Browse Category by Skriving
Skriving

Skriveprosessen: Er historien din verdt å fortelle?

Skriveprosessen

Du har kommet i gang. Du har satt deg ned, begynt å skrive. Så kommer usikkerheten. Hvorfor skriver jeg dette? Er det noen som kommer til å ville lese det jeg skriver? Er det noen vits i å fortsette? Hva skal til for at akkurat min historie er god nok?

Skjer det en endring?

Hvis du lurer på om historien din er verdt å fortelle, er det først og fremst ett spørsmål du bør stille: Skjer det en endring? Er det noe som endrer seg fra første til siste side? Akkurat hva denne endringer er, om det er en indre endring i en av karakterene eller en ytre endring i omgivelsene, er ikke så viktig, men noe må være annerledes når handlingen er over. Det må ha skjedd en utvikling.

Hva er konflikten i historien din?

For at det skal skje en endring, bør historien din inneholde et problem eller en konflikt som skal løses. Dette er som regel selve utgangspunktet for historien din, det du bygger videre fra. Noen ganger er det noe helt enkelt. Kanskje du skriver om en mann som har kjærlighetssorg og konflikten er hvordan han skal komme over denne sorgen? Eller kanskje du skriver om en krig der konflikten ligger i om det gode vil seire over det onde? En god konflikt er selve livskraften i historien din. Sørg for at denne konflikten føles viktig.

Hva betyr historien for deg?

Det kommer alltid tydelig frem i en tekst hvis den som skriver virkelig brenner for det han eller hun skriver om. Derfor er det veldig viktig at det du skriver betyr noe for deg. Historien må føles viktig, det må føles som om det du forteller er noe du virkelig få fortalt. Hvis det du skriver om er viktig for deg, vil det sannsynligvis også få en betydning for andre. Sett deg ned og tenk over hva historien din betyr for deg og hvorfor det er viktig for deg å få fortalt den. Hvis du ikke bryr deg, hvorfor skal noen andre gjøre det?

Hva vil du at historien din skal bety for en leser?

Lesere vil alltid tolke, alltid forstå, en historie på forskjellige måter. Det er ikke alltid at det du ønsker å formidle, er det leseren faktisk oppfatter. Likevel kan du gjøre ditt for å sørge for at ditt budskap kommer så tydelig frem som mulig. Mens du skriver, prøv å være bevisst på hvordan du ønsker at teksten din skal oppfattes. Tenk over tolkningsmulighetene og se historien din utenfra. Du kjenner historien du forteller ut og inn, det gjør ikke leseren. Det er du som må sørge for at budskapet kommer frem, det er du som må jobbe for at historien din får den betydningen du ønsker.

Har du det gøy når du skriver?

Det er ikke alt med skriveprosessen som er like gøy, men hvis du plutselig merker at det å skrive historien din først og fremst er et ork, bør du kanskje tenke deg litt om. Det skal være gøy å skrive. De gode historiene er de som blir skrevet av en engasjert forfatter. Du må bry deg om det du skriver. Historien din må brenne inni deg, du må virkelig ønske å få den ut. Hvis du bare skriver for å skrive, ikke fordi du vil skrive, kommer leseren til å merke det. Det at du koser deg med å skrive historien din, er viktigere enn alt annet.

Tvil er en del av skriveprosessen

Uansett hvor god historien din er, kommer du på et eller annet tidspunkt til å tvile på den. Når man jobber med noe over lang tid, når man endrer, justerer og redigerer det samme om og om igjen, er det helt naturlig at tvilen kommer. Bruk tvilen til å være kritisk og til å gjøre historien din bedre.

Hva tenker du at skal til for at en historie er verdt å lese?

Skriving

Skriveprosessen: Hvordan komme i gang

skriveprosessen. foto: Parker Byrd

Noe av det som kan være aller mest vanskelig når det gjelder skriving, er nettopp det å komme i gang. Hvor skal man begynne? Hvordan begynner man? Må man skrive kronologisk eller kan man skrive slutten først? Hvordan vet man i det hele tatt om historien man tenker på er verdt å fortelle?

Skriv

Det er ganske åpenbart: For å komme i gang med en tekst, en historie, en roman, må du begynne å skrive. Det nytte ikke å bare tenke på å skrive eller å si at du skal skrive. Du må faktisk gjøre det. Sette deg ned, finne frem et tomt dokument, taste inn de første ordene. Skriv.

Begynn med et bilde

Historiene jeg skriver starter som regel spontant. Jeg får gjerne et ganske enkelt bilde i hodet. En situasjon, en karakter. Noe jeg kan ta utgangspunkt i. Det er ikke alltid begynnelsen på en historie, men gjerne heller noe som skjer først langt inn i eller til og med på slutten av historien.

Jeg begynner altså med dette ene bildet. Jeg skriver ut scenen, beskriver hva karakteren tenker, får ned alt jeg kan om akkurat denne ene ideen. Etter at jeg er ferdig med det, kan jeg fortsette. Hva skjedde før denne scenen? Hvordan havnet karakterene akkurat der? Hva skjer etterpå? Så bygger jeg videre helt til jeg har en fullstendig historie, med begynnelse, midtdel og slutt.

Planlegg

Kanskje er du en planlegger? Kanskje må du skrive ned hele handlingsforløpet i for eksempel stikkordsform før du kan begynne å skriver ordentlig? Dette kan du gjøre så generelt eller detaljert som du selv vil, men pass på at du ikke planlegger så mye at du føler deg ferdig med historien før du har begynt å skrive. Planlegging er viktig for mange og kan ofte være lurt, men ikke brenn deg på å planlegge for mye. Da bærer ofte også selve teksten preg av å være oppramsing (“Så skjedde det, så skjedde det, så skjedde det osv…”).

Tenk

En stor del av skriveprosessen, foregår ikke på papiret. Det høres kanskje rart ut, men en stor del av det å skrive, er å ikke skrive. Du må tenke. Historien du vil fortelle må vokse frem i hodet ditt. Hvis du står fast, har skrivesperre og ikke kommer videre, kan det ofte lønne seg å bare legge hele teksten til side og gjøre noe helt annet. Sannsynligvis vil historien fortsette å surre i bakhodet og når du setter deg ned for å skrive igjen litt senere, vil det være enklere. La historien modnes heller enn at du presser den frem.

Det finnes ingen fasit

Noe av det beste med å skrive skjønnlitterært, er at du har muligheten til å skape alt selv. Historien du skriver blir til nettopp mens du skriver den. Du skaper verdenen karakterene dine lever i. Du bestemmer om det finnes drager, om kvinnene har makten eller om gresset er rødt. Så lenge du passer på at historien og verdenen din har en indre logikk, er det veldig vanskelig for deg å gjøre feil. Alt skapes nemlig av deg.

Test ut forskjellige vinkler

Har du utgangspunktet til en historie klart i hodet, men vet ikke helt hvordan du skal få det frem? Kanskje du sitter fast fordi du ikke klarer å bestemme deg for hvordan du skal fortelle? Da kan det kanskje være lurt å prøve å skrive den samme historien på flere forskjellige måter. Foregår handlingen i nåtid eller i fortid? Hvem er det som forteller det som skjer? Hvor mye vet fortelleren? Skriv flere ulike versjoner av den samme scenen, les gjennom alle, og bestem deg for hva du liker best. Så kan du gå videre.

Er historien din verdt å fortelle?

En ting som stopper mange fra å skrive, er tvil. Er historien din verdt å fortelle? Kommer noen til å ville lese den? Klarer du å fortelle den på riktig måte? Jo mer man tenker på det, jo mer vokser tvilen. Hvorfor skal man bruke så mye tid på å skrive noe som kanskje ingen kommer til å ville lese? Svaret, tenker jeg, er at en historie alltid er verdt å fortelle. Kanskje skriver du den bare for deg selv, kanskje kommer ingen andre til å lese den, men hva så? Prøv å finne verdi i skriveprosessen, tenk på alt du lærer, tenk på hvordan du utvikler deg. Den eneste måten å bli god på å skrive, er ved å skrive. Så skriv, skriv til du får krampe i fingrene, og ikke tenk så mye på resultatet før senere.

Har du noen gode tips for hvordan man kan komme i gang med skriveprosessen?

Les mer om min skriving her eller sjekk ut kategorien skriving.

Skriving

Å skrive en roman

Å skrive en roman. Foto: nick morrison

Jeg skriver en roman. Det er ikke sikkert det noensinne blir en publisert roman, men for å motivere meg selv, gjøre det mer virkelig, mer alvorlig, må jeg kalle det en roman. Jeg skriver en roman. Jeg håper at det en dag skal bli en bok noen vil lese.

Den fysiske skrivingen, altså det å fysisk trykke ned bokstavene på tastaturet, eller skrible med en penn på papir, er kanskje det som tar aller minst tid. Det virkelige arbeidet, det som tar uendelig lang tid, er alt det andre. Det er mye tenking, mye planlegging, men det er også mye pirkearbeid, mye stryking, mye omskriving. En setning jeg var fornøyd med i dag, kan være helt helt feil i morgen, og så må den skrives om, redigeres, kanskje til og med slettes helt.

Jeg har mange romaner i hodet samtidig, mange historier jeg gjerne skulle fortalt, men de siste snart to årene, har det først og fremst vært én historie jeg har fokusert på. Førsteutkastet skrev jeg i desember 2015 etter at vi fikk det som oppgave på forfatterstudiet. “Skriv en roman” var oppgaven. Vi fikk litt over en måned på oss. Jeg brukte i overkant av tre uker. Skrev omtrent førtifire tusen ord.

Etter at jeg leverte oppgaven en gang i januar i fjor, har mye endret seg, både i romanen og i mitt eget liv. Alt jeg opplever, alt jeg lærer og erfarer, påvirker skrivingen min. Jeg har vokst, karakterene mine har vokst med meg, og jeg håper at historien jeg forteller har vokst, blitt noe mer enn den var.

Jeg nærmer meg slutten på utkast nummer to. Det har tatt omtrent et og et halvt år å skrive historien min for andre gang. Denne gangen er sidesprangene færre, jeg har strammet inn og trukket ut. Kanskje har jeg funnet en tydeligere retning, tatt det hele til et nytt nivå. Kanskje har hele teksten mistet noe, kanskje har jeg gjort helt feil, tenkt helt feil. Det er enda ingen som har fått lese noe fra utkast to, så hvem vet?

Jeg nærmer meg femti tusen ord. Det er målet. Det første målet. Etter det må jeg gå videre mot neste mål. Et tredje utkast, kanskje et fjerde. Skrive om, redigere. Fortsette. En dag sitter jeg kanskje med boka i hånda, men det er fortsatt en lang vei igjen å gå før jeg har kommet dit.

Et spørsmål: vil dere lese mer om skriveprosess og skriveerfaringer?

Skriving

Skrivetips: 7 tips for å bli en bedre skribent

jan-kahanek-184676 skrivetips

Skrivetips 1: Finn deg sjæl

Er du en planlegger eller må historiene dine bli til mens du skriver? Skriver du best om morgenen, midt på dagen, på kvelden eller midt på natta? Hvor skriver du best? Trenger du musikk eller stillhet? Lys eller mørke? Du må “finne deg sjæl” som skriver. Bli bevisst på hvem du er, hva du vil og hva du kan. Sannsynligvis skriver du både mer og bedre under de rette omstendighetene.

Skrivetips 2: Skriv for deg selv

Ikke skriv for å bli rik. Ikke skriv for å bli berømt. Hvis du skriver for skrivingens skyld, kommer det sannsynligvis også tydelig frem i tekstene du skriver. Engasjement smitter, skriveglede gir leseglede. Skriv fordi det er noe du liker å gjøre, ikke fordi det er noe du føler du må.

Skrivetips 3: Skriv hver dag

Om det så bare er snakk om én setning – skriv noe hver dag. Bruk ordene dine. Hold den delen av hjernen din som skriver aktiv.

Skrivetips 4: Skriv dårlig

Ingen skriver bra hele tiden. Lær deg å fortsette å skrive selv om du vet at det du skriver er dårlig. Gi deg selv lov til å ikke alltid være god. Husk at de beste tekstene uansett først blir gode i etterarbeidet.

Skrivetips 5: Lær deg å ta imot kritikk

Det er viktig å være bevisst på hvordan det du skriver oppleves av andre. Derfor kan det være veldig lurt å la andre både lese og kritisere tekstene du skriver. Husk at kritikk av skrivingen din og tekstene dine ikke er kritikk av deg som person. Ikke ta kritikk personlig, men lær deg å ta til deg den kritikken som er konstruktivt og lær av feilene du gjør.

Skrivetips 6: Ta sjanser

De beste skriverne er de som risikerer noe, de som tør å ta en sjanse. De som bryter regler, konvensjoner og forventninger. Gjør noe ingen forventer. Det finnes ingen fasit for skriving, så bare prøv deg frem og vær modig nok til å hele tiden prøve noe nytt. Hvis det ikke blir bra, kan du jo bare slette teksten og prøve igjen.

Skrivetips 7: Skriv og les mye

Dette er det ene tipset som aldri kan sies for ofte. For å bli god til å skrive må du selvfølgelig skrive mye, men du må også lese mye. Det er utrolig hvor mye hjernen din tar til seg når du leser, du lærer hele tiden, både hva du bør gjøre og hva du bør styre unna. Prøv også å både skrive og lese variert, sånn at du ikke setter deg fast i det samme sporet.

Vil du ha flere tips? Sjekk dette innlegget!

Skriving

Tips til skjønnlitterær skriving

photo-1434030216411-0b793f4b4173 (1)

Jeg er ingen ekspert på skriving, men jeg har gått på forfatterstudiet i Bø og har skrevet historier siden jeg lærte å skrive, så jeg kan kanskje litt. Her er noen enkle tips jeg har samlet opp i løpet av min tid som skrivende.

Det tekniske og det formelle

Oppsett
Begynn med et ryddig dokument. Før du begynner å skrive kan det være lurt å velge skrifttype, skriftstørrelse og linjeavstand. Det kan også være lurt å stille inn størrelsen på margene. Noen skriver bedre hvis ting er litt kaotiske, men selv har jeg erfart at det er mye lettere å komme i gang og føle at jeg gjør noe ordentlig hvis dokumentet ser ryddig ut.

Tips! På forfatterstudiet brukte vi skrifttypen Times New Roman, skriftstørrelse 16 og 1.0 linjeavstand. Vi hadde også marg på 4,8 øverst og nederst og 4,4 på høyre og venstre side. Dette oppsettet blir ganske likt det man finner i ferdig trykte romaner (bortsett fra skriftstørrelsen som kanskje er litt i største laget, 12 eller 14 fungerer også fint (jeg bruker 14.)).

Grammatikk og tegnsetting
Lær deg den grunnleggende grammatikken. Sørg for at du kan reglene for og/å, da/når, for/får, hvor du skal sette komma osv. Noe av det som er fint med skjønnlitterær skriving er at det er du selv som har kontrollen. Du har lov til å bryte grammatikkregler så lenge du har en god begrunnelse for det. Selv har jeg for eksempel aldri egentlig lært meg kommareglene og tar det heller litt på feelingen. Jeg setter komma der det er riktig for meg, der jeg vil det skal være en liten pause. Men med det sagt, du kommer neppe til å få utgitt en bok hvis du avskriver alt av rettskrivning. Husk at du må ha en god grunn hvis du bryter regler de aller fleste er enige om. Det viktigste av alt er uansett at du er konsekvent. Gjør deg kjent med reglene du vil bruke og følg dem gjennom hele teksten.

Tips! Skaff deg en grammatikkbok (for eksempel Språkets mønstre) som du kan bruke som oppslagsverk. Det finnes også mange gode ressurser på nettet, for eksempel hos Språkrådet.

Skjermbilde 2017-04-19 kl. 13.01.30

Den kreative skriveprosessen

Stedet
Hvis du er usikker på hvor du skal begynne, begynn med STEDET eller ROMMET. I førsteutkastet kan du gjerne beskrive stedet karakteren(e) befinner seg på i detalj. Beskriv alt akkurat slik du ser det for deg. Da får du et enda tydeligere bilde av rommet. Senere kan du gå tilbake og fjerne det som er uvesentlig. De aller fleste som leser har allerede et bilde i hodet når du skriver at noe for eksempel foregår i en stue eller i en skog, så det viktigste å legge til detaljer som er spesielle for akkurat det stedet din handling foregår i. Fokuser på det som er unikt med akkurat din setting, for eksempel farger, lysforhold og spesielle objekter.

Tips! Velg tre spesielle holdepunkter. For eksempel: det gule bordet, den tomme bokhylla og hvordan lyset treffer den ene veggen når sola er i ferd med å gå ned. Tre detaljer er lett for leseren å huske og gir klare og enkle bilder i hodet.

Forteller og synsvinkel

Forteller vs. forfatter
Vær klar over skillet mellom fortelleren og forfatteren. Du er forfatteren, men du er ikke fortelleren. Fortelleren er fiksjon. Skillet trenger ikke å være stort, men det er et skille der. Vær bevisst på hvem fortelleren er og hvor h*n forteller fra. Fortelleren trenger ikke å ha samme holdning som forfatteren, ofte er fortelleren vidt forskjellig fra deg selv.

Synsvinkel/perspektiv
Hvem forteller? Hvilken rolle har den som forteller? Er h*n en del av historien eller ikke? Hvor mye vet h*n, hva vet h*n ikke? Disse spørsmålene er det viktig at du har svar på og at du forholder deg konsekvent til når du skriver. Hvis synsvinkelen skifter uten grunn og uten at det er tydelig nok, vil du bare forvirre leseren. Det har ingen hensikt å forvirre leseren unødvendig hvis det ikke har en funksjon. Bestem deg for hvem som forteller og hvilken posisjon det fortelles fra. Hold deg til det har bestemt.

Henvendelse
Hvem skriver du til og for? Det er ikke så lett å vite på forhånd hvem som kommer til å lese det du har skrevet, men det er likevel viktig å ha en leser eller flere lesere i tankene. Mange skrivere har en idealleser, en spesifikk person, som de skriver til. Det kan være moren din eller læreren din eller hvem som helst. Ved å velge en bestemt person, blir det lettere å holde henvendelsen konsekvent fordi du sannsynligvis vil forholde deg likt til denne personen over tid. Personlig synes jeg henvendelsen er noe av det aller vanskeligste å forholde meg til når jeg skriver. Jeg har som regel ingen spesifikk idealleser hele tiden, men jeg forsøker å bli flinkere til å tenke på de,t for det har faktisk utrolig mye å si. Etter at jeg gikk på forfatterstudiet har jeg nok hatt forfatterklassen mye i bakhodet når jeg skriver. Jeg kan for eksempel lese gjennom en scene og tenke meg hva klassen ville sagt, ofte hjelper det meg veldig, spesielt i redigeringsprosessen.

Tips! Prøv å skrive den samme teksten med ulike ideallesere. Legg merke til om du tenker og skriver forskjellig når du har forskjellige lesere i hodet.

Tid
Foregår historien din i nåtid eller forteller du en historie som har skjedd i fortiden? Hvordan forholder du deg til tiden? Hvordan forholder karakterene seg til tiden? I hvilken rekkefølge skal du fortelle hendelsene? Det er mange spørsmål du må forholde deg til som handler om tid. Du må vite når historien din skjer, du må vite hvor fort tiden skal gå. Også her er det viktig å være konsekvent. Du kan gjerne skrive både i nåtid og fortid i en og samme tekst, men det er viktig at du er klar over hvilken funksjon det i så fall har. Vær klar over hva tiden gjør med historien din. Det er stor forskjell på om en historie blir fortalt i nåtid – som om det som skjer, skjer akkurat nå – og i fortid – det som skjer, har allerede skjedd.

Tips! Prøv å skrive deler av historien din i forskjellige tider. Da ser du fort hva som fungerer best for deg og hvilken tid historien fortelles best i.

Karakterer

Styrker og svakheter
Fokuser på det som er unikt ved din karakter. En god karakter har både styrker og svakheter, og det er spesielt viktig at svakhetene er virkelige svakheter. Å være altfor nøye med ting, er ikke en svakhet. Det er heller ikke å det å ha for høye forventninger til seg selv. Det er sånne svakheter du bruker i et jobbintervju, ikke i en roman. En karakters svakheter bør være virkelige svakheter, noe som gjør karakteren menneskelig. Kanskje er h*n veldig fordomsfull eller kanskje h*n lyver mer enn h*n snakker sant. Pass på at karakterene dine ikke er for perfekte, da mister de nemlig all troverdighet.

Tips! Google “Mary Sue”!

Karakterens biografi
Karakterenes personlighet utvikler du ved å bli kjent med deres bakgrunn, interesser og drømmer. Selv om du ikke nødvendigvis tar med alt i selve teksten, er det viktig at du som forfatter har kjennskap til hva karakterene gjorde før historien og hva de gjør utenfor historien. Hva husker de best fra barndommen? Hva spiser de helst til frokost? Hvilke uvaner har de? Hvilket fag likte de best på skolen? Hvilke venner har de mistet? Hvorfor? Hva tenker de på når de ikke får sove? Hva er de mest redd for? Liker de fisk? Du velger selv hvor dypt du ønsker å gå inn i hver karakter, men jo bedre du kjenner dem, jo lettere er det å skrive om dem. Hvis du skulle skrive karakterens biografi, hva ville kapitlene i boka handlet om?

Tips! Bli kjent med karakterene dine. Skriv gjerne ut historier og minner som ikke skal være med i selve hovedteksten. Se for deg at du intervjuer dem, se for deg at du snakker med dem. Finn ut av hvem de er og hvilke valg det er realistisk at de tar i løpet av livet.

Handling
Du må ha noe å fortelle. Det trenger ikke å være dramatisk, det trenger ikke å være noe unikt, men det må være noe. Historien din bør ha en begynnelse, en midtdel og en slutt. Det er ikke viktig hvilken rekkefølge det fortelles i, men det er likevel et mønster som leseren forventer at du følger. En historie trenger et utgangspunkt og den trenger en avslutning (det finnes selvfølgelig mange unntak, f.eks. en åpen slutt, men vær alltid bevisst på hva du tar med og ikke). Hva er det du vil fortelle? Hvor vil du begynne? Hvor vil du avslutte? Hvorfor må akkurat denne historien fortelles? Hva er det du ønsker å få frem? Du trenger ikke å ha et klart budskap på forhånd, men prøv å være bevisst på hva du ønsker å formidle.

Språket
En god tekst holder på det samme språket og den samme tonen gjennom hele teksten. Språket ditt bør være gjennomført på en sånn måte at det ikke er noen tvil om at det er den samme fortelleren, samme forfatteren, samme teksten, uansett om du hopper til et nytt kapittel eller eller hopper frem eller tilbake i tid. Hold språket på det samme nivået, både i grammatikk, ordforråd og tone.

Skjermbilde 2017-04-19 kl. 13.04.15

Generelle tips:

  • Skriv deg bort. Min erfaring er at de historiene man planlegger på detaljnivå ofte blir de dårligste. De beste historiene er de som blir til mens du skriver. Forsøk å frigjøre deg fra en bestemt plan og bare skriv. La karakterene ta litt styring selv. Prøv ut forskjellige retninger og se hva som fungerer best. Ikke la deg styre av noe du har bestemt deg for på forhånd. Det kan godt hende historien du skal fortelle er en helt annen enn den du trodde.
  • Det meste av det du skriver kommer til å være dårlig. De aller færreste skriver bra med en gang. Et førsteutkast er som regel ikke spesielt bra og krever enormt mye etterarbeid for å bli en roman.
  • Det du ikke forteller kan ofte være like viktig som det du forteller. Vær bevisst på at du ikke trenger å fortelle alt. Du trenger ikke å være overtydelig. Leseren kan gjerne sitte og lure og trenger ikke å få alle svar servert på et sølvfat. Hold noe tilbake. La leseren tolke og forstå selv.
  • Show, don’t tell. Skrivetipset over alle skrivetips. Uttrykket har kanskje blitt en klisjé, men det er fortsatt viktig og relevant. Du må vise, ikke bare fortelle. Du skal ikke referere et handlingsforløp, du skal vise det frem. Leseren skal få bilder i hodet, ikke en punktliste. Et tips: skriv scenene helt ut, ikke oppsummer.
  • Del tekstene dine med noen. Personlig synes jeg at det er noe av det verste og skumleste man kan gjøre, men etter ett år med tilbakemeldinger på forfatterstudiet har jeg skjønt hvor viktig det er. Teksten din trenger luft og den trenger å leses.
  • Friskrift. Hvis du sliter med å komme i gang med å skrive, kan friskrift være en god igangsetter. Sett av fem minutter, ti minutter, en halvtime, og bare skriv. Det trenger ikke å være en sammenhengende tekst, det viktigste er at du skriver uten å tenke. Dette er ikke nødvendigvis en produktiv metode, men sannsynligvis ender du opp med en setning eller to som kan hjelpe deg med å komme i gang med noe ordentlig.
  • Bare du kan fortelle historien du forteller. Ikke vær redd for at det du skriver har blitt skrevet før, det du skriver har uansett noe eget ved seg, nemlig at det er du som har skrevet det og ingen andre.
  • Les. Dette er kanskje skrivetips #1. Les, les, les. Les gode bøker, les dårlige bøker, les aviser, les tidsskrifter, les blogger, les oppskrifter, les instruksjonsbøker – bare les. Du lærer noe av alt du leser, både hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
  • Følg Matt Haig på twitter. Og andre forfattere og skribenter selvsagt, men først og fremst Matt Haig.
  • Ha tro på deg selv. Du vil skrive, så skriv. Det er ikke sikkert det blir en roman av det, men sannsynligvis får du mye ut av skriveprosessen likevel. Jeg heier på deg!

Skjermbilde 2017-02-20 kl. 00.36.06

Har du noen tips? Eller spørsmål?

Bloggutfordring, Jeg vet ikke jeg bare skriver, Skriving

Før og nå

hm0w-uirgma-laura-aziz

Vi måtte slutte å være venner etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din. Det var ikke personlig. Det handlet ikke om deg, ikke egentlig, men du skjønner vel at jeg ikke kunne ha noe med sånne folk å gjøre. Ryktene fucka deg opp. Sånn skikkelig fucka opp. Du ble liksom en helt annen, trodde at folk snakka om deg hele tiden og så ville du bare gjemme deg, satt inne på do og grein. Og det kunne jo like gjerne vært meg, du skjønner det, at hvis jeg hadde fortsatt å henge med deg, så hadde jeg vært ille ute. Selv om jeg ikke hadde noen bror.

Lenge før ryktene pleide vi å legge oss ned i snøen, lukke øya og prøve å sove. Vi hadde hørt om to jenter som hadde sovnet i snøen. De ble henta av sykehelikopter. Vi hadde ikke sett det selv, men vi hadde hørt historien mange ganger. Jeg hadde alltid hatt så lyst til å fly i helikopter, men mamma sa bare nei, hun var så paranoid for alt som kunne drepe meg, var helt sikker på at jeg kom til å dø før jeg fylte femten. Så da måtte jeg ordne det selv. Det med helikopteret.

Vi gravde oss litt ned, samlet snø over beina og armene, og så lukka vi øya. Jeg tenkte på sol og sommer og prøvde å ikke fryse, men så begynte det å prikke i hele kroppen og du begynte å fnise, klarte ikke å ligge stille. Kroppene våre rista og vi verken sov eller besvimte, og da ble det ikke noe av det helikopteret samme hvor mange ganger vi prøvde, det ble bare bløte klær og folk som hviska om oss i gangene, sa at vi var rare, som fortsatt lekte selv om vi gikk i femte. Egentlig skulle vi stå i gjenger og sladre, hviske om hårfrisyrer som ikke funka, leke nødt eller sannhet og kysse kvisete gutter på kinnet.

Etter skolen dro vi hjem til meg og spiste nudler. Vi kokte dem ikke, bare holdt posene mellom hendene og klemte til alt var knust til bittesmå biter. Så helte vi pulveret nedi og rista posen. Nudlene knaste mot tennene og smaken var den beste vi visste om. Bedre enn marshmallows og bløtkake, bedre en sjokolade og pizza fra Tony’s. Jeg fikk alltid restene dine. Du holdt jo på å bli tjukk og jeg var tynn som en flis. Jeg kunne spise hva som helst uten at kroppen ble noe større. Du slanket deg hele tiden uten at det hjalp.

Det var du som hadde mest greier. Faren din var rik. Han jobba med olje og var aldri hjemme, men du fikk sykt mye lommepenger. Du hadde tretten forskjellige barbiedukker og kjøpte nye hele tiden. Jeg hadde bare to, men jeg fikk låne av deg. Vi hadde sluttet å leke som barn for lenge siden. Dukkene hadde jobber og kjærester og sex og sa fucking og jævla og faen, og de hadde peiling, de hadde orden på livet og skulle ikke ha unger, skulle bare være rike og pene, leve livet og feste, ligge med hvem de ville, spise hva de ville, og alle andre skulle hate dem fordi de var så bra.

Vi var så forskjellige. Du var stor, jeg var liten. Du var tjukk, jeg var tynn. Du var mørk, jeg var lys. Men vi var like også. Begge likte Sjokade bedre enn Nugatti, begge likte best nudlene med biff, begge plukket bare de svarte krokodillene, begge ville bli journalist og skrive om kjendiser. Vi hadde lagt planer sammen siden vi var fem og fremtiden blinka i øya våre.

Så begynte vi på ungdomsskolen. Tre små barneskoler ble blanda sammen til en stor ungdomsskole. De første ukene var en eneste stor maktkamp vi ikke fikk ta del i. Alle jentene med brunkrem og hårspray sloss om å få ligge med de kjekkeste tiendeklassingene, sloss om å få sitte på benken under taket, sloss om å bli snakka om, sloss om å ha de beste klærne, den råeste sminken, det korteste skjørtet. Og så var det du som skulle stoppe hele kampen. Ryktene endra jo alt sammen.

Broren din var seksten, du var tretten. Vi var aldri hjemme hos meg, så jeg så han nesten aldri, men dere var like. Litt tjukke med fett hår og svetteringer under arma. Den største forskjellen var at han alltid lukta ostepop og gamle sokker, mens du lukta body spray fra Hennes. Noen sa at broren din hadde strøket i alle fag i tiende og at det var derfor han ikke begynte på videregående, men du sa at han bare ikke gadd, at han satt på rommet sitt og svetta og spilte spill. Han er egentlig ganske smart, sa du, han bare gidder ikke.

Og så en dag var det noen som hviska bak oss.

Har du hørt at hun har liggi med broren sin? Han feite. Micki.

Jeg snudde meg for å se hvem det var, men de var allerede borte. Alle kalte broren din for Micki. Alle visste hvem han var. Og nå visste alle hvem du var.

Senere den samme dagen sto vi og låste opp syklene våre da Charlotte og folka hennes kom bort til oss.

Er det sant at du har liggi med broren din?

Hun så på meg selv om hun snakka til deg. Jeg kikka bort på deg og så at du var sprutrød i ansiktet. Du sa ingenting. Hvis du hadde sagt noe, hadde kanskje ikke alt blitt så fucka. Hvis du bare hadde slengt noe dritt tilbake eller bare ledd av det. Men du var ikke sånn.

Er det sant?

Du begynte å grine. Skikkelig grining med snørr rennende ut av nesa.

Jævla hore, sa Charlotte.

De rosa jentene rundt henne begynte å fnise. Gjentok ordene. Jævla. Hore. Og så gikk de. Flagrende blondt hår og vaggende rumper. Jeg sa, drit i dem, men du fortsatt å grine hele veien hjem, måtte av og til gå av sykkelen og trille den fordi hele kroppen rista når du hulka. Jeg gikk ved siden av og sa ingenting, kikket på deg og lurte på om du kanskje grein fordi det var sant.

Og dagen etter var det ingen som snakka om noe annet. Uansett hva vi gjorde og hvor vi var hørte vi de samme ordene. Liggi og broren og Micki og navnet ditt, og du pustet tungt og prøvde å ikke grine. Til slutt sa jeg at du skulle skjerpe deg, men da løp du inn på do og gjemte deg, kom ikke ut igjen før dagen var over.

Etter det slutta vi å være venner. Det var som sagt ikke personlig, det var mer som om vi var i en brennende bygning og vi hadde valget mellom at én av oss eller begge skulle dø. Jeg måtte bare redde meg ut mens jeg fortsatt hadde sjansen.

Og nå. Nå har det gått ti år. Jeg hadde lagt det bak meg og egentlig glemt hele greia da jeg plutselig så i avisa at broren din var død.

Valgte å forlate oss, sto det, og man skjønner jo hva det betyr.

Det var ikke det at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg følte jo på det at jeg burde møte opp i kirka. Kledde meg i svart og fylte ansiktet med sorg. Du sto i døra sammen med moren og faren din og ønsket folk velkommen. Jeg så i øya dine at du kjente meg igjen, men det var som om noe mørkna i blikket ditt. Du smilte litt og sa, takk for at du kom, gjennom sammenbitte tenner.

Jeg veit ikke hva jeg forventa. Kanskje jeg trodde du skulle omfavne meg. Kanskje jeg trodde at du skulle bli letta over at jeg var der. At du skulle bli glad. At du skulle glemme de åra du gikk alene i gangene og var helt tom i blikket. Kanskje jeg bare trodde at før også kunne være nå.

Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «før og nå» og jeg har valgt å skrive en novelle. Jeg egentlig ikke er så kjempefornøyd med den, men velger likevel å legge den ut. Et av målene mine i 2017 er nemlig å dele mer av det jeg skriver, både det som er helt nyskrevet og ganske uferdig og det jeg har jobbet lenge med. “Før og nå” er et eksempel på noe jeg har skrevet uten å tenke noe særlig, en liten øvelse i å finne stemmen til en karakter. De andre som er med på utfordringen er:

Caroline • Nadia • Marie • JuneCaroline •  RenateLisa