Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

The Hate U Give av Angie Thomas | 450 s. | ★★★★★

The Hate U Give av Angie Thomas

Starr Carter rives hele tiden mellom to verdener: Det fattige nabolaget hun bor i og den dyre privatskolen hun går på. En dag blir hun vitne til at barndomsvennen, Khalil, blir skutt av en hvit politimann. I tiden som følger blir Khalil fremstilt som en ungdomskriminell av media, men Starr vet at historien de forteller ikke stemmer overens med virkeligheten. Hun skjønner at hun blir nødt til å ta et valg: å holde seg utenfor eller å fortelle sin versjon av det som skjedde.

The Hate U Give av Angie Thomas er sterk kost. Thomas skriver uten forbehold, hun forteller direkte og nært om et tema som er viktig og relevant i vår tid. Rundt om i verden, kanskje spesielt i USA, finnes det mange som Khalil, mange som Starr. Å fortelle om en såpass vanskelig tematikk, krever mye av den som forteller. Thomas får det til. Hun klarer å holde tonen alvorlig uten at det blir for mye. Hun forteller om sterke og tydelige karakterer som opplever en nesten ubeskrivelig situasjon på en god og troverdig måte. Det blir faktisk til tider så virkelig at det er vanskelig å lese. Hvis man følger med i sosiale medier, vet man at dette er ting som både skjer og har skjedd i virkeligheten. Rasismen og diskrimineringen står sterkt rundt omkring i verden. Heldigvis finnes de som tør å si ifra og kjempe imot.

På motorveiene av Runa Fjellanger | 137 s. | ★★★

På motorveiene av Runa Fjellanger

Anna og Ida er på reise gjennom Europa. De kjører bil og flytter seg fra motell til motell. Selv om stedene de er på forandrer seg, er dagene like. Samtidig som Anna befinner seg i nåtid sammen med Ida, strømmer minnene fra fortiden på. Da hun var liten reiste nemlig Anna gjennom Europa sammen med foreldrene. De fulgte omtrent den samme ruta som Anna og Ida gjør nå. De to reisene kobles samme i Annas hode.

På motorveiene av Runa Fjellanger skildrer det kompliserte og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Fjellanger skriver godt og gir et usensurert bilde av relasjonen mellom de to. Jeg likte godt hvor åpen og ærlig boka føltes. I tillegg var det interessant å se hvordan fortid og nåtid gikk inn i hverandre. Det skapte gode kontraster. Hovedgrunnen til at romanen ikke når helt opp hos meg, er at jeg følte at det ble litt for lite. For meg manglet den rett og slett litt på innhold, men jeg tenker at det ikke nødvendigvis bare er en negativ ting. Det er absolutt positivt at jeg ønsket meg mer.

Hvitt hav av Roy Jacobsen | 240 s. | ★★★☆☆

Det er fremdeles krig i landet da Ingrid vender tilbake til øya hun vokste opp på. Hun tror hun er alene med været og naturen der ute ved havet og bruker dagene på å holde seg og øya i live. En dag dukker det opp ødelagte klær og lik på stranda. Mange lik. Den brutale krigen har dermed nådd ut til den ensomme øya.

Da jeg leste den første boka i trilogien om Ingrid, De usynlige, i 2014 var jeg veldig begeistret. Det var en av mine favorittromaner det året og jeg hadde derfor store forventninger da jeg skulle lese oppfølgeren. Dessverre grep ikke Hvitt hav meg på helt samme måte. Jeg synes ikke fortellerstilen fungerte like godt her som i første bok, det ble rett og slett litt for fragmentert, litt for lite håndfast. Fortellerstilen føltes for fraværende og jeg klarte aldri å få noen særlig sterke følelser for noe av det som skjedde. Egentlig skulle jeg ønske at jeg ikke hadde lest den og at historien om Ingrid forble det den var i De usynlige.

Les også: Bøkene jeg leste i oktober

Har du lest noe bra i det siste?

Skriving

NaNoWriMo: skrivdagbok, uke 2

NaNoWriMo. Foto fra Unsplash.

8. november: Denne uka har jeg minimalt med skrivetid og det merker jeg veldig på hele meg. Jeg vil skrive, men det går ikke. Jeg må prioritere andre ting, som det å få jobb og faktisk tjene noen kroner. I dag skrev jeg ordene jeg trengte i lunsjpausen. Jeg har heldigvis skrevet nok så langt til at det holder med litt over 1200 ord om dagen. Det skal jeg nok klare nesten uansett. Nå gjelder det bare å klare å motivere meg selv til å fortsette. Det hadde jo vært enklere å bare avslutte NaNoWriMo nå og heller fokusere på alt det andre som skjer rundt meg.
Antall ord: 22 074

9. november: I dag har vært en tung dag. Jeg er ganske langt nede og det påvirker skrivingen, det blir liksom litt tamt, litt fjernt. Likevel har jeg klart å få ned en del ord på papiret. Jeg har kommet meg forbi 25 000 ord og er nå over halvveis! Det er jeg veldig stolt av. Jeg merker jo nå at jeg kanskje ikke kommer til å klare å fullføre. Skrivingen påvirkes litt for mye av andre ting, jeg har rett og slett ikke energien på plass. Vi får se om det endrer seg.
Antall ord: 25 017

11. november: Jeg har ikke nødvendigvis skrivesperre, men en slags skrivevegring. Jeg har skrevet de ordene jeg må, men ikke så mye mer. Historien er inne i en litt rar del, det går litt sakte og jeg vet at det meste av dette kommer til å bli fjernet ved en gjennomgang senere. Jeg skriver på en måte for å komme meg videre til det som virkelig brenner. Det er noe jeg venter på, noe som kommer snart, jeg må bare skrive meg frem til det.
Antall ord: 27 536

12. november: Har skrevet meg fryktelig bort i dag. Jeg vet ikke helt hvordan jeg havnet her, men er liksom inne i et parti der det ikke skjer noe som helst og alt jeg skriver er fullstendig unaturlig og uinteressant. Det frister litt å slette de siste 10 sidene, men siden det er NaNoWriMo skal jeg la være og heller forsøke å skrive meg ut av det.
Antall ord: 30 606

13. november: I dag skriver jeg jobbsøknader til den store gullmedalje, men tar meg likevel tid til å skrive litt på NaNoWriMo. Det ryktes om at slutten på uke to og begynnelsen på uke tre er tung å komme seg gjennom, så jeg passer på å ligge langt foran slik at det går bra hvis jeg har noen dager der jeg ikke skriver noe. Akkurat nå går historien min inn i en ny del, tror jeg. Jeg har fjernet meg fra Setting 1, karakteren min har flyttet på seg. Nå må jeg finne ut av hvordan hun skal komme seg videre.
Antall ord: 32 157

14. november: I dag var det stor mangel på skrivetid og det føles frustrerende. Jeg vil jobbe med denne teksten, men vet at jeg må prioritere litt andre ting. NaNoWriMo betaler dessverre ikke en eneste regning og akkurat nå føles behovet for jobb og penger mer akutt enn behovet for å skrive. Det føles selvfølgelig betryggende at jeg henger langt foran, men samtidig kjenner jeg at det er en skummel tanke at kanskje hele resten måneden blir sånn som det her.
Antall ord: 32 226

Les mer: skrivedagbok, uke 1

Hvordan går NaNoWriMo for dere andre som er med?

Boksnakk

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Leseeksemplar sponset av Aschehoug.

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam. Eg prøvde å le, men eg fekk det ikkje til. Det var for sant, det var akkurat slik eg følte det, som om eg drukna i ein søledam.

Første gangen jeg leste noe av Carl Frode Tiller lå jeg i en solstol ved et basseng på Sardinia. Etter bare et par ord var jeg oppslukt i “Gåten David”, oppslukt av Innsirkling. Jeg forsvant inn i boka og ble helt satt ut av hvor god den var. Det som fascinerte meg mest var vinklingen. I romanen brettes livet til David ut, men vi møter aldri David direkte. David blir presentert gjennom mennesker som har kjent ham på et tidspunkt i livet. Han er aldri til stede i egen person, får aldri muligheten til å gi sin versjon ( i hvert fall ikke før bok 3). Denne måten å fortelle på har jeg ikke sett så mange andre steder.

Da jeg oppdaget at Tiller skulle gi ut en ny roman nå i høst, ble jeg litt nervøs. Det høres kanskje rart ut, men jeg ble litt redd på hans vegne. Hvordan følger man opp en såpass annerledes og fascinerende romantrilogi som Innsirkling 1-3 er? Hva mer kan han ha å komme med? Hva hvis jeg blir skuffa?

Selvfølgelig hadde jeg ingen grunn til bekymring, også denne gangen slår Tiller til med en strålende roman. En roman som smeller til med sin stille fremtoning, en roman det står gnister av og en roman som skaper uro og tankespinn hos den som leser.

Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.

Begynnelser av Carl Frode Tiller handler om Terje. Terje ligger på sykehuset og holder på å dø. Han har forsøkt å ta sitt eget liv og dør sakte av skadene. Romanen er et forsøk på å forklare, et forsøk på å vise frem Terjes liv. Historien fortelles i motsatt rekkefølge fra det vi er vant til. Den fortelles slik et liv må fortelles. Vi begynner med slutten og jobber oss bakover, får vite hvordan livet til Terje gradvis utviklet seg.

Med Begynnelser har Carl Frode Tiller nok en gang skrevet noe som er helt annerledes fra alt annet jeg har lest. Jeg er spesielt imponert over hvor mye han klarer å fortelle med en så fragmentert fortellerstil. Han sier så lite, men forteller likevel så veldig mye. Øyeblikkene vi får innblikk i, er ikke de store og avgjørende, de er gjerne like før eller like etter at noe stort har skjedd. Derfor må vi som lesere tolk oss frem til mye av Terjes liv. Det er krevende, men det fungerer likevel. Jeg tror det å lese denne boka er en prosess de fleste lesere vil få mye ut av. Det er virkelig godt å lese en bok som stoler så sterkt på leserne sine.

Alle burde leser noe av Carl Frode Tiller i løpet av livet. Han er definitivt en av de sterkeste samtidsforfatterne vi har i Norge akkurat nå.

Har du lest Begynnelser av Carl Frode Tiller?

Skriving

NaNoWriMo: skrivedagbok, uke 1

1. november: Det er så deilig å endelig ha kommet i gang. Dag 1 har startet. Skrivingen går lekende lett, jeg hadde glemt hvor gøy det er å bare skrive uten å tenke. Historien blir til mens jeg skriver, bare noen hovedpunkter er planlagt på forhånd. Jeg er spent på hvor dette ender. Allerede har det skjedd ting jeg ikke hadde forutsett. Første dag av NaNo gikk over all forventning. Det føles godt å ha et lite forsprang allerede nå.
Antall ord: 5151

2. november: Jeg er inne i en flyt og skriver mange ord uten å ta pause. Historien blir til av seg selv, det føles nesten som om jeg slipper å tenke. Akkurat nå føles 50 000 ord veldig overkommelig. Jeg ligger langt foran og vet at jeg har mye mer å gå på. De neste dagene blir nok litt mindre effektive, men jeg er storfornøyd med det jeg har fått til så langt.
Antall ord: 10 075

4. november: Har hatt et par rolige skrivedager. Ligger langt foran og er ekkelt selvsikker. Fortsetter jeg i samme tempo kommer jeg til å være ferdig lenge før 30. november. (Jeg kommer nok ikke til å fortsette i samme tempo.)
Antall ord: 13 444

5. november: Skrev meg litt bort, men klarte å hente meg inn igjen. Det viser seg at jeg har mer å fortelle enn jeg trodde. Jeg kan jo denne historien, jeg må bare skrive den ned. Ordene kommer lett og det går fort. Jeg er fortsatt selvsikker og tror egentlig ikke 50 000 ord blir vanskelig. Problemet blir å fortsette når november og konkurransen er over. Jeg har tydeligvis et helt sinnsykt konkurranseinnstinkt når det kommer til skriving.
Antall ord: 16 700

6. november: Litt rar skrivedag. Kjenner på skyldfølelse. Hvorfor gjør jeg dette når jeg heller kunne gjort noe mer fornuftig? Jeg vet ikke hva det fornuftige skulle vært, men jeg kunne kanskje vasket noe (har vasket både klær og tatt oppvasken i dag) eller skrevet jobbsøknader (har sendt avgårde én søknad). Historien min er foreløpig litt annerledes enn jeg hadde sett for meg, men jeg tror jeg liker det. Jeg blir mer og mer sikker på at jeg vil skrive denne romanen. Jeg må bare jobbe med den skyldfølelsen. Det må jo være lov å skrive. Jeg må la meg selv gjøre det jeg liker mest uten å føle at jeg kaster bort tid.
Antall ord: 20 234

7. november: I dag startet jeg plutselig på jobbsøkerkurs hos NAV. Det ble en ganske stressa dag og å sette seg ned å skrive har ikke vært et tema. Det ble noen ord i en pause, men det var alt, og det er egentlig greit. Jeg ligger foran og har med meg en god margin inn i de kommende ukene. Det tror jeg nok kommer til å komme godt med nå når jeg blir litt opptatt med kursing på dagtid. Jeg gleder meg i hvert fall til å fortsette på historien min. Første uke av NaNoWriMo har fylt meg med skriveenergi!
Antall ord: 20 253

Hvordan har første uke gått for dere som er med på NaNoWriMo?

Skriving

NaNoWriMo 2017: dag 1

NaNoWriMo 2017. Foto: Glenn Carstens Peters

I dag gikk startskuddet for NaNoWriMo 2017. Jeg har allerede kommet ganske godt i gang og har skrevet litt over 3000 ord så langt. Det er deilig å endelig sette av litt ordentlig tid til å bare skrive. Det siste året har det først og fremst vært redigering og omskriving som har vært i fokus for meg. Nå begynner jeg helt på begynnelsen på noe og skal skrive meg gjennom til slutten.

Hva skal jeg skrive?

Historien min begynte for lenge siden. Jeg har tenkt på den, søkt i den, lenge. Jeg har skrevet deler av den før, scener, utdrag. Likevel har jeg ikke historien helt klart for meg. Jeg har noen av hovedpunkter. Jeg har de fleste karakterene på plass. Men jeg mangler selve historien, selve innholdet. Det er det jeg skal skrive nå. En tanke skal bli til en tekst, en fullstendig historie. Historien min handler om en som har forsvunnet og en som leter. Den handler om det vi tar med oss fra barndommen og videre i livet. Og den handler om hvordan vi gjør hverandre vondt, ofte uten å mene det.

Å komme i gang

Noe av det vanskeligste med å skrive, er ofte det å komme i gang. Når man skal skrive 50 000 ord i løpet av én måned, har man på en måte ikke noe valg. Man må begynne å skrive og man må fortsette. For meg er det veldig nyttig med et spark bak. Jeg har en tendens til å utsette å skrive og heller gjøre alt annet. Jeg skal ofte bare lese ferdig en bok først eller bare skrive et blogginnlegg. Denne måneden jeg prioritere å skrive hvis jeg vil vinne NaNoWriMo 2017, og det vil jeg jo. Selv om målet mitt først og fremst er å skrive så mye som mulig, merker jeg godt hvordan konkurranseinstinktet slår inn. Jeg vil virkelig klare å skrive 50 000 ord denne måneden.

Jeg kommer til å oppdatere prosessen daglig på twitter og instagram stories, så følg meg gjerne der. Hvis du er med på NaNoWriMo i år kan du også veldig gjerne legge meg til som buddy.

Deltar du på NaNoWriMo 2017? Hvis ikke, hva skal du gjøre i november?

Boksnakk

Bøkene jeg leste i oktober

The Power av Naomi Alderman                 Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore

Oktober har vært en god lesemåned. Jeg leste til sammen 10 bøker og har hatt en god variasjon mellom det tunge og det lette. Siden jeg ligger langt foran på lesemålet mitt for i år, har jeg denne måneden senket skuldrene litt og prøvd å stresse ned. Jeg har tatt meg tid til å nyte det jeg leser og øver på å ikke bare lese for å bli ferdig. Alt i alt er jeg fornøyd med bøkene jeg leste i oktober, selv om jeg ikke helt fant den skumle boka jeg ønsket meg.

I oktober leste jeg:

  • The Power av Naomi Alderman
  • Hvitt hav av Roy Jacobsen
  • To søstre av Åsne Seierstad
  • Bobla av Siri Pettersen
  • Turtles All the Way Down av John Green
  • Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz
  • Hva ville Johannes gjort? av Thomas Espevik
  • Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore
  • Tung tids tale av Olaug Nilssen
  • Begynnelser av Carl Frode Tiller

Boka jeg likte best:
Av alle bøkene jeg leste i oktober, var det nok Turtles All the Way Down av John Green som gjorde aller mest inntrykk på meg. Det er sjelden jeg leser bøker om angst som gjør det på riktig måte, men Green fikk det virkelig til. Helt på tampen av måneden ble også Begynnelser av Carl Frode Tiller en favoritt.

Boka jeg likte minst:
Den dårligste boka jeg leste denne måneden er er uten tvil Toner av kjærlighet og krig av Santa Montefiore. Den er i en sjanger jeg vanligvis holder meg ganske langt unna, men jeg valgte å gi den et forsøk. Det ble litt for mange klisjeer og litt for forutsigbart og enkelt for min smak. Jeg skjønner godt at bøker som dette er god underholdning for mange, man får jo litt av alt, men det passer ikke helt for meg personlig.

Månedens sitat:

“Actually, the problem is that I can’t lose my mind,” I said. “It’s inescapable.”
– John Green, Turtles All the Way Down

Månedens tall:
Kvinnelige forfattere: 6 | Mannlige forfattere: 4 | Antall sider: 3012 | Bøker lest i 2017: 94

Mål for neste måned:
For å nå målet mitt for 2017, mangler jeg bare å lese 8 bøker. Det betyr at jeg må lese 4 bøker i måneden og det er under halvparten av det jeg pleier å lese i løpet av en måned. Derfor kommer jeg til å ta de neste månedene med ro. I november skal jeg delta på NaNoWriMo, så prioriteringen min blir skriving, ikke lesing. Målet mitt er derfor å lese bøker som inspirerer meg til å skrive.

Hva leste du i oktober?

Boksnakk

Turtles All the Way Down av John Green

Turtles All the Way Down av John Green

True terror isn’t being scared; it’s not having a choice in the matter.

Turtles All the Way Down av John Green handler om 16 år gamle Aza som sliter med angst og OCD. Hun er redd for bakterier og sykdom og er hele tiden overbevist om at hun vil bli smittet av noe livsfarlig. Tankene hennes går i sirkler, hun kommer seg ikke ut av dem. Det er ikke bare vanskelig for Aza selv, men også for moren og bestevenninnen Daisy, som hele tiden må forholde seg til Azas tankekaos. En dag forsvinner faren til Azas barndomsvenn Davis. Faren er ettersøkt og det utloves en stor belønning til de som har opplysninger som fører til at han blir funnet. Både Aza og Daisy trenger penger til utdanning og de bestemmer seg for å prøve å lete.

“Just be honest with Dr. Singh, okay? There’s no need to suffer.” Which I’d argue is just a fundamental misunderstanding of the human predicament, but okay.

I Turtles All the Way Down føles karakterene mer virkelige enn i noen av John Greens tidligere romaner. Han beskriver angst på en nær og ærlig måte. På meg virket det helt ekte og jeg kjente meg godt igjen i hvordan tankene henger seg opp og hvor umulig det føles å komme seg ut. Det er tydelig at dette er noe John Green selv har erfaring med. Jeg likte også at Aza hele tiden er bevisst på at måten hun tenker på ikke er rasjonell. Hun kjemper og krangler med seg selv, hun forstår andres frustrasjon, hun evner å se seg selv utenfra. Det var godt å lese om en karakter med angst som ikke bare var angst.

I was not always stuck inside myself, or inside my selves. I wasn’t only crazy.

Handlingen i Turtles All the Way Down er ikke nødvendigvis den mest interessante. I løpet av romanens 304 sider skjer det egentlig ikke så mye. Det er først og fremst det som foregår inne i Azas hode som er interessant å lese om. Den ytre handlingen driver likevel Aza fremover, den utfordrer henne. Møtet med barndomsvennen Davis tvinger henne til å måtte forholde seg til noe som er helt nytt for henne. Det blir vanskelig, veldig vanskelig. Davis verken kan eller skal redde Aza. Det er ikke engang sikkert hun kan redde seg selv. Men møtet mellom dem er likevel viktig.

Nobody gets anybody else, not really. We’re all stuck inside ourselves.

Turtles All the Way Down var en helt annen roman enn jeg hadde forventet. De typiske John Green-trekkene, som for eksempel mye humor og litt pretensiøse tenåringer, er der, men denne romanen inneholder så mye mer. Det føles som om John Green endelig har knekt koden. Han har funnet både tenåringsperspektivet og seg selv. Jeg er så glad for å endelig ha lest en bok for unge som tar angst på alvor og ikke gjør det til et litt sjarmerende personlighetstrekk. Angst og andre psykiske lidelser er alvorlige, de er ikke morsomme eller søte, de er lammende og vonde.

You’re the narrator, the protagonist, and the sidekick. You’re the storyteller and the story told. You are somebody’s something, but you are also your you.

Har du lest Turtles All the Way Down av John Green?

Skriving

NaNoWriMo – Skrivemåneden november

NaNoWriMo. Foto av Lauren Mancke

De siste seks årene har november vært Den Store Eksamensmåneden for meg. Det har vært en måned fylt med pugging, lesing og lange dager. Nå som jeg er ferdig med å studere føles tiden plutselig friere. Jeg kan selv bestemme hva jeg vil bruke tiden min på og jeg har ingenting jeg må gjøre utenom de få timene jeg jobber. Siden november foreløpig ser ut til å bli en ganske rolig måned på jobbfronten, tenkte jeg at jeg for første gang skulle prøve meg på NaNoWriMo.

Hva er NaNoWriMo?

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month. Det er et årlig arrangement der deltakere har som mål å skrive 50 000 ord i løpet av november. Konkurransen ble avholdt for første gang i 1999 med 21 deltagere i San Francisco, siden den gang har det bare vokst. Nå er det tusenvis av mennesker som deltar hvert år. Tusenvis som sitter rundt omkring i hele verden og skriver så mye de klarer i hele november.

Å skrive en roman på én måned

I desember 2015 skrev jeg førsteutkastet til en roman på tre uker. Da satt jeg mellom sju og åtte timer hver dag og skrev. Jeg regnet skrivingen som en jobb. Hver morgen tok jeg bussen inn til det Deichmanske hovedbiblioteket i Oslo. Der satte jeg meg godt til rette og bare skrev og skrev og skrev. Det var overraskende lett. Jeg hadde en tydelig historie å fortelle, jeg hadde tid, jeg hadde viljen. Jeg skrev ikke fullt 50 000 ord, men jeg var ganske i nærheten.

Et forsøk

Selv om jeg vet at jeg kan skrive 50 000 ord i løpet av en måned, betyr det ikke nødvendigvis at jeg tror jeg kommer til å klare det nå i novemer. Å skrive 1667 ord hver dag høres i teorien overkommelig ut, men mye kan komme i veien for at jeg skal klare å gjennomføre. Kanskje skal jeg jobbe mer enn jeg tror, kanskje mister jeg plutselig all inspirasjon, kanskje skjer det noe uforutsett som gjør at skrivingen blir umulig. Målet mitt er derfor ikke nødvendigvis å vinne, men heller å skrive så mye som mulig, helst litt hver dag. Så får vi bare se hvor mye det blir til slutt. Jeg setter uansett i gang om en uke og lover å holde dere oppdatert!

Les mer om arrangementet på NaNoWriMos egen side.

Skal du være med på årets NaNoWriMo?

Boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Kan vi bare late som av Camilla Helene Sandmo | 189 s. | ★★★★☆

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Emma driver med kunstløp. Hun drømmer om å være en av de virkelig gode, men får det ikke helt til, verken på skøytebanen eller på skolen. Hun er alltid litt utenfor, aldri helt god nok. Så møter hun Jossi. Jossi spiller ishockey og er mest opptatt av å ha det gøy. De to inngår et veddemål. Emma skal lære seg ishockey og Jossi skal lære seg kunstløp. I skyggen av veddemålet oppstår et uventet vennskap.

Det er godt å lese en bok for ungdom som tar ungdom på alvor. I Kan vi bare late som av Camilla Sandmo møter vi en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Hun er ikke blant de kule, blant de populære. Hun er ikke blant de beste. Men hun drømmer og vil mye. Sandmo får godt frem følelsen av å ville passe inn, men ikke få det helt til. Jeg liker også at hun skriver om hvordan drømmer og mål endrer seg. Kanskje har man hele tiden trodd at man vet hva man vil, hvem man er, men så skjer det noe som forandrer alt. Man møter noen som gir deg muligheten til å åpne en helt ny side av deg selv. Kan vi bare late som er en sterk roman og jeg gleder meg til å lese mer av Camilla Sandmo i fremtiden.

How to Stop time av Matt Haig | 325 s. | ★★★★☆

How to Stop Time av Matt Haig

Tom bærer på en livsfarlig hemmelighet. Han er gammel, veldig gammel, men ser ut som han er bare rundt førti år. I løpet av livet har han opplevd Elisabethansk tid i England, Jazztiden i Paris, han har bodd i New York og seilt på Sørishavet. Han har sett mye, men egentlig drømmer han bare om et helt vanlig liv. Derfor tar han seg jobb som historielærer i London. Der kan han leve akkurat som alle de andre, bare han passer på å ikke knytte seg til noen, og i hvert fall ikke forelsker seg.

Matt Haig er en interessant forfatter. Han liker å eksperimentere og har alltid uventede historier på lager. I How to Stop Time leker han med tanken; hvordan ville det vært å leve evig? Det er en tanke mange har tenkt i løpet av livet. Haig tar for seg konsekvensene. Han ser for seg at mennesker som lever så å si evig først og fremst vil stå i fare. I hans univers må disse menneskene leve i skjul. Matt Haig beskriver godt følelsen av å ikke høre til en verden man har levd i i hundrevis av år. Han er god på å skape karakterer som er både unike og troverdige. Dessverre ble jeg ikke like engasjert av denne romanen som hans tidligere bøker, men jeg synes likevel den er verdt å få med seg.

Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck | 325 s. | ★★★☆☆

Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck

Richard er pensjonert professor og enkemann. På en av sine daglige spaserturer i Berlin, blir han oppmerksom på en demonstrasjon utenfor rådhuset. Demonstrantene er flyktninger som har reist over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt og har kommet til Tyskland med håp om en bedre fremtid. Richard bestemmer seg for å oppsøke flyktningene og blir dermed en de kan snakke med og fortelle om seg og sitt liv til.

Går, gikk, har gått er en bok av tiden. Den går rett inn i en problematikk vi alle er nødt til å forholde oss til. Flyktninger strømmer til Europa fra hele verden. De kommer fra krig og elendighet og de håper på et bedre liv. Hvordan skal man reagere på denne flommen av mennesker? Hvem er de? Hva er motivene deres? Hva kan vi gjøre for dem? Mitt største problem med Går, gikk, har gått er at den er litt for stillestående. Kanskje er det et poeng, et forsøk på å få frem den frustrerte situasjonen flyktningene er i, men for meg hadde det likevel en negativ effekt. Jeg opplevde rett og slett at jeg kjedet meg. Det ble for mange gjentakelser, det skjedde for lite. En interessant innfallsvinkel og interessante spørsmål var ikke nok. Jeg hadde rett og slett håpet at denne romanen skulle være noe mer.

Har du lest noe bra i det siste?

Jeg vet ikke jeg bare skriver, Skriving

Jeg kan ikke skrive

Jeg kan ikke skrive. Foto fra Pexels.com

Av og til glemmer jeg hvordan man skriver. Jeg klarer ikke å sette sammen setningene. Alt føles unaturlig, stivt, feil, rart. Historiene jeg vil fortelle føles uvesentlige. Skal jeg virkelig bruke tid på dette? Hvordan skal jeg få dette til å gi mening? Karakterene mine glemmer hvordan man snakker, de beveger seg annerledes enn de skal og pleier. Jeg kan ikke skrive, tenker jeg høyt. Ordene faller ikke på plass slik jeg vil at de skal.

Jeg har hodet fullt av romaner. De flyter gjennom meg, er en del av den jeg er. En roman er en historie som skriker etter å bli fortalt. En roman er intens. Den  fortelles. Jeg er full av dem. Disse historiene som ikke klarer å være stille, som bare vil ut ut ut.

Men jeg kan ikke skrive. Ordene på skjermen, på papiret, tilhører ikke meg. De vikler seg inn i hverandre. De slipper taket. Jeg lengter etter mening, sammenheng.

Jeg prøver meg på en skriveøvelse:

A) En kvinne står lent mot en bil, hun venter på noen. B) Kamilla venter. Hun står lent mot bilen, sola varmer i ansiktet. C) Jeg har stått med kroppen inntil bilen og ventet lenge.

A) En skikkelse beveger sakte seg gjennom skogen, omrisset av kroppen kaster skygger mellom trærne. B) Skogen er mørk, kald. S beveger seg sakte, lydløst, over lyngen. C) Jeg er todelt, en kropp, en skygge. Jeg forsøker å gå i ett med omgivelsene, bli en del av trærne.

A) To barn ligger og flyter på ryggen i vannet. Øynene deres er lukket. B) De flyter, Saga og Morten. Vannet holder dem oppe, overflaten virker som et beskyttende lag mellom dem og dypet. De har øynene lukket, har lovet hverandre å telle til hundre før de åpner dem igjen. C) Morten flyter like ved siden av meg. Vi føres mot hverandre og fra hverandre, følger strømningene i vannet. Huden hans er kald og rynkete. Alt er så mye tydeligere når øynene er lukket. Alt jeg hører er suset fra havet.

Men nei. Nei. Ordet blinker rødt i hodet. Ingenting av dette blir riktig. Jeg kan ikke skrive. Ordene er for tunge, for langt unna. Uansett hvor jeg begynner kommer jeg ikke videre. Alt bare stopper opp av seg selv. For jeg kan ikke skrive. Ikke i dag.

Kan du skrive?