte til en viss grad, men jeg merket raskt hvor mye enklere det var å gå til det jeg kjenner. På samme måte som at det var vanskelig å lese bøker man ble tvunget til å lese på skolen, var det vanskelig for meg å lese bøker jeg bare leste for å kunne sette et kryss på en liste. Det jeg lærte var at det ikke er nok å bare velge en bok jeg ikke ville valgt ellers. Boka må uansett fenge. Jeg kan ikke tvinge meg selv til å lese noe jeg ikke får noe ut av, bare for å gjøre det. Lystlesing er og blir det som er aller viktigst for meg.

Et langt og kort leseår

En annen ting jeg ble bevisst på i løpet av året er at et år både er langt og kort. I januar føltes det som jeg hadde uendelig god tid. For å fullføre utfordringen måtte jeg bare lese én bok i måneden. Null problem, tenkte jeg. Likevel ble det er problem, for jeg endte nemlig med å utsette og utsette lesingen. Jeg tenkte hele tiden «jeg har god tid, jeg tar det senere» og leste heller noe annet. Det førte til at jeg i desember fortsatt satt igjen med fire kategorier jeg måtte krysse av. Å fullføre ble likevel ikke for vanskelig, men jeg lærte hvor viktig det er å prioritere. Neste år skal jeg være strengere med meg selv og aller helst lese en bok til utfordringen hver måned, uten unntak!

Konklusjon

Jeg er så glad for at jeg satte sammen utfordringen og turte å dele den. Dette året har vært mitt beste leseår på alle måter og det er mye fordi jeg har delt og diskutert mer med andre. Man får mer ut av å lese når man deler. Det er spennende å høre andres tanker og se hvor ulikt man kan oppleve de samme tingene. Nå gleder jeg meg til en ny utfordring og et nytt år. Jeg tror det blir mange gode diskusjoner og tanker i facebookgruppa vår og jeg håper at så mange som mulig vil være med.

Deltok du i leseutfordring 2017? Hvordan gikk det for deg?

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.
Jeg dro hjem… Og det var da det begynte…

Siste bok i årets leseutfordring ble Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Den krysser jeg av som «en bok skrevet av en Nobelprisvinner». Svetlana Aleksijevitsj vant Nobelprisen i litteratur i 2015.

Bønn for Tsjernobyl handler om atomkrafteksplosjonen i Tsjernobyl og dens ettermæle. Boka handler om de som ble tvunget til å reise til Tsjernobyl etter eksplosjonen og om de som nektet å reise fra hjemmene sine. Den handler om de som mistet noen og om de som overlevde. Historiene fortelles med de berørtes egne ord og viser hvilke konsekvenser katastrofen hadde og har. Boka stiller dessuten spørsmål ved hva som egentlig skjedde. Var det en ulykke? Var det planlagt? Sabotasje? Og lærte verden egentlig noe av det som skjedde?

I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen.

For meg ble Bønn for Tsjernobyl sterk kost. Historiene som blir fortalt er vonde å lese. Hendelsene og opplevelsene er i utgangspunktet ubeskrivelige, men det blir likevel gjort et forsøk, et forsøk på å gi et slags bilde på noe som er umulig å forestille seg. De sterke historiene kommer rett etter hverandre uten noen form for pusterom. Det opplevde jeg tidvis som veldig slitsomt. Jeg klarte ikke å lese mye om gangen og måtte ofte legge fra meg boka og gjøre noe annet. Likevel tenker jeg at akkurat det er nødvendig. Denne boka skal gjøre vondt.

Historien om Tsjernobyl er viktig for oss alle. Vi vet så altfor lite og det er så mye som har blitt holdt skjult for verden. Bønn for Tsjernobyl var tung lesning nå på tampen av året, men det var absolutt verdt det.

Jeg tror på historien… På historiens dom… Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt…

Vurdering: ★★★

Har du lest Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Christmas Carol av Charles Dickens

A Christmas Carol av Charles Dickens

“Bah,» said Scrooge, «Humbug.”

Ellevte bok i årets leseutfordring ble A Christmas Carol av Charles Dickens. Den krysser jeg av som «En bok skrevet før 1900» for den ble utgitt i 1843.

Ebenezer Scrooge er en hissig og bitter gammel mann som bruker all tiden sin på å jobbe og tjene penger. Å bruke penger og feire jul har han absolutt ikke tid til og ettersom høytiden nærmer seg blir han bare mer og mer sint. En natt i jula får han besøk av en ånd. Fortidens juleånd. Den tar med seg Scrooge tilbake i tid, til hans barndom og ungdomsår. Neste natt kommer nåtiden juleånd som igjen blir fulgt av fremtidens juleånd. Åndene viser Scrooge hva som har vært, hva som er og hva som kan komme til å skje hvis han ikke endrer seg.

Darkness was cheap, and Scrooge liked it.

Selv om jeg aldri har lest boka tidligere, kjente jeg på forhånd historien om Ebenezer Scrooge godt. En gang for lenge siden så jeg en musikaloppsetning av historien og jeg har selvfølgelig sett utallige filmatiseringer. Historien treffer noe i meg. Jeg tror det har noe med at den er så enkel. Den er enkel å følge og enkel å forstå og så veldig tydelig på hva den vil si. Dessuten er den så gjenkjennelig at den passer like godt i dag som den gjorde i 1843. Charles Dickens klarer å si noe om mennesker generelt og det synes jeg er virkelig imponerende.

No space of regret can make amends for one life’s opportunity misused.

A Christmas Carol er julestemning i bokform. Det eneste som skuffet meg var at den var såpass kort, historien rommer så mye at den godt kunne vært lenger, men samtidig passer det korte formatet fint i en travel juletid. Jeg kommer nok til å plukke den opp igjen neste gang jeg trenger litt ekstra julestemning.

Vurdering: ★★★

Har du lest A Christmas Carol av Charles Dickens? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Når konkursen kommer inn gjennom døra, flyr kjærligheten ut gjennom vinduet.

Tiende bok i årets leseutfordring ble Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den krysser jeg av som «en bok som er oversatt fra et språk du ikke kan». Kollektivt selvmord er originalt skrevet på finsk.

Romanen handler om direktør Rellonen som etter sin fjerde konkurs går inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som er i ferd med å henge seg i en bjelke. De to bestemmer seg for å utsette selvmordene til senere og drikker seg gjennom natten. I løpet av natten blir de enig om en løsning. De skal samle alle selvmordskanditatene i landet til et seminar. På seminaret blir en liten gruppe enige om at de skal begå kollektivt selvmord.

At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

På tross av sin dystre tematikk, er Kollektivt selvmord en roman med mye humor og varme. Historien er satt helt på spissen og skrives frem i en stil som minner en del om Erlend Loe. Det at historien settes såpass på spissen, gjør at både historien og karakterene føles ganske karikerte, men akkurat det tenker jeg at fungerer godt i en roman som dette. Paasilinna er god på å kombinere alvor med humor, han sørger for at det aldri blir for mørkt, men passer også på at humoren aldri tar helt over. Balansen i romanen fungerer godt.

Noen mulighet for å overleve kunne ikke Uula love busspassasjerene. Det syntes de var betryggende.

For meg er Kollektivt selvmord en helt grei roman. Det er fint lite avbrekk fra de litt tyngre romanene. Jeg smilte en del mens jeg leste, men ble nok likevel aldri helt revet med. Helt konkret følte jeg på en litt for sterk avstand fra karakterene i tillegg til at skrivestilen ikke helt klarte å engasjere meg. Jeg ble også forvirret av at det var så mange karakterer og navn, jeg klarte aldri helt å skille dem fra hverandre.

Liker du Erlend Loe, liker du sannsynligvis Arto Paasilinna også. De har litt den samme humoren blandet med alvorlige temaer eller eksistensielle spørsmål. Paasilinna klarer fint å ta for seg det tunge temaet selvmord og gjør det både morsomt og interessant. Jeg anbefaler å lese denne boka hvis du er lysten på noe som er litt annerledes.

Men det er alltid en gledesdreper til stede. Uten å spørre om lov begynte frilansservitør Seppo Sorjonen å mimre om Finland. Og det som verre var, minnene om hjemlandet var utelukkende positive.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

A Little Life av Hanya Yanagihara

A Little Life av Hanya Yanagihara

Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it. We all cling to it; we all search for something to give us solace.

Bok nummer ni i årets leseutfordring ble A Little Life av Hanya Yanagihara. Den krysser jeg av som «en bok på mer enn 600 sider» nettopp fordi den er 720 sider lang.

Jude, Willem, Malcolm og JB flytter fra en liten høgskole i Massachusetts til storbyen New York. Der følger vi dem gjennom begynnelsen på karrierer, gjennom mislykkethet og suksess, gjennom forelskelser og brudd, gjennom vennskap og krangler. De fire lever ulike liv, med ulike karrierevalg, men de knyttes likevel sammen av et sterkt vennskap. Romanen følger dem gjennom livet og legger spesielt vekt på Jude og hvordan han lever med sin tragiske og vonde fortid.

Friendship was witnessing another’s slow drip of miseries, and long bouts of boredom, and occasional triumphs. It was feeling honored by the privilege of getting to be present for another person’s most dismal moments, and knowing that you could be dismal around him in return.

A Little Life er en roman som drukner litt i seg selv. Med det mener jeg at den på alle punkter er litt for mye. For det første er den minst hundre sider for lang. Det handler først og fremst om at det er for mange gjentakelser og for mye unødvendig informasjon. Jeg tror historien hadde gjort et sterkere inntrykk på meg hvis den var litt mer konsentrert, litt mer nøktern. Av og til lønner det seg faktisk å holde noe tilbake.

En annen ting jeg ikke helt likte, og følte at ble for mye, var historien til Jude. Det ble rett og slett litt for ekstremt, det var liksom ikke grenser for hvor tragisk livet hans skulle være og det tok heller aldri slutt. Hver gang jeg tenkte at «nå må jeg ha fått vite alt», dukket det opp ny informasjon eller det skjedde noe nytt og forferdelig. Spesielt mot slutten kjente jeg at troverdigheten ikke helt var det der lenger. Forfatteren hadde gått for langt og for meg ble det tydelig at det tragiske ble et grep, heller enn en ærlig fremstilling av Judes liv.

Med det sagt, er det ikke vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange elsker denne romanen. Den er utrolig godt skrevet. Språket og fortellerteknikken til Yanagihara er i en klasse for seg selv. Hun kjenner karakterene sine ut og inn og gir dem liv på en måte som virker helt uanstrengt. Jeg likte spesielt godt måten hun beskrev forholdene mellom de ulike karakterene på. Vennskapene deres føltes realistiske, med både oppturer og nedturer. Dessuten klarte hun fint å vise ettervirkninger av å bli misbrukt og hun fikk frem psykisk sykdom på en god og troverdig måte.

Harold sighs. “Jude,” he says, “there’s not an expiration date on needing help, or needing people. You don’t get to a certain age and it stops.

Jeg hadde veldig lyst til å like A Little Life like godt som «alle andre», men jeg fikk det rett og slett ikke til. Det er for all del en god bok, men det var for mye som irriterte og skurret til at jeg helt falt for den. Jeg kunne ønske at forfatteren hadde holdt litt mer tilbake og gitt både leseren og boka muligheten til å puste. Likevel er ikke dette en roman jeg angrer på å ha lest. Jeg er veldig glad for å ha kommet meg gjennom den og anbefaler alle å i alle fall gi den en sjanse.

All the most terrifying ifs involve people. All the good ones do as well.

Vurdering: ★★★☆☆

Har du lest A Little Life av Hanya Yanagihara? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

The Power av Naomi Alderman

The Power av Naomi Alderman

It doesn’t matter that she shouldn’t, that she never would. What matters is that she could, if she wanted. The power to hurt is a kind of wealth.

Bok nummer åtte i årets leseutfordring ble The Power av Naomi Alderman. Den krysser jeg av som «en bok med rødt omslag».

I The Power oppdager plutselig unge jenter at de har evnen til å sende ut elektriske støt fra hendene sine. Evnene kommer fra et nytt organ som har blitt til som et resultat av et forsvarsprosjekt fra andre verdenskrig. Plutselig er det ikke lenger menn som har makten, de har mistet det fysiske overtaket, og det får store konsekvenser for hele verden.

Nothing special has happened today; no one can say she was more provoked than usual. It is only that every day one grows a little, every day something is different, so that in the heaping up of days suddenly a thing that was impossible has become possible. This is how a girl becomes a grown woman. Step by step until it is done.

The Power er en brutal bok. Den legger ikke skjul på at med makt kommer utøvelse av makt. Den kvinnelige delen av befolkningen har mye å ta igjen, mye de vil endre på. Da de endelig får makten til å gjøre det de vil, griper de muligheten. Plutselig må menn underkaste seg. Kvinnene kan jo overfalle dem når som helst, hvor som helst. Menn kan aldri føle seg helt trygge. Å snu opp ned på kjønnsrollene på denne måten er ganske typisk for feministisk litteratur, men Alderman klarer likevel å gjøre det på en ny måte. Alle kvinner i dagens samfunn vil kjenne seg godt igjen i de følelsene menn i The Power føler på.

When he walked past a group of women on the road – laughing and joking and making arcs against the sky – Tunde said to himself, I’m not here, I’m nothing, don’t notice me, you can’t see me, there’s nothing here to see.

The Power er en veldig interessant bok. Naomi Alderman forteller på en smart og annerledes måte. Hun får frem gode poenger uten at det føles påtatt. Likevel satt jeg av og til med følelsen av at dette blir litt for mye, litt for brutalt. Er fysisk styrke virkelig den eneste forskjellen på menn og kvinner? Ville maktskiftet skjedd så raskt, så plutselig? Ville kvinner utøvd makt på samme måte som menn? Hvor er nyansene, hvor er de som ikke kaster seg over makten? Det føltes kanskje litt for simpelt, litt for generaliserende, selv om dette selvfølgelig understreker Aldermans poenger.

One of them says, ‘Why did they do it, Nina and Darrell?’
And the other answers, ‘Because they could.’
That is the only answer there ever is.

Jeg tror alle har godt av å lese The Power av Naomi Alderman. Det er en bok som peker på en ubalanse vi alle lever med, men som mange, kanskje spesielt menn, sjelden tenker på. The Power handler om makt. Hvem har makt, hvorfor har de den, og hvilken betydning har denne makten? Hva skjer når makten flyttes til noen andre? For meg er nok konseptet mer interessant enn selve handlingen, men det er definitivt en roman jeg kommer til å tenke mye på i ettertid.

Vurdering: ★★★★

Har du lest The Power av Naomi Alderman? Hva synes du?


Andre som er med på leseutfordringen:

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Outlander av Diana Gabaldon

Outlander av Diana Gabaldon

Bok nummer sju i årets leseutfordring ble Outlander av Diana Gabaldon. Den krysser jeg av som «en bok som ble publisert det året du ble født», for den ble nemlig publisert i 1991.

En reise i tid

Claire og Frank har vært gift i mange år, men på grunn av krigen har de vært fra hverandre mer enn de har vært sammen. For å komme nærmere hverandre igjen, drar de på sin andre bryllupsreise, denne gangen til Skottland. Der blir Frank opphengt i å forske i sin egen slektshistorie mens Claire kjeder seg og begynner å undersøke det skotske plantelivet. En dag ender hun opp ved en stensirkel der lokalbefolkningen fortsatt utfører eldgamle ritualer. Plutselig skjer det noe ingen kunne ha forutsett. Claire tar på en av steinene i sirkelen og plutselig er ikke året 1945, men 1743. Claire har reist i tid.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Not all those who wander are lost

Hvis du er en av de som ikke likte Ringenes Herre fordi «de gikk så mye», bør du kanskje styre unna Outlander. Claire er nemlig på reisefot omtrent like mye som Frodo og Sam. Hun oppholder seg sjelden lenge på et og samme sted før hun må reise avgårde igjen, på flukt. Hun sitter riktignok ofte på en hest, men det er likevel den endeløse reisingen som er i fokus. Slik får Claire oppleve Skottland anno 1743, ved å reise fra sted til sted med en fiende i hælene. Det er tidvis intenst, tidvis stillestående. Variasjonen fungerer, men jeg opplevde den likevel som ganske krevende. Outlander er på mange måter en tunglest bok.

You can look across the limitations of your own life, and see that they are really nothing. In that moment when time stops, it is as though you know you could undertake any venture, complete it and come back to yourself, to find the world unchanged, and everything just as you left it a moment before.

Den harde kjærligheten

I 1743 møter Claire Jaime Fraser. Jaime er en kjekk skotte med rødlig hår og en kropp som har gjennomgått all tenkelig smerte. Han er en sta og egenrådig person, men det tar likevel ikke lang tid før Claire faller for ham. Kjærligheten mellom de to vokser raskt, men den er likevel ikke uten problemer. Claire er allerede gift, med Frank som fortsatt lever i 1945, Jamie er ettersøkt av den britiske hæren, og de to er dessuten til tider dypt uenige om hvordan et ekteskap skal være.

Oh, aye, Sassenach. I am your master . . . and you’re mine. Seems I canna possess your soul without losing my own.

Claire lengter hjem til sin egen tid og da hun plutselig får sjansen til å stikke av, gjør hun det. Hun kommer riktignok ikke langt før noen får tak i henne og Jaime må risikere livet for å redde henne. Som straff for at Claire stakk av, slår Jaime henne sanseløs. Hun gjorde ikke som hun fikk beskjed om, hun fortjener å bli straffet, er forklaringen hans. Akkurat dette er det mange som har kritisert boka for. Er det greit å skrive dette bare fordi «det var sånn det var», eller ville det vært mer riktig av Gabaldon å «pynte på det»? Personlig tenker jeg at det finnes en mellomting og at Gabaldon til tider drar det litt for langt. Det blir litt for brutalt, litt for voldelig. Jeg hadde rett og slett vanskelig for å akseptere Jaime etter at han banket opp Claire uten noen særlig anger.

En krevende roman

Outlander er en spenningsroman, en kjærlighetsroman, en historisk roman. Den er en roman som omfatter mye og dessuten bare bok nummer én i en lang serie. Jeg likte den godt, men jeg er likevel usikker på om jeg kommer til å lese videre. Boka var nok litt i lengste laget for meg. Jeg blir frustrert av å bruke over en måned på én bok. Det føltes på en måte ikke som nok til å kreve så mye tid som den gjorde. Likevel må jeg jo innrømme at jeg er nysgjerrig på hvordan det går med Claire videre.

After all, I thought, what were days and weeks in the presence of eternity?

Vurdering: ★★★★

 


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • Karoline • Camilla • Astrid Therese • Barbro • Thea• Valona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

P1140316

Han ga meg jakken sin i tillit fordi vi en gang hadde sittet tett sammen med søstrene våre i baksetet på en bil.

Bok nummer seks i årets leseutfordring ble Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Den krysser jeg av som «en bestselger fra 2016».

Bergljots foreldre vil at arven skal fordeles likt mellom deres fire barn, men de to hyttene de har på Hvaler, de skal de to yngste døtrene ha. De to døtrene har tatt seg av både stedet og foreldrene i mange år, så derfor mener foreldrene at det både er riktig og naturlig at hyttene skal gå til dem. Men det finnes altså to barn til. De har delvis brutt med familien og bærer på tunge minner og mørke hemmeligheter. Etter at faren dør, ønsker Bergljot at hennes historie skal bli kjent, en gang for alle.

Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er ganske kjedelig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt et menneske lenge, også om det er et ganske kjedelig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.

Arv og miljø har blitt mye omdiskutert i media og har fenget utrolig mange lesere. Det store engasjementet finnes det nok mange grunner til, men først og fremst tror jeg det handler om gjenkjennelse. De aller fleste kan kjenne seg igjen i situasjonen i denne romanen. Den handler om konflikter mellom nære relasjoner og om hvordan man opplever sin egen virkelighet. Bergljot ble misbrukt som barn, det er hennes historie, men hva skjer når historien hennes benektes? Når hun mer eller mindre blir tvunget til å holde opplevelsene sine for seg selv? Hva skjer med en familie som utenfra virker normal, men som er fylt med uenighet og fornektelse?

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Arv og miljø er en sterk roman å lese. Den er skrevet assosierende og gjentagende, noe som forsterker hovedpersonens vanskelige situasjon. Hun får ikke minnene og konflikten ut av hodet, det er der hele tiden og gjentas og gjentas. Hun vil glemme, men kan ikke gjøre annet enn å huske. Hun vil løsrive seg, men henger fast, kommer seg ikke avsted. Det er nesten klaustrofobisk å lese, man kommer så langt inn, det blir så nært. Bergljot er fanget av sin egen fortid.

Det vanskelige er når begge parter er offer og identifiserer seg med offerrollen og trenger den og bruker den for hva den er verdt og ikke vil gi den opp.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne romanen er godt likt av så mange, men jeg kan likevel forstå de som ikke liker den like godt. Skrivestilen er til tider tung, jeg merket selv at jeg ble utålmodig og ønsket at romanen skulle komme til poenget heller enn å gjenta det samme enda en gang. Jeg syntes også at drømmene og psykoanalysen var litt malplasserte, ikke nødvendigvis fordi det var dårlig, men fordi det føltes litt likegyldig eller til og med påtatt. Alt i alt likte jeg riktignok romanen godt. Det er en historie som sitter igjen, som man kommer til å fortsette å tenke på lenge etter at boka er satt tilbake i hylla. Og helt ærlig: det er helt likegyldig om denne romanen er biografisk eller ikke, innholdet står like sterkt uansett.

Nora hadde styrken, Nora dro, men Nora var ikke virkelig, Nora var en manns ide.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir

P1140223

Du mistet ganske riktig deg selv, men slutt å prøve å finne deg selv igjen. Det går aldri bra. Finn heller en annen og ny Karitas.

Bok nummer fem i årets leseutfordring ble Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir. Den krysser jeg av som «en bok med handling et sted du ønsker å besøke». Handlingen i Karitas foregår på Island og det er et sted jeg virkelig har lyst til å besøke en dag!

Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk på Island tidlig på 1900-tallet. Det er trange kår for familien, men moren er likevel fast bestemt på at barna skal få utdannelse. For at det skal bli en realitet, må familien flytte til den andre siden av landet. Der møter Karitas ved en ren tilfeldighet en kvinne som skal forandre alt. Denne kvinnen ser på Karitas’ mange tegninger og bestemmer seg for å lære den unge jenta å tegne og male. Senere betaler hun også for at Karitas skal få gå på kunstskole i København. Livet ser ut til å smile for det unge talentet, men å være kvinnelig kunstner i en tid der hardt arbeid står sterkest, viser seg å være vanskelig. Enda vanskeligere blir det da Karitas møter fiskeren Sigmar og blir gravid.

Kvinner kan ha dårlige dager, og da skåner de ingen, minst av alt dem de er glade i.

Karitas er en historisk roman om en kvinne som møter all tenkelig motstand. Kristín Marja Baldursdòttir skildrer dette livet på en veldig sterk måte. Hun skriver med en poetisk tone samtidig som det aldri blir for emosjonelt, for følelsesladd. Det er til tider en kald, nesten kynisk tilnærming til beskrivelsen av Karitas’ liv. Denne dobbeltheten gjør at man får et nært, men samtidig nyansert blikk på det som skjer. Jeg synes det skaper en troverdighet som ikke hadde vært der i like stor grad hvis romanen var skrevet annerledes.

Vi har kurs mot døden fra vi blir født, og det kan du ikke gjøre noe med, like lite som jeg. Men vi har da lov til å gråte når vi mister noe, det bestemmer vi selv.

Boka handler om det å være kunstner. Den handler om å finne sin egen retning i livet og oppleve at den veien likevel ikke er så lett å følge. Det er en sterk skildring av et liv som ikke går slik man ønsker. Det er tungt, til tider kanskje for tungt. Kanskje mangler historien noen nyanser, kontraster, eller kanskje den er akkurat slik den bør og må være. Jeg tror den i alle fall klarer å sette ord på hva det vil si å ville noe sterkt uten at man helt klarer å oppnå det. Kanskje sier den noe om at viljestyrke ikke alltid er nok.

Det er også en bevegelse i meg. En liten glød, som venter på å komme til live. Det er ikke de store begivenhetene som forandrer verden, men hverdagslige ting og usagte ord.

Er Karitas en perfekt roman? Kanskje ikke, men det er en roman som fester seg. Den traff meg uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror det handler litt om gjenkjennelse, litt om fascinasjon, litt om frykt. Det er en bok som setter i gang mange tanker, samtidig som den forteller en interessant og spennende historie. Jeg likte den godt, mye bedre enn jeg hadde forventet på forhånd.

Lyset der var bedre enn noe annet sted, det kom fra himmelen, havet, isbreen, det var som om hun var badet i lys året rundt, og når lyset var i øynene og sjelen hennes, kunne ingen skygger nå henne.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Boksnakk, Leseutfordring 2017

Emma av Jane Austen

P1140177

Emma Woodhouse, handsome, clever and rich, with a comfortable home and happy disposition, seemed to unite some of the best blessings of existence; and had lived nearly twenty-one years in the world with very little to distress or vex her.

Bok nummer fire i årets leseutfordring ble Emma av Jane Austen. Den krysser jeg av som «en bok med et navn som tittel».

Emma Woodhouse har gjort det til sin oppgave i livet å spleise menneskene rundt seg. Hennes siste suksesshistorie handler om bestevenninnen og guvernanten, Miss Taylor, som akkurat har giftet seg med Mr. Weston. Selv om Emma er fornøyd med å ha spleiset de to, blir hun fort ensom etter at venninnen har flyttet ut. Derfor forbarmer hun seg over unge, foreldreløse Harriet Smith. Harriet blir Emmas nye prosjekt. Dessverre for både Emma og menneskene hun prøver å hjelpe, er det ikke alltid Emmas velmenende råd egentlig er så gode.

A woman is not to marry a man merely because she is asked, or because he is attached to her, and can write a tolerable letter.

Emma er ikke en spenningsroman. Handlingen foregår i en liten og rolig by der hver dag er ganske lik den forrige. Spenningen i romanen foregår først og fremst mellom karakterene. Jane Austen har en helt spesiell evne til å skape karakterer og beskrive forholdene dem imellom. Emma er full av ulike personligheter og det er både interessant og morsomt å se hvordan de forholder seg til hverandre. Noe av det jeg kanskje liker aller best med denne romanen, er humoren og at ting blir satt på spissen, uten at det blir for mye.

But I never have been in love; it is not my way, or my nature, and I do not think I ever shall.

Emma Woodhouse er bortskjemt og selvsikker. Hun er et menneske det er lett å mislike, lett å tenke at det blir litt mye av. Likevel blir man glad i henne. Hun gjør mange feil, feilberegner og misforstår, men hun lærer av feilene sine. Hun skjønner når hun har gjort noe galt og er ikke redd for å ta konsekvensene av det. Utviklingen hennes gjennom romanen er enorm og jeg likte godt å følge med på hvordan hun endret seg, hvordan hun fortsatte å være seg selv, men modererte seg etter de retningene livet tok.

18405706_10158885779865727_1562665078_o

Emma ble utgitt i 1815 og er derfor skrevet på en måte som skiller seg ganske mye fra dagens samtidslitteratur. Det går litt sakte og det er til tider litt vel mange detaljer og litt mye prat. Jeg innrømmer gjerne at jeg av og til skumleste visse partier. Men med det sagt, Emma er en roman som holder seg utrolig godt. Historien kunne like gjerne foregått i dag som tidlig på 1800-tallet. Beviset for det finner vi blant annet i filmen Clueless (som er løst basert på romanen) og youtubeserien Emma Approved. Sistenevnte ble veldig viktig for meg under min lesning. Å følge den moderne youtubeversjonen av Emma samtidig som jeg leste romanen, ga meg utrolig mye. Jeg forsto mer og fikk mange spennende innfallsvinkler helt gratis. Jeg anbefaler virkelig å lese Austen på den måten (hvis du ikke vil lese Emma, finnes The Lizzie Bennet Diaries som er en tolkning av Pride and Prejudice, den er enda bedre enn Emma Approved, synes jeg.).

It is very unfair to judge of anybody’s conduct, without an intimate knowledge of their situation.

Emma er en god roman som rommer mye. Den handler om mennesker, om hvordan vi omgås hverandre, hvordan vi tolker hverandre, hvordan vi feiler og hvordan vi lærer av våre feil. Det er en roman for rolige dager, en roman man kan forsvinne inn i og en roman man lærer av.

Human nature is so well disposed towards those who are in interesting situations, that a young person, who either marries or dies, is sure of being kindly spoken of.

Vurdering: ★★★★☆


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag